Live Chat Support Software
Taler & kronikker
Tor Bomann-Larsen festspilltale 2014

Deres Kongelige Høyheter, statsminister, fylkesmann, ordfører, har jeg glemt noen?

     Ja, det er umulig å stå på dette podium uten å vende blikket oppad. Mot Hans Eksellense Michelsen. Jeg hadde nær sagt, Hans Hellighet - bergenseren som ble Norges enehersker. Og siden belønnet med landets høyeste taburett. Bare Olav Trygvasson i Trondheim når ham til anklene. Hvorfor akkurat disse to? I hvert fall ikke fordi de klamret seg til maktens skyhøye pidestaller. Trønderen Trygvasson regjerte Norge i fem år, Michelsen i fem måneder. Fyrsten fra Fana fylte interregnumet mellom Oscar II og Haakon VII i trekongeåret 1905. Og her må Erna ha meg unnskyldt – det er ikke statsministeren som rager høyt der oppe. Det er statsoverhodet, det er septerets forvalter, den ukronede kong Christian som svever over Bergen by.
     Avdukningsdagen, den 17. mai 1938, var eneste gang Haakon VII feiret nasjonaldagen her i Bergen. Han satt vel omtrent på den beskjedne tronstol hvor den åttende Haakon sitter i dag. Til hans store forundring regnet det ikke mellom de syv fjell. Men det var, som kongen selv skrev, bitterlig koldt. «Heldigvis kom jeg meg igjennom det hele uten hverken forkjølelse eller lumbago».

Men her har jeg allerede begynt denne talen i feil ende. Og da kan vi like godt ta det hele bakfra. Paragraf 112. Er Grunnlovens siste paragraf. Og først her lanseres det begrep som kan knytte hansastadens 62. festspill til romeriksbygdens 200 år gamle statsdikt. Nemlig begrepet: ånd. Man må gjerne forandre de forutgående 111 paragrafer, heter det i forfatningens punch-line. Men aldri, aldri får man røre ved «denne Konstitusjons ånd».
     Hva er så dette uforanderlige? Hvilken ånd er det som skjuler seg i paragrafenes vidunderlige lampe? Hadde Grunnloven vært et partitur da hadde vi kunnet klimpre i A-moll på Eidsvoll-konsertens melodi, fastholdt og begripelig etter 200 år. Men juridiske paragrafer kan de virkelig romme en - ikke komposisjonens - men konstitusjonens ånd?

Dette må vi likevel ta forfra. Grunnloven er som en katt, eller mer konstitusjonelt, som en løveunge. Den biter seg selv i halen. Hva var det første ordet eidsvollsmennene festet til papiret? Frihet? Likhet? Brorskap? Nei, Grunnlovens første ord lyder: Kongeriket. Kongeriket Norge er – det klinger eviggyldig, nesten wikipediansk - et fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig rike. Slik. Fra evighet og til evighet. I begynnelsen var kongeriket. Ynglingeættens hårfagre urpremiss konstateres så å si før Riksforsamlingen har fått satt seg på sine trebenker.
     Det avgjørende ordet lyder likevel hverken: Kongeriket eller Norge. Men: er. Intet var viktigere å få sagt, intet mindre selvfølgelig enn dette som – nettopp derfor - fremsettes som den største av alle selvfølgeligheter: Kongeriket Norge er.
     Inntil da, inntil da var det en gang et kongerike. Som het Norge. Et forsvunnet middelalderrike, degradert til et langstrakt len under de herrer Christianer og Frederiker. Nå – våren 1814 – er det atter realitet. Som en åpenbaring: fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig.
     Lenger bør vi ikke gni på paragrafens lampe for å finne konstitusjonenes hellige ånd. Tvert imot, jo lenger vi gnukker og leser jo mer mister vi ånden av syne i et evig foranderlig juridikums lappeteppe av forfatningsmessig etterpåklokskap. Hold fast ved dette ene: Kongeriket Norge er, var og blir. Uforanderlig.
     Herfra går det nedover: Regjeringsformen er ”indskrænket” og arvelig monarkisk. Arvelig monarkisk, det er som seg hør og bør i et kongerike. Men ”indskrænket”? Hva eller hvem er det? Eidsvollsmennene – ja, det var bare menn og det var kanskje derfor – de ikke fant noe bedre ord for det som skulle komme: Folket. (Ja, velkommen til dere også forresten, mine damer og herrer Folket, beklager den innledningsvise forglemmelse...) Folket var ennå intet i seg selv, bare en innskrenkning av monarkens makt, et politisk korsett, en tvangstrøye om kongens kropp. Det lyder som en kødannende forstoppelse i det bergenske trafikksystem. Men i denne innskrenkning ligger Grunnlovens iboende sprengkraft: Folkestyret.

Statsdiktets store vendepunkt inntreffer 70 år senere. Og det skjer utenfor skriften, mellom linjene, i Stortingssalens virkelighetsrotunde, i 1884.
     Inntil da skal Grunnloven leses bokstavelig: Den utøvende makt er hos Kongen, Kongen velger selv sitt råd. Men heretter, etter riksrettens dom og kronens politiske fall, har ordene fått en ny og annen betydning. Realitetene har endret seg – makten er flyttet fra monarkens krone til folkets lomme. Bare i den paragraferte poesis univers forblir den utøvende kongemakt uforandret.
     Grunnloven skal heretter forstås billedlig.
     Norge hadde tatt det første skritt inn i den overførte betydnings komplekse verden. Makten og bildet på makten var blitt to forskjellige ting.
     Eidsvollsmennene knesatte det den gang så tidsriktige maktdelingsprinsipp: Den utøvende, lovgivende og dømmende – statsmakt. Historiens egne drivkrefter splittet konstitusjonen og delte teksten langs en annen linje: Den symbolske og den reelle makt.

Bare én gang siden har disse to maktnivåer vært gjenforenet. Resultatet svever over våre hoder: Christian Michelsen. Statsminister og statsoverhode i en og samme person. Makten og maktens bilde på en og samme skyhøye sokkel.
     Slik håndterer vi ikke de reelle makthavere. Vi er ikke glade i maktens utøvere, de er og blir en innskrenkningens dyd av nødvendighet. Den reelle makt kan bare samle og begeistre i  korte – om enn altomstyrtende - historiske øyeblikk.
     Hadde Christian Michelsen fortsatt lenge nok som statsminister ville hans byste til slutt ha blitt borte bak prydbuskene rundt Lille Lundgårdsvann.
     Få blir nemlig opphøyet i maktens nærhet. Allerede fedrene på Eidsvoll så dette. I den merkelig tidløse – fortsatt uendrete - paragraf: Kongens person er hellig; han kan ikke lastes, eller anklages. Ansvarligheden påligger hans råd.
     Ansvarligheten er maktens edle tvilling. Ansvarets byrde løftes på de reelle makthaveres skuldre og bæres på folkets vegne. Det skal ikke finnes noen reell makt uten ansvarlighet. Å bære ansvar er vel å merke noe annet enn å klamre seg til maktens posisjoner. Å bære ansvar kan tvert imot bety å gi fra seg makten. Det er ikke minst i denne handling, at realpolitikeren kan nå symbolske høyder. Få er mektigere enn den som frivillig gir avkall på makten. Lite er vanskeligere for realpolitikeren å fatte enn nettopp dette.
     For Kongen er intet mer elementært: Han avgir all makt i det han lover og sverger å regjere riket, ikke i henhold til sin egen vilje, men til dets ”Konstitution og Love”. Det var dette maktesløshetens rituelle æresord, eden til Grunnloven, kong Haakon holdt fast ved i 1940. Han holdt fast ved at Norge var et kongerike, han var kongen og konstitusjonen var hans lov. Mer var det ikke. Men det var nok. Til at folket oppdaget symbolets makt.
     I et gitt historisk øyeblikk hadde kong Haakon påtatt seg ansvarligheten som Christian Frederik i 1814, som Christian Michelsen i 1905. Men han falt ikke for fristelsen til å holde den fast.
     Makten er profan, den er i sitt vesen skitten, den skal være det og den må være det. Hvis makten blir helligholdt er det noe alvorlig galt. Da er vi ikke i kongeriket Norge, men i guderiket Nord-Korea. Bare den ved lov avmektige får bære gloriens krone.

Konstitusjonenes ånd er altså uforanderlig. Men verden har endret seg. Og den gir seg ikke. Hele paragraf 1 befinner seg vel strengt tatt på randen av realitetenes verden. Hvem tør i dag med hånden på Grunnloven, blottet for ironiens skjeve smil, kalle Norge et fritt, uavhengig, udelelig og uavhendelig rike?
     Det er fristende å si at mens kongen ble avvæpnet og opphøyet til symbol ved parlamentarismens gjennombrudd i 1884, så fulgte riket etter i 1992. Men la oss ikke dvele ved EØS-avtalens eidsvollske kontrapunkt. La oss – med eller uten to-tredjedels flertall – se realiteten i øynene: Globaliseringens makt omslutter stortingets rotunde. Verden er arvelig, men langt ifra innskrenket. Den følger sine egne grunnlover og vi er alle uavhendelige deler av vår klode.
     Slik sitter vi, med makten i lommen, men likefullt i lommen på en større makt. Bare bildene kan befri oss fra disse realiteters verden.

Jeg vil ikke stige ned fra dette podiet uten å ha gratulert Bergen by med landets fortsatt ganske nyslåtte statsminister. Hun nyter politisk tillit gjennom folkets valg, og personlig fordi hun vet å veie sine ord. Ingen vil protestere om jeg kaller Erna Solberg realpolitiker. Det har umiskjennelig en god klang. Også skipsreder Michelsen bar realitetenes adelsmerke.
     Det er ikke dermed riktig, tvert imot det er ytterst misvisende, når begrepet symbolpolitikk er endt opp som en nedsettende betegnelse. Få ting styrer realpolitikken som symbolene. De er nemlig ladet med realiteter. Det er det som gjør dem til symboler.
     Derfor er det ikke så merkverdig at nettopp symbolpolitikken er blitt den lille stats største bidrag til det globale folkestyret. Jeg snakker om en sirkelrund liten medalje, Nobels fredspris. Gjennom mer enn 100 år viktigere enn all annen utenrikspolitikk utgått fra Norges hovedstad. De ti - tolv millionene som ledsager prisen er realitetene, medaljen er ren og uforfalsket symbolpolitikk. Det er den som teller. Og det er den som på sitt beste har gjort navnet Norge et symbol. Høyere kan vi vanskelig nå i realpolitikken. Da er vi høyt der oppe over skipsrederens irrede isse, blant de syv urokkelige fjell, Grunnlovens Dovre og menneskerettighetenes Himalaya.
     Jeg ser Michelsen nikke. Og her aner vi vel forklaringen på søylens himmelske dimensjon: Han maktet å være en ikke bare politisk, men åndelig leder. Idet han skapte realiteter på symbolpolitikkens arena.

Festspillene er nettopp en maktforestilling hinsides realitetenes verden - i kunstens haller og konsertenes saler. Måtte Grunnloven – som en sitar i folkets hender – alltid være nystemt. og: Måtte ingen her på Festplassen ha pådratt seg hverken folkelig forkjølelse eller kongelig lumbago.
     For: Kongeriket Norge er. Var. Og blir. Konstitusjonen insisterer på vår eksistens.
     Bare vi kan fylle det med ånd.

Del
FaceBook
Twitter
Mail


Kalender
23. mai - 06. juni 2018
M
T
O
T
F
L
S

14
15
16
17
18
19
20

21
22


7
8
9
10

11
12
13
14
15
16
17



Kalender
23. mai - 06. juni 2018
M
T
O
T
F
L
S

14
15
16
17
18
19
20

21
22


7
8
9
10

11
12
13
14
15
16
17



<