Live Chat Support Software
Festspillenes historie
Den første norske musikkfest

En engasjert operasangerinne, inspirasjon fra europeiske storbyer og bergenske ambisjoner var noen ingrediensene som måtte til for at Festspillene ble arrangert for første gang i 1953. I denne artikkelen trekker Geir Hasse Hofsæth, sønnen til Festspillenes andre direktør, linjene tilbake til Festspillenes forløper, og forteller om hvordan de på nytt startet opp på 1950-tallet.

På 1890-tallet gikk Edvard Grieg med tanker om et stort musikkarrangement. En gylden tilfeldighet var at en stordimensjonert fiskeri- og industriutstilling var planlagt sommeren 1898, og utstillingen hadde fått betydelig oppmerksomhet i utlandet.

”Kun det beste er godt nok”
På Edvard Griegs initiativ ble det bestemt at utstillingen også skulle omfatte en musikkfest i dagene 26. juni til 3. juli – den første norske musikkfest. Etter Griegs ønske ble det også bestemt at det bare skulle spilles norsk musikk. Derimot ble det mye kritikk mot at Grieg engasjerte Concertgebouworkesteret i Amsterdam i stedet for norske musikere. ”Kun det beste er godt nok”, svarte da Grieg. Konserten, som var ble holdt i stor provisorisk hall for 2000 personer i Nygårdsparken, ble en meget stor suksess.

Griegs idé var en markering av norsk kunst og av det beste som var å oppdrive av kunstnere, og således ble det en konflikt med innenlandske kulturpersonligheter. Griegs ide ble mottatt med glede og entusiasme, men korrespondansen han hadde i 1897/98 viser at mange av forslagene fra norske avsendere til musikalske innslag og høydepunkter ikke falt i Griegs smak. Naivitet og provinsialisme var noen av Griegs karakteristikker. ”Musikkfestens mål er å tilføre vårt åndsliv et varig pluss; la det være musikkens oppgave”, uttalte Grieg.

Troldhaugen – et turistmål
Noen år senere, i 1913, lanserte Griegs nære venn og Troldhaugen-nabo, Franz Beyer, ideen om spesielle Grieg-oppføringer i hjembyen. Tiden var ikke moden for et slikt utspill.

Mellomkrigstiden ga rom for større kulturell virksomhet og i tillegg økte turiststrømmen til Bergen og de vestnorske fjordene.

Troldhaugen ble i samme periode sikret som et museum. Først måtte eiendommen gjøres disponibel, og dernest var det vesentlig at mange av Troldhaugens utauksjonerte gjenstander ble levert eller kjøpt tilbake. Troldhaugen ble således fra 1928 et sted å besøke for mange tilreisende. Året etter, i 1929, kom det et innspill om å etablere en Grieg-uke. Initiativtaker var o.r.sakfører Christen Gran Bøgh. Det var snakk om mønsteroppførelser og virkningsfull dokumentasjon av norsk kultur.

”Selskapet for Festspillene i Haakonshallen”
Et nytt initiativ til en kulturmønstring skjedde den 13. mars 1931. Da ble det holdt et møte med representanter fra næringslivet og kulturinstitusjoner hvor forfatteren Stein Bugge presenterte en plan for årlige festspill i Haakonshallen.

Det nedsatte arbeidsutvalget fremla 18. juni sin innstilling som blant annet gikk ut på at det samme sommer skulle fremføres en avdeling med nasjonaldans og folkeviser, og deretter et skuespill, ”Votan” av Stein Bugge, med utvalgt musikk av norske komponister. Samtidig ble lover for Selskapet for Festspillene i Haakonshallen vedtatt, og det ble valgt et styre (o.r.sakfører Gran Bøgh, kjøpmann Rolf K. Beyer og disponent K. Hardus-Olsen), en kunstnerisk leder (forfatteren Stein Bugge) og en forretningsfører (sakfører Hans J. Utne).

Festspillene ble åpnet 7. august av Bergens ordfører i nærvær av kronprins Olav og en rekke utenbys og innenbys innbudne gjester. Festspillperioden varte til 18. august, men som følge av stor publikumstilstrømning ble det en ekstraforestilling 21. august mens Markedet (salgsboder, tivoli, dansebane, servering, sirkus) fortsatte etter planen til søndag 23. august. Festspillforestillingene ga et salg på 4.954 billetter, mens det til Markedet ble solgt i alt 31.134 billetter.

Grieg, Bjørnson og folklore
Festspillene 1931 ga et betydelig overskudd, og styret fattet vedtak - under forutsetning om nødvendig støtte - om et nytt festspill i 1932. Programmet for de kommende forestillingene i Haakonshallen burde vies Bjørnson og Grieg og med en fyldig presentasjon av norsk folkekunst. Festspillene og Markedet ble fastsatt til perioden medio juli til medio august. Styret la også vekt på at turist- og reisevirksomheten til Bergen og Vestlandet var så vesentlig for Festspillene at reklamearbeidet måtte komme i gang snarest mulig.

Forberedelsene til de 2. festspillene kom etter en tid i utakt. Kommandantskapet på Bergenhus kunne ikke love å stille tilstrekkelig med arealer for utendørsmarkedet, og dernest frasa den kunstneriske leder - Stein Bugge - seg vervet, men Styret og Bugge kom etter hvert til ny enighet. De opprinnelige planer måtte flere ganger revurderes. I slutten av juni 1932 ble et helt nytt styre valgt og festspillperioden ble betydelig forkortet. Det kunstneriske programmet var følgende:

1) En forestilling Bjørnson – Grieg: Bergljot og Foran Sydens Kloster; samt ballett og folkloristisk avdeling;
2) Oppførelse av Olav Hoprekstads skuespill ”Fridtjov og Ingebjørg”.
Kongen var til stede ved det andre bygdestevnet (søndag 14. august) som inngikk i Festspillspillene i Haakonshallen.

Gjenreisning
Været under de 2. Festspill var dårligere enn året før. Markedet fikk reduserte muligheter, utearealer var ugunstigere, mange planer ble endret og forskjellige restriksjoner kom på toppen. Resultatet var et betydelig underskudd. Det ble ingen festspill i 1933, og i 1934 gikk ”Selskapet for Festspillene i Haakonshallen” over i historien.

Sommeren 1940 var det planer om ”Polarmessen”. Initiativtaker var blant annet Gran Bøgh, og av naturlige grunner ble dette avlyst.

Etter en verdenskrig, okkupasjon og krigsskader var status for Bergen i slutten av 1940-tallet: 

 - et tiltak for byen måtte settes i gang, byens navn måtte på kartet
 - en by uten flyplass
 - ingen helårs veiforbindelse med Østlandet
 - trange bygrenser
 - reiselivet ønsker en lengre sesong

For Norge var situasjonen like etter krigen: gjenreisningen hadde høyeste prioritet, Marshalhjelpen fikk fart på industrien, norske idrettsutøvere markerte seg innen sommer- og vinteridrettene, Oslo fikk tildelt arrangementet av de VI Olympiske Leker, Thor Heyerdahl ble verdenskjent gjennom Kon-Tiki ekspedisjonen, Trygve Lie ble FNs første generalsekretær; mens Bergen og bergensere markerte seg svakt.

Mange nye festspill i Europa
I Europa dominerte politikken med rivalisering mellom 2. verdenskrigs store seierherrer, ”jernteppet” hadde senket seg fra Østersjøen til Adriaterhavet, men samtidig ble det fra 1945 til 1950 startet minst 15 festspill i Frankrike, Nederland, England, Skotland, Tyskland, Italia og Jugoslavia. Spesielt de geografisk nærliggende Edinburgh Festival og Holland Festival ble lagt merke til i Bergen.

Elstas festspilltanke 
Nå, flere desennier i ettertid, er det vanskelig å si med sikkerhet hva som var første initiativ til de nåværende bergenske festspill. Helt sikkert er det at sangeren Fanny Elsta i et intervju tidsskriftet Norsk Musikkliv høsten 1949 lanserer tanken om et moderne festspill i Bergen.

Dette intervjuet var ikke grepet ut av luften. Myndighetene hadde i 1948 takket nei til et gjestespill fra Salzburg. Elsta syntes det var beklagelig at det norske musikkpublikumet ikke fikk et lite inntrykk av hva festspill kunne være og at ikke Norden var på det europeiske festspillkartet; og hun ønsket at Norge i hvert fall ble det første nordiske festspillandet. En dag i 1950 satt hun på kontoret til o.r.saksfører Gran Bøgh i Bergen og glødet for sin festspilltanke.

Salzburg som modell
Før krigen hadde hun hatt mange opptredener ved de europeiske opera- og konsertscener, og spesielt festspillbyen Salzburg var hennes hjerte nært. I Salzburg hadde hun to år før krigen og de tre nærmeste årene etter krigen ”representert” Norge, som det het den gangen, som utøvende kunstner og som person. I hennes øyne var Bergen et meget egnet sted for et norsk festspill: Grieg, vakker natur, tradisjoner, fargerikt byliv. I tillegg kom byens 900-årige historie, kulturell smeltedigel og med internasjonale kontakter; og dernest byens pittoreske sentrum og omgivelser og bergensernes evne til å skape fest – og gjerne feire alt som kan feires.

Ordfører Nils Handal hadde også et møte med Fanny Elsta og oppfattet raskt vyene og mulighetene for Bergen, og han innkalte til møte i Børsbygningen for å sondere stemningen blant representanter for byens næringsliv. Kort fortalt var dette et positivt møte.

Elsta engasjerte
Senere på året ble kulturinstitusjonene innkalt sammen med næringslivet, stedet var Hotel Bristol og datoen 10. oktober 1950.

Fanny Elsta var også til stede og hadde sitt lange, velbegrunnete og engasjerte foredrag. Et arbeidsutvalg ble nedsatt, og ordføreren fikk overtalt og motivert skipsreder Hilmar Reksten for festspilltanken. De øvrige medlemmene av komiteen var overrettssakfører F. Skancke Andersen, lektor dr. philos Johs. A. Dahle, ordfører Nils Handal, kjøpmann Hans Isaksen og direktør Wilhelm Mustad.

21. november 1950 sendte Fanny Elsta et brev til ordfører Nils Handal hvor hun i korte trekk skisserte en ramme for det første festspill i 1953, men hun la til at et prøvefestspill i 1952 burde inngå i planleggingen. For begge årene var perioden 1. til 15. juni blinket ut, og 15. juni 1953 ville i tillegg bli 100 årsdagen for Edvard Griegs fødsel.

Var Bergen byen?
Tvilen og advarslene var mange om Bergen som festspillby: en europeisk avkrok, manglende kommunikasjon, magert hotelltilbud, ingen representativ konsertsal, for lite orkester, intet kor til å løse store oppgaver, store tekniske krav og omfattende planlegging.

På den andre siden var argumentasjonen: skal vi vente på Grieghallen så er sjansen fortapt, dersom ikke vi i Bergen begynner kommer andre foran, Bergen by har erfaringer og har personer som kan administrere og arrangere. Underliggende lå også den realiteten at Edvard Grieg i krigsåret 1943 skulle vært feiret på en verdig måte, så da det neste runde tallet var nært forestående stod det som en selvfølge at 1953 uansett skulle kunne bli et ”Grieg år”.

Våren 1951 ble direktøren Tassilo Nekola for Festspillene i Salzburg innkalt til Bergen som sakkyndig rådgiver, og hans sammenfatning ble i korthet følgende: Sett i gang, byen har muligheter. I lys av dette donerte Fanny Elsta og ektefellen Herman Lepsøe kr. 300.000 til formålet. (Herman Lepsøes far var bergensen Christian Lepsøe).

Rom for utvikling
Fra første stund av var Harmonien (grunnlagt i 1765) og Den Nationale Scene (DNS) hovedpilarene. Harmoniens orkester var i 1950 på 54 musikere, og Festspillene ble sett på som en brekkstang til utvidelser. Dirigenten Carl von Garaguly fikk orkesteret opp på et godt europeisk nivå. Det Dramatiske Selskab ble opprettet få år etter Harmonien, og ga rom for tilreisende teatergrupper og selskapets egne oppsettinger. I 1850 ble Norges første scene stiftet av Ole Bull, og teateret fikk navnet Den Nationale Scene, og ny scene og bygning stod ferdig i 1909.

I Edinburgh hadde byen i 1948 startet sine første festspill. Denne bys utgangspunkt var på flere måter likt Bergens, og etter fire festspill i august/september var de kunstneriske erfaringene gode og publikum med kort og lang reisevei strømmet til.

Festspillene stiftet
Arbeidsutvalget oppfattet vindretningen og Stiftelsen Festspillene i Bergen ble konstituert 6. november 1951. Festspillenes Råd ble oppnevnt med disse medlemmene: Bergen kommune, Musikselskabet Harmonien, Edvard Griegs fond, Den Nationale Scene, Turisttrafikkomiteen for Bergen, Hordaland og Sogn og Fjordane, Gamle Bergen, Komiteen for Troldhaugen, Det Nyttige Selskab, Bergens Kunstforening, byens banker, Bergens Handelsforening, Bergens Håndverk- og Industriforening, Bergens Rederiforening, Bergens Presseforening og Salgs- og Reklameforening i Bergen. Et styre med syv medlemmer ble valgt og med Hilmar Reksten som formann.

Festspillenes formål ble fra starten av å arrangere årlige internasjonale festspill i Bergen, gi det hjemlige kulturliv impulser ved hjelp av internasjonale kontakter, oppføring av musikk, teater og folklore, presentere det beste av hva nasjonale kunstnere kan skape, og øke interesse for utenlandsk kunst og kultur.

Landsdekkende festspill
Etableringen av en administrasjon for Festspillene lot seg raskt gjøre. En Nordsjømesse i Bergen var nylig gjennomført. Nordsjømessens daglige leder Frank Meidell Falch ble tidlig engasjert som sekretær arbeidsgruppen og fra 1951 ansatt som direktør, og Festspillene overtok kontoret.

På vårparten dro Frank Meidell Falch og Fr. Schancke Andersen til Salzburg for å hente inntrykk, se på planleggingen og diskutere praktiske vurderinger.
Generalprøven i 1952 ble tidlig lagt til side. Tiden frem til 1. juni 1953 var kort, og vinteren 1951/52 og hele 1952 medgikk til planlegging og forberedelser, som i første omgang innbefattet å reise nødvendig kapital, skaffe offentlig og privat støtte, og få engasjert kunstnere. I desember 1951 var det konferanser i Oslo med representanter for Staten, NRK og TONO. Hensikten med møtene var å gjøre Festspillene til et landsomfattende tiltak. Fra Festspillenes første årsberetning (1951-1952) er dog følgende å sakse:

”Selv om denne planen vakte interesse i vide kretser, lar det seg allikevel ikke nekte for at en har møtt motbør som en tid truet med å frariste oss initiativet slik at Festspillene i Bergen sto i fare for å måtte utsettes og kanskje oppgis”.

Reksten på slottet
Ordfører Nils Handal gjorde et stort arbeid. Bergen Kommune bevilget kr. 100.000 som i utgangspunktet var på kanten av hva Kommuneloven betegnet som et kommunalt anliggende, men ordføreren så viktigheten av at byen satte i gang et utviklende tiltak og at Bergen innen kulturen kunne bli en motvekt til hovedstaden. Handal hadde gode politiske kontakter, og tre statsråder stilte rask opp – blant annet bysbarnet Nils Langhelle.

Etter få intense uker var det kun å rette blikket fremover. Kritikerne hadde fått sagt sitt, og når det var mulig for Oslo og Norge å bygge anlegg for et olympisk arrangement så var det også plass for et festspill.

I og med at Festspillene i Bergen etter sitt opplegg var å betrakte som landsomfattende søkte styreformann Hilmar Reksten om audiens på Slottet, og resultatet var at Hans Majestet Kong Haakon VII stilte seg som Festspillenes høye beskytter.

Staten med regjeringen Oscar Torp var positivt innstilt til festspilltanken, men mente dette var en sak for Bergen. Til sist kom det kr 30.000 for inneværende budsjett og det samme beløpet for neste års budsjett fra Utenriksdepartementet v/Kontoret for kulturelt samkvem med utland og fra Kirke- og Undervisningsdepartementet. NRK lovet kr 50.000.

Til sist ble kr 110.000 garantert fra privat hold. Således var det samlete tilskuddet kr 320.000.

150.000 brosjyrer
Det ble lagt mye arbeid i å gjøre Festspillene kjent. En folder og brosjyre i 150.000 eksemplarer fordelt på norsk (50’), engelsk (75’) og fransk (25’) ble trykket og sendt ut. Landslaget for Reiselivet i Norge gjennom sine utenlandskontorer var en betydelig støttespiller.  Norges Informasjonskontor i New York og Landslaget for Reiselivet i Norge sørget for informasjon og musikkopptak til amerikanske radiostasjoner.

Lokalitetene i Bergen var i utgangspunktet ikke de beste. Konsertpaleet ble ombygget og akustikken betydelig forbedret. Ombyggingsplaner for DNS lot seg ikke gjennomføre. Penge- og materialmangel var realitetene.

Høsten 1952 var konsertene med program og teaterforestillingene fastsatt. I tillegg var det gjort plass for kammerkonserter i Logen og kirkekonserter i Domkirken.

Første festspill i gang
Det første festspill i Bergen ble 1. juni 1953 åpnet av kong Haakon VII. Det offisielle Norge var godt representert, og i tillegg hadde Festpillene gjennom Utenriksdepartementet spesielt invitert prins og prinsesse Prem Purachatra fra Siam som ved dette tidspunktet var på Norgesbesøk. Edinburgh Festival var representert med en sentral person.

Det 15 dager lange arrangementet var meget vellykket. Været var godt og til dels strålende, byen var pusset og pyntet til fest, kjente og fremragende kunstnere fra inn- og utland gledet publikum, den norske og utenlandske pressen var meget positive, og til tross for mange førstegangsutgifter gikk Festspillene i overskudd.
Grieg-jubileumet ble også markert med en stor utstilling arrangert av Edvard Griegs Fond, Bergens Kunstforening og Bergens Offentlige Bibliotek. Utstillingen viste Griegpartiturer, manuskripter og en fullstendig oversikt over Bibliotekets Griegasamling.

Fem dager etter avslutningen vedtok Styret å rette en henstilling til Rådet om et nytt festspill i samme periode nest år. Den 26. juni sluttet et enstemmig Råd seg til Styrets innstilling.

”Hele byen i aktivitet”
De neste fire festspill 1954 til 1957 fulgte i hovedsak samme lest – variert orkesterprogram av norske og utenlandske komponister, besøk av meget gode utenlandske orkestre, gjestende dirigenter og solister av internasjonal klasse, teatergjestespill fra Oslo og Norden, folklore inne- og utendørs.
 
Festspillene gikk inn for at billettprisene til festspillarrangementene skulle være rimelige og mulige for folk flest å skaffe seg; ”hele byen skal være i aktivitet” var mottoet. I samme periode kom samarbeidet mellom de nordiske festspillene inn i fastere former med fellesmøter og nordisk profilering, Nygårdsparken ble tatt i bruk for folkelige arrangementer, radiooverføringer av festspillkonserter ble mer og mer omfattende, og filmopptak for den hjemlige Lydfilmavisen og for reklame i utlandet fant sted.

Festspillperioden var av turistnæringen vurdert å komme for sent, og fra 1955 ble starten fremskutt til 25. mai. Politiets registrering av utlendingers overnattinger i festspillperioden ga et statistisk grunnlag, og tallene var raskt stigende og viste etter seks år en økning på ca. 95 prosent; turistnæringen og handelsstanden begynte å merke ringvirkningen av Festspillene.

Kommet for å bli
Den 15. april 1958 ble festspilldirektør Gunnar Arne Jensen invitert til Bergens Handelsforening for å holde et foredrag om Festspillene. Han hadde 1. februar 1957 overtatt stillingen som festspilldirektør etter Frank Meidell Falch. De 6. festspill skulle åpne om halvannen måned og forsamlingen spurte: ”Hva er der status for Festspillene i dag”?

Direktør Jensen slo tidlig fast at Festspillene nå var kommet for å bli. Fra budsjettåret 1955/56 ble Festspillene en fast post på Statsbudsjettet med kr 100.000 i årlig tilskudd. Det bergenske næringsliv hadde gitt Festspillene en frist på fem år for å vise sin berettigelse, og denne milepelen var passert med begge parters tilfredshet.

På det kunstneriske planet hadde det også skjedd en befestelse av Festspillene. Administrasjonen hadde de første årene konstatert og merket at gode kanaler og bekjentskaper var en nøkkel for å kunne hente inn de store. Nå var det situasjonen endret. Gode rykter om Festspillspillene i Bergen og de mange positive opplevelsene kunstnere og journalister tok med seg hjem igjen hadde spredd seg. Nå mottok Festspillene mange direkte forespørsler om medvirkning – flere enn det var mulig å takke ja til.

Tallrike presseklipp
Festspillene hadde allerede fra etableringen brukt betydelige midler på reklame og informasjon til det innenlandske og utenlandske markedet. Pressen, radiostasjoner, reisebyråer og reisearrangører var blitt godt informert, og nå kom resultatet. Presseklippene fra norske og utenlandske var meget tallrike og mangfoldige, og radiostasjoner i mange land, inkl. USA og Canada, sendte festspillkonserter i direkte overføring eller som opptak.

Inngangsport til Europa
Direktøren pekte dog på at næringslivet i Bergen burde bruke Festspillene mer; ledere og utsendinger fra utenlandske bedrifter er meget ofte over gjennomsnittlig musikk- og kunstinteresserte, og Festspillene - både i og utenfor sesong - burde være en mulighet til å berike deres inntrykk fra Bergen, Vestlandet og Norge.

Ettersom Flesland flyplass var åpnet i 1955 var kommunikasjonene til og fra byen blitt betydelig forbedret. Bergen, sa direktøren, er i virkeligheten en inngangsport til Europa, Skandinavia og Norge for en del reisende fra USA og Canada. Tall fra turistnæringen og UDs kontorer viser, forsatte han, at de turistene som besøker Norge bruker et forholdsvis større pengebeløp enn i andre europeiske land, Festspillene er meget sannsynlig en årsak til dette.

En fordobling
Fra 1958 økte antallet arrangement fra ca. 35 til 69, med andre ord en fordobling fra gjennomsnittet de fem første årene. Det meste av Norge, mente ledelsen for Festspillene, var nå erobret; nå var det tid å sette nye mål – nemlig å bli et internasjonalt festspill. I nordisk sammenheng var Festspillene i Bergen ledende, og det nordiske samarbeidet hadde båret frukter for alle de fire festspillene. Festspillene var samtidig blitt medlem av den Europeiske festspillassosiasjonen med over 30 medlemmer.

Festspilldirektøren hadde også sett og hørt at Festspillene blant de utenlandske radio- og pressejournalistene flere ganger og i ulike sammenhenger var nevnt som et av de mest interessante festspillene, som forklaringer ble nevnt kvaliteten, allsidigheten, byens oppslutning og de mange verdensstjernene.

Under åpen himmel
Etter seks år var det ingen tvil om at Festspillene i Bergen hadde funnet sin form som passet for tiden. Med forutsigbarheten i ryggen var det mulig å tenke langsiktig og etablere samarbeid med andre festspill, impressariater, myndigheter og institusjoner i sentrale europeiske land. Reiser og studier utvidet kontaktflaten år for år.

Festspillenes grunnmålsetning ble stort sett oppfylt om at det var kun det beste fra hvert land som skulle presenteres. Under åpen himmel ble det lagt opp til mønstringer og brede presentasjoner av folklore, korsang, militærmusikk og markeder. Festspillenes økonomi ble styrket med inntekter fra sirkus, tivoli og lotteri. Kommunen imøtekom søknadene om Festspillenes disponering av kommunale arealer som Festplassen og Nygårdsparken.

Svingninger
Økonomi og vær er i utgangspunktet to motsetninger. Økonomien kan planlegges, mens været er meget ustabilt – spesielt i Bergen. Noen år regnet mange utendørsarrangementer bort, og da ble positive kalkyler plutselig negative. De offentlige tilskuddene var jevne, men langsomt stigende. Egne inntekter av billetter, program og reklame var betydelig og helt nødvendig for gjennomføringene av Festspillene. Selvfinansieringsgraden de 10 første årene svingte rundt 70 %, som var meget høyt sammenlignet med Harmonien, DNS, Oslo-teatrene og Oslo Filharmoniske Orkester (OFO). På begynnelsen av 1960-tallet måtte Festspillene gjennom en refinansiering.

Internasjonalt nedslagsfelt
Festspillene ble også en medspiller når Utenriksdepartementet for utenlandske gjester skulle vise Norge utenfor Oslo. Det mest prominente besøket var Sjahen av Persia og dronning Farah Dibas besøk i 1961.

1950-60 årene var den store perioden for kulturavtaler mellom Norge og flere utland. Festspillene sørget for et nært og direkte samarbeid med UDs kulturkontor. Kombinasjonen kulturavtale og det nordiske festspillsamarbeidet gjorde mange ”umulige” prosjekter mulig. I denne perioden var direktør Jensen formann for det nordiske samarbeidet og pådriver, og slik ble det resultater av. I tur og orden kom følgende orkestre: det franske ORTF, Halle, Cleveland (USA), Leningraderne, Philadelphia (USA), Ceska Filharmoni, Moskvafirharmonikerne, Berlin Radiosymfonikere, Berliner Philharmonien med Herbert von Karajan.

Festspillforestillinger til utlandet
Festspillene begynte med egne produksjoner. Det største og mest omfattende var prosjektet ”Dans, ropte fela”, som var innstudert i 1958. Det ble fremført med suksess i Nygårdsparken, og en impresario ble så interessert at han så muligheten for en turné til Nord-Amerika. Etter en revisjon, omarbeiding og nyinnstudering ble det en fire måneders turné vinteren 1959/60 til mange deler av USA og Kanada, og til Cuba. Kort tid senere til England, og til sist i en tysk versjon til Kiel og Stuttgart.
”Haugtussa” ble også bearbeidet til folkloreforestilling og sto på programmet i fire festspill. Samtidig tilkom Festspillballetten, som ble en tilvekst. Flere urpremierer fant sted og etter hvert ble det innledet et samarbeid med og overtakelse til Den norske Opera.
 
Behov for ny konsertsal
Opera var mangelvare, og grunnen var at Konsertpaleet var dårlig egnet. Dette hadde lite podium og ingen orkestergrav, men i 1962 ble det funnet en akseptabel løsning med å fjerne de første benkeradene. Først spilte Hamburgische Staatsoper ”Don Giovanni” konsertant i 1960, og med stor suksess. Senere ble det inngått avtaler med Finlands Nationalopera og Stockholms-operaen om gjestespill. Det største operaløftet ble egenproduksjonen og uroppføringen av Geirr Tveitts ”Jeppe” (1966), og til all lykke ble suksessen stor.

Festspillenes fremganger styrket behovet for en ny, stor og tilpasset konsertsal for de fleste typer musikkfremføringer. Tankene og planene om en Grieghall ble blåst støv av, og i 1963 ble et arbeidsutvalg nedsatt og festspilldirektøren ble utpekt som et av medlemmene. Festspillenes behov var mange og varierte. Tomten var blinket ut og senere regulert, og etter få år ble det utlyst en arkitektkonkurranse.

De første fjorten
I 1966 skjedde det andre skiftet av festspilldirektør. Gunnar Arne Jensen sluttet og begynte i ny stilling som Artist and Concert manager for Sverges Radios Symfoniorkester. Åsmund Oftedal overtok stafettpinnen.

Publikum strømmet til arrangementene og arrangementsbredden var utvidet. Festspillene hadde blitt norsk kulturs utstillingsvindu og betydelige positive ringvirkninger var blitt registrert for handelsstanden og turistnæringen. Haakonshallen var fra 1963 blitt et karakterfullt konsertlokale for Festspillene, og lokale krefter hadde fått betydelige oppgaver i store musikalske oppsettinger.

Kvalitet og kritiske røster
Griegs erfaringer fra 1898 og ildsjelenes motbører femten år tilbake levde hele tiden i kulissene. Kultur- og musikkjournalister og enkeltpersoner la ikke skjul på Festspillenes høye kvalitet og Bergen bys mange fortreffeligheter, men noen ville ha inn på programmet forestillinger som det enten var lite av eller som var mangelvare: mer ny og moderne musikk, mer bredde og færre topper, jazz, forestillinger for barn.

For å kunne realisere endringer og planer dreide det seg svært mye om økonomi, og om penger som Festspillene ikke hadde. Alternativet var omprioriteringer og endrede målsetninger, som både Styret og administrasjonen måtte veie mot hverandre. Festspillene skulle inspirere norsk kunst og kultur med å være aktuelle, få frem de nye musikalske talentene og få nye teaterstykker og nyoppsatte klassikere til Bergen.

Geir Hasse Hofsæth
Kilder, i hovedsak:
Arkiver etter festspilldirektør Gunnar Arne Jensen,
Detaljer og kontrollopplysninger:
Musikkens Verden, The new Groves Dictionary of Music, Reidar Storås: “Fest og spill I 35 år”, generalprogram for Festspillene i Bergen 1957-1966, Store norske leksikon (nettutgave).

 

Del
FaceBook
Twitter
Mail


Kalender
24. mai - 07. juni 2017
M
T
O
T
F
L
S

15
16
17
18
19
20
21

22
23


8
9
10
11

12
13
14
15
16
17
18



Samarbeidspartnere

Grieg Foundation

Festspillambassadør

DNV GL

Balansekunst

Bergens Tidende

Kulturavisen

Atea

IT-drift

Bergen kommune

Hordaland fylkeskommune

Steinway Piano Gallery Oslo

Leverer Boston flygel til Festspillkontoret

07000 Bergen Taxi

Festspilltaxi, ring 07000

Dextra Musica

Vi investerer i strykeinstrumenter

PwC

Sammen bygger vi tillit og skaper verdier

Yvonne og Bjarne Rieber

Festspillambassadører


Kalender
24. mai - 07. juni 2017
M
T
O
T
F
L
S

15
16
17
18
19
20
21

22
23


8
9
10
11

12
13
14
15
16
17
18



Samarbeidspartnere

Grieg Foundation

Festspillambassadør

DNV GL

Balansekunst

Bergens Tidende

Kulturavisen

Atea

IT-drift

Bergen kommune

Hordaland fylkeskommune

Steinway Piano Gallery Oslo

Leverer Boston flygel til Festspillkontoret

07000 Bergen Taxi

Festspilltaxi, ring 07000

Dextra Musica

Vi investerer i strykeinstrumenter

PwC

Sammen bygger vi tillit og skaper verdier

Yvonne og Bjarne Rieber

Festspillambassadører