Live Chat Support Software
Taler & kronikker
Gunnar Danbolts tale ved åpningen 2011

Festspillene har i de siste årene arbeidet ut fra et konsept for hvert festspill- det kjenner vi igjen fra kunsten - og årets er tradisjon og fornyelse. Det er kan hende ikke et helt originalt konsept, men aktuelt er det. Poenget med det er jo at tradisjon og fornyelse hører sammen - at det ene ikke kan tenkes uten det andre. Men det kan det faktisk.

Går vi tilbake i historien - til det gamle Egypt og til det østromerske, byzantinske riket - sto tradisjonen sterkt, mens det var relativ liten fornyelse. Mens fornyelse var vektlagt i antikkens Hellas og i Romerriket, men også i den vestlige middelalder. Og det er fra middelalderen vi har overtatt den, og det kan virke overraskende. For de fleste i dag forbinder nok middelalderen med stivbente tradisjoner. Men det var på ingen måte tilfelle. Kirken var bestemmende gjennom store deler av middelalderen, og den hvilte på to søyler: de hellige skriftene og tradisjonen. Og ingen av dem ble oppfattet som uforanderlige størrelser. I oldkirken ble dette blant annet begrunnet med noen ord som Jesus uttalte under fotvaskeIsen, da Peter fant det urimelig at mesteren vasket disiplenes føtter. Da sa Jesus til ham: "Hva jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal skjønne det siden" (Johs. 13, 7) Og senere i sin avskjedstale til disiplene lovet han å gi dem Den Hellige Ånd som skulle veilede dem til sannheten (Johs. 16,7-14). Til sammen var dette begrunnelsen for den oppfatning som vestlige teologer både i oldkirken og i middelalderen var enige om - at disiplene
ikke forsto hele dybden og bredden av Jesu ord og gjerninger, men at hver generasjon etter hans tid ville oppfatte stadig mer av den. Det innebar at  radisjonen ville endres hver gang man forsto litt mer av det som sto skrevet i evangeliene, bl.a. ved å benytte nye teorier og metoder.

Og det igjen ville gjøre at man leste Skriftens ord på nye måter. Et eksempel er tilstrekkelig. I romansk tid, altså fra ca år 1000 til første halvdel av 1100-tallet var tidens teologi tuftet på den greske filosofen Platon. I gotikken - de neste to hundre årene - var Platon byttet ut med Aristoteles og det førte til den skolastiske teologi og filosofi. Forskjellen mellom disse to periodene var formidabel både metodisk og
innholdsmessig. Og vender vi oss til musikken, bildet, skulpturen og arkitekturen i samme tidsrom, er forskjellene ikke mindre. Så på den tid gikk tradisjon og fornyelse hånd i hånd, og det har den fortsatt med i vår vestlige verden.

Fundamentalisme var av denne grunn utenkelig i middelalderen, selv om man ofte leser og hører det motsatte. Det er et moderne fenomen som oppsto i USA i 1920-årene som en sterk reaksjon på de store forandringene det moderne medførte både når det gjalt samfunn, vitenskap, moraloppfatning osv. For å motvirke dette ville man tilbake til en bokstavelig tolkning av Skriftens ord, skjønt "tilbake til"? Verken oldkirken eller middelalderen var særlig opptatt av den bokstavelige tolkning. Så dette var faktisk en ny og moderne holdning, selv om fundamentalistene mente at de var på linje med fortiden. Vi kan kalle middelalderens oppfatning av tradisjonen for dynamisk, fordi den så på tradisjonen som et levende, foranderlig fenomen. Men i middelalderen var det ikke bare den kirkelige tradisjon man oppfattet som dynamisk, også den antikke. Man forholdt seg på samme måte til de greske og romerske forfattere man så flittig leste. Og det fortsatte man med i renessansen og barokken.

Vi får et eksempel på dette i kveld, når vi ser og hører operaen Oedipus Rex av Igor Stravinskij fra 1927. For den bygger på tragedien Oedipus Tyrannos av Sofokles, urfremfør i Athen for 2454 år siden. Hvis vi, som moderne mennesker, hadde kunnet språket og fått være med på en tidsreise tilbake til urfremføringen, ville vi nok ha forstått lite og ingenting. Riktignok ble også den fremført på en festival, nemlig de panathenske festspillene til ære for vinguden Dionysos. De varte i fem dager,
og i løpet av denne tiden var hverdagen omgjort til en fest, hvor man lyttet til opplesninger, korsanger og teaterforestillinger istedenfor å utføre de hverdagslige syslene. Akkurat på det punktet var de kanskje ikke så forskjellige fra Festspillene i Bergen. Men Oedipus Tyrannos var bare en av tre tragedier som ble oppført denne dagen med elleville sartyrspill i pausene mellom dem. For fremføringen inngikk i en kult av den gud som fikk menneskene til å oppfatte "sevjens vilje under barken"
og slik bli var sine egne sanselige safter, men likevel temmet til en viss grad av Apollons ordnende vilje. Ettertiden har plukket disse tragendiene ut av sin opprinnelige kultiske kontekst og plassert dem inn i stadig nye sammenhenger. Om
Sofokles hadde vært invitert til kveldens opera, ville han antagelig ikke engang ha forstått at det var hans tragedie som var utgangspunktet for det han så og hørte.

Kveldens opera er et samarbeidsprosjekt mellom en komponist, Stravinskij, og en dikter, Jean Cocteau, som har tilrettelagt teksten og delt den opp i en forteller og en handlingsdel. Den første opprinnelig på fransk, men på nynorsk i kveld, og den andre på latin, oversatt av jesuittpater Jean Danielou på et lekent latin. Danielou ble etter hvert en fremtredende forsker i oldkirkens teologi og kultur, som fikk en
kardinalhatt som takk for det. Skjønt han var litt uheldig med sin død, fordi han trakk sitt siste sukk på et bordell, og er det et sted en kardinal helst ikke skal dø, så er det akkurat der. Han var ikke heldig med timingen, men han var en vilter mann, og det var de to øvrige, forfatter og komponist, også.

Jean Cocteau var primært dikter, men han skrev en rekke skuespill, blant annet ett om akkurat Oedipus, Helvetesmaskinen, som ble urfremført i 1934. Og i tillegg var han både scenograf og maler. Og faktisk en meget interessant maler - jeg har i vår sett de fleste av maleriene hans i Frankrike. Cocteau var en lekende dikter og maler, slik Stravinskij var en lekende komponist. I 1927 var Stravinskij inne i sin neoklassiske periode - som hans venn Picasso også var det og han leker i denne operaen særlig  med barokkens musikk.

For kunst og lek er i familie med hverandre. Det var Immanuel Kant som i sin Kritik der Urteilskraft fra 1790 første gang benyttet ordet spill eller lek, men det var Friedrich von Schiller som fem år senere i Brevene om den estetiske oppdragelse argumenterte for at kunst må sees som en fortetning av leken. For begge har sitt mål i seg selv. Kant mente at Schiller hadde misforstått ham, og det hadde han også, om enn bevisst, men det var en meget fruktbar misforståelse.

På 1990-tallet arbeidet jeg mye med barnekultur sammen med Åse Enerstvedt, en fremtredende etnolog, og da lærte jeg litt om hva lek dreier seg om. Vi evaluerte blant annet noen prosjekter som Barnas Hus her i Bergen hadde satt i gang for skolebarn. Ett av dem var en arkeologisk utgraving. I en litt stor og rommelig sandkasse hadde man plassert en del benrester og deler av keramiske kar, og over den hadde man spent opp et rutenett av tau, slik arkeologer pleier å gjøre det. Så
fikk hver av disse femteklassingene et felt å grave ut. Og når de hadde gjort dette, skulle de gå til et siderom hvor en arkeolog hjalp dem med å identifisere både benrester og de keramiske delene ved hjelp av store plansjer. Et godt gjennomtenkt pedagogisk prosjekt.

Etter tre uker fikk vi en del av de barna som hadde vært med på prosjektet til å skrive en stil om det, og da oppdaget vi en interessant ting. Ingen av dem skrev noe om arkeologene - de var bare opptatt av gravingen, og de vurderte den utelukkende som lek. Og en lek gjøres "bare for det", ikke som skoleundervisningen "for at - -". Som lek var ikke dette prosjektet særlig vellykket og det av to grunner. Det var altfor lite sand slik at de kom til bunns svært hurtig, og alle fant akkurat det samme. Det var jo ikke morsomt. Stilene gjorde arkeologene fortvilet, men hadde de grunn til det? Neppe! Det er godt mulig at en større prosent av disse femteklassingene kommer til å bli arkeologer eller i hvert fall bli interessert i det. Men se - det vet vi ikke. For vi kan ikke måle virkningene aven lek, akkurat som vi heller ikke kan måle virkningene av en kunstopplevelse. For en lek har sitt formål i seg selv. Og er slik sett komplett unyttig. Jaja, jeg vet at pedagoger mener noe annet, men der tar de feil.

Under modernismen snakket man om kunst for kunstens skyld, men det har lenge vært ansett som lite passende. Kunsten skal da vært nyttig, ha samfunnsrelevans, være en viktig bidragsyter i dagens samfunn! Og særlig i den senkapitalistiske fasen vi nå gjennomlever, er nyttehensynet avgjørende. Det omgir oss på alle kanter. Barna i Osloskolene har fått gå på Høstutstillingen, men bare på den betingelse at lærerne kunne godtgjøre at barna hadde nytte av det. Det lar seg naturligvis ikke gjøre, men kreative lærere har likevel funnet en utvei.

Selve den ide å gjøre noe utelukkende fordi det er morsomt å holde på med det, har alltid vært vanskelig for statens voktere å akseptere. For en formålsløs handling er en samfunnsnedbrytende affære. Det å fornye tradisjonen er altså å leke med den. Og det uten noen tanke på at det skal være nyttig i vanlig forstand. Da Stravinskij og Cocteau begynte å leke med Sofokles' tragedie, var det fordi de likte det, og det var vel også grunnen til at Sergej Prokofjev tok opp Shakespears
Romeo og Julie, og Christoph Marthaler gikk inn i den grønlandske myteverdenen.

Festspillene i Bergen er altså en helt og holdent unyttig affære, som mottar penger av både staten og sponsorer for å gjøre noe som ikke kan måles i kroner og ører, eller i effekt og virkninger. Skjønt det kan jo være, som ordføreren sa, at vi kan vokse som mennesker. Men det lar seg bare ikke måle og veie.

Karl Marx skriver at det i ethvert samfunn finnes det han kaller sosiale mellomrom som ikke er like sterkt influert av de produksjonskrefter som ellers bestemmer det meste. Marx plasserte ikke kunsten der, dessverre, men det kan vi gjøre. For kunsten - og derfor også Festspillene i Bergen som formidler den - skal ikke skjele til antall solgte billetter eller hvor stort eller lite overskuddet er. Dens motto skal
være "bare for det". For kunsten er og skal være en lekende virksomhet og det den leker med, er først og fremst tradisjonen.

Et godt eksempel på det er det som kanskje vil fremstå som rosinen i årets festspill, de to hundre unge musikerne i Caracas Youth Symphony Orchestra fra Venezuela som kommer hit de siste dagene av festspillene. De spiller både det tradisjonelle klassiske repertoaret, men også mer folkelig sydamerikansk musikk. Og begge deler med en formidlingsglede som bare de har det som vet at lek og alvor er nært forbundet. Disse 200 unge musikerne er bare en liten brøkdel av de ca. 460 000 ungdommene som får musikkundervisning i Venezuela, flertallet av dem er hentet opp fra slummen til et nytt liv som musikere. Slik er dette også et ytterst vellykket sosialt eksperiment. Et eksperiment som forteller oss en viktig ting - at det å arbeide med kunst og musikk har med kultivering å gjøre. Også av den enkelte. For ingen av dem er kommet gratis til det. De som leder dette storstilte programmet, FESNOJIV eller "el sistema" som det kalles, fremhever da også at personlig fremgang
eller dannelse er ett av målene for undervisningen.

Og da er vi ved den ene betydningen av ordet kultur eller eultura, som den romerske filosofen, politikeren og advokaten Marcus Tullius Cicero (106-43 f.Kr.)
kalte det. Det var han som kodet dette begrepet, for han mente at mennesket adskilte seg fra dyrene ved to evner, de intellektuelle og moralske, som dessverre ikke kunne spire og vokse av seg selv. De måtte formes, dannes eller kultiveres, ellers ville mennesket forbli et dyr.

I renessansen, da man utviklet begrepet videre, var man overbevist om at filosofi og det vi i dag kaller kunst - poesi, teater, dans, billedkunst og musikk - var de best egnede midlene til å få et menneske til blomstre. Og blomstre - det er faktisk et godt ord - gjorde et menneske når det fikk anledning til å vikle ut både de intellektuelle og moralske evnene og de mer spesifikke, for eksempel de musikalske eller kunstneriske som de også måtte ha. Men det gikk altså ikke av seg selv - det krevde både tålmodighet, disiplin og respekt for egne evner og det man viet dem til.

Var man ikke villig til å gjøre en slik innsats, ville man ganske snart visne og tørke inn. Disse 200 unge musikerne har gjennom øvelse, disiplin og respekt for musikkens krav, virkelig klart å blomstre, selv om jorden de kommer fra var både fattigslig og karrig nok. Men lederne av FESNOJIV eller "el sistema" la til at det også dreide seg om verdier som samhold, samarbeid og solidaritet. Og da er vi inne på den andre betydningen av begrepet kultur. For slik vi benytter begrepet i dag går det ikke bare på den enkeltes utvikling. Da Johann Gottfried Herder (1744-1803) i 1780-årene understreket at man kunne betrakte et folk og en nasjon som en stor person, ble det også mulig å tale om en nasjons eller et folks kultur, og da fikk begrepet en ny og utvidet betydning.

For i nasjonal sammenheng betyr kultur det alle de menneskene som tilhører folket - eller en by eller bedrift har felles: som språk, tanke- og handlevaner osv., altså det som forener dem. Og det gjelder også ungdomsorkesteret fra Caracas - for dem er selve musikken den viktigste sementen, men også, som lederne fremholdt, verdier som samhold, samarbeid og solidaritet. For disse ungdommene utgjør ingen samling av solister som tilfeldigvis spiller sammen de er oppdradd som et kollektiv. Felleskapet er avgjørende - å spille er for dem akkurat samarbeid og samspill. Slik har de gjennom musikken utviklet en rekke verdier som både går på den personlige fremgang og vekst kultur i den klassiske-humanistiske betydning - og på felleskapet, altså kultur i det vi nå kaller antropologisk forstand. Og begge er forutsetninger for at man lekende kan gjøre tradisjonen levende og dynamisk.

Derfor blir det en stor begivenhet å lytte til disse unge musikerne som både synliggjør den personlige vekst og dannelse de alle har gjennomgått - og glem ikke at alternativet var slummen med alt det medfører - og det felleskap og den solidaritet de opplever i samspillet med hverandre.

Det er fristende å avslutte med noen ord fra Giovanni Pica della Mirandolas (1463-94) berømte verk Om menneskets verdighet (1488), for der sier Gud til Adam etter skapelsen:

Andre skapningers natur er begrenset av lover vi har foreskrevet. Du derimot er ikke
stengt inne av noen grenser, fordi du må fastsette dem selv med din egen vilje som jeg har nedlagt i din hånd ... Hverken himmel eller jord, hverken dødelig eller udødelig har vi gjort deg, fordi du som din egen billedhugger kan danne deg den gestalt du selv vil ha. Du skal ha mulighet til å degenerere til lavere former som er dyriske, men du skal også ha makt til utfra din sjels beslutning å regenerere til de høyere former som er guddommelige.


Gunnar Danbolt

Del
FaceBook
Twitter
Mail


Kalender
23. mai - 06. juni 2018
M
T
O
T
F
L
S

14
15
16
17
18
19
20

21
22


7
8
9
10

11
12
13
14
15
16
17



Kalender
23. mai - 06. juni 2018
M
T
O
T
F
L
S

14
15
16
17
18
19
20

21
22


7
8
9
10

11
12
13
14
15
16
17