Live Chat Support Software
Taler & kronikker
Dag Solstads festspilltale 2012

Deres majesteter! Mine damer og herrer!

Dag Solstad er festspilltaler 2012. Foto: Thor Brødreskift
Dag Solstad er festspilltaler 2012. Foto: Thor Brødreskift

Jeg må få lov til å si, som en utenforstående, at Bergen og bergenserne aldri opphører å forundre meg. På den ene siden befinner byens stolthet, den lokale fotballklubben, Brann, seg år etter år i nærheten av nedrykningsstreken i den nasjonale ligaen, uten at byens ledende menn makter å gjøre noe med det. På den annen side makter man år etter år, å arrangere internasjonale festspill på aller høyeste nivå. l det følgende vil jeg konsentrere meg om det sistnevnte faktum, og vil alt nå kunne røpe at jeg konkluderer med et gratulerer til Bergen, og hever mitt imaginære glass til en skål for, i dette tilfellet, byens fremsynte menn.

Jeg skal ikke oppholde forsamlingen med noen tale om kunstens livsviktige funksjon. Hvis man er bevisst om at det forholder seg slik kan det fort virke litt anmasende, og, unødvendig, ja, det kan faktisk oppleves som litt uforskammet å skulle bli minnet om det, i tide og utide, og ikke minst i en festtale, som jo dette er. Det kunne oppfordre til selvgodhet på egne og kunstens vegne, og det ønsker jeg ikke. Men på den annen side, har dette faktum gått noen hus forbi, dette at kunsten er livsviktig, vet man virkelig ikke det, så er det ikke bryet verdt å påpeke det for dem som dette åpenbart ikke angår, man kan bare forsikre dem om at livet har mye annet å by på, og det har sannelig livet, og dermed ferdig med det. Jeg vil i stedet nøye meg med å uttrykke en betemt glede ved kunsten, siden jeg nå en gang er blitt bedt om å holde denne talen, og nå altså står her. Og det er gleden ved å ha en forbindelseslinje direkte til det, og dem, som har vært her før oss, et nettverk til livet slik det fortonte seg før vi gjorde vår inntreden i det. Kunstens historiske dimensjon. Den overleverte kunsten. Gleden ved at noe kan overleve fra tid til tid. Mozart! Eller for den saks skyld greske tragedier. Eller romerske statuer. De grunnleggende bestanddelene. Å redde fortiden for oss selv har alltid vært en sivilisatorisk oppgave av første rang. Særlig alvorlig for oss, fordi vi lever i en tid hvor nettverket til det som var før oss er sterkt svekket. For ca. 150 år siden da Bjørnstjerne Bjørnson og Henrik Ibsen begge var unge og vel forlikte var det naturlig for dem å korrespondere intenst om hvorvidt de greske eller de romerske skulpturer burde være et forbilde for hvordan vi i vår, det vil si i deres, tid skulle oppfatte verden i alle sine blendende muligheter. l dag er ikke lenger dette en naturlig korrespondanse mellom to privatpersoner. l dag er forbindelsen til det greske og det romerske, naturlig for våre forfedre i generasjoner, brutt sammen. Hvis vi ikke kan oppfatte det som et savn er vi fortapte. Vi kan aldri komme tilbake dit hvor de unge Bjørnson og Ibsen var, men uten å vite at dette er et umistelig savn, er vi fortapte. Vi er ikke fortapte. l en festtale er alt lov, også å si at vi ikke er fortapte. Den overleverte kunsten er den kunsten som har overlevd. Hva hadde keiser Augustus, eller Octavian, og det romerske imperium vært uten Vergil? Her snakker jeg om den Augustus som er kjent som en biperson i juleevangeliet, og som han forøvrig ikke hadde hørt om i sin levetid. Og jeg snakker om den Vergil som Dante pekte ut som sin veiviser gjennom helvete og skjærsilden like til himmelens port 12–13 hundreår etter Vergils virke her på jorda, og 7–8 hundreår før vi befinner oss her, som levende. Den samme Vergil som den store tyskspråklige 1900-talls forfatteren Hermann Broch brukte 15 år av sitt liv til å beskrive dødsleie til i romanen Vergils død. 15 år av sitt liv, sitt eneste liv, i perioden 1930–1945. En roman om en mann som døde for over 2000 år siden. Riktignok en mann fetert av sin samtid, rik på gods og gull, og ære, for en stor del takket være den før nevnte bipersonen Augustus, Romerrikets enehersker, som nå, når romanen begynner, er blitt hentet dødssyk hjem fra Italia på keiserens skip av keiseren selv, en keiser som likevel forblir en biperson, selv i denne romanen. En overvurdering av kunstens betydning? Ja, det kan man godt si, det er det ingenting i veien for å hevde. Men jeg vil holde et annet aspekt åpent, det som forvandler det eventuelt selvhevdende ved Hermann Brochs romanprosjekt til et stillferdig sivilisatorisk utsagn.

Del
FaceBook
Twitter
Mail


Kalender
24. mai - 07. juni 2017
M
T
O
T
F
L
S

15
16
17
18
19
20
21

22
23


8
9
10
11

12
13
14
15
16
17
18



Samarbeidspartnere

Bergens Tidende

Kulturavisen

PwC

Sammen bygger vi tillit og skaper verdier

Hordaland fylkeskommune

Bergen kommune

DNV GL

Balansekunst

Atea

IT-drift

Grieg Foundation

Festspillambassadør

07000 Bergen Taxi

Festspilltaxi, ring 07000

Dextra Musica

Vi investerer i strykeinstrumenter

Yvonne og Bjarne Rieber

Festspillambassadører

Steinway Piano Gallery Oslo

Leverer Boston flygel til Festspillkontoret


Kalender
24. mai - 07. juni 2017
M
T
O
T
F
L
S

15
16
17
18
19
20
21

22
23


8
9
10
11

12
13
14
15
16
17
18



Samarbeidspartnere

Bergens Tidende

Kulturavisen

Dextra Musica

Vi investerer i strykeinstrumenter

Bergen kommune

Steinway Piano Gallery Oslo

Leverer Boston flygel til Festspillkontoret

Yvonne og Bjarne Rieber

Festspillambassadører

PwC

Sammen bygger vi tillit og skaper verdier

DNV GL

Balansekunst

Hordaland fylkeskommune

Atea

IT-drift

Grieg Foundation

Festspillambassadør

07000 Bergen Taxi

Festspilltaxi, ring 07000