Live Chat Support Software
Taler & kronikker
Statsråd Trond Giskes åpningstale 2009
"Trenger politikken kunsten, er spørsmålet Festspillene stiller årets festspilltaler."

Deres Majesteter, eksellenser, statsråder, fylkesmann, ordfører og fylkesordfører.

Kjære festspillvenner

Gratulerer med dagen!

Jeg må først si at jeg ikke skjønner higet etter å få finalen i Melodi Grand Prix til Bergen.

Dere har jo noe som er minst like viktig: dere har Festspillene!

Trenger politikken kunsten, er spørsmålet Festspillene stiller årets festspilltaler.

Eller, for å være helt nøyaktig - i tråd med festspillenes bergenske ånd så spørres ikke, det postuleres: ”politikken trenger kunsten!”

Likevel, la oss velge spørsmålsformen: trenger politikken kunsten?

Før jeg går inn i det spørsmålet, vil jeg begynne et helt annet sted, med en viktig erkjennelse.

En av årets festspilldeltakere; den svenske forfatter Mustafa Can, har skrevet en bok som er kalt Sveriges store innvandrerroman. I boka Tett inntil dagene skriver han om sin mor, som flyttet til Sverige med syv barn, om hennes liv både i Tyrkia og Sverige og om kulturkollisjonene mellom moren og sønnen. Moren er blitt alvorlig syk, og Mustafa Can prøver å forstå henne før hun går bort.

Da Can fortalte om boken og morens liv i Sveriges Radios populære ”Sommarprogram” avsluttet han med ordene ”Mor, jeg elsker deg”. Da brøt resepsjonen i Sveriges Radio nesten sammen av alle brevene, e-postene og telefonoppringningene som fulgte. Aldri i programmets 50-årige historie hadde så mange lyttere ringt og takket for ett enkelt program.

På spørsmålet om hvorfor mange blir så berørt av boka, svarer Mustafa Can:
Boka er en allmennmenneskelig fortelling om lengsel, sorg, døden, skam, tilgivelse, hjem og hjemløshet (…) Ut fra én menneskeskjebne utledes tidløse spørsmål som ikke kjenner noen kjønns-, klasse-, etniske, religiøse eller historiske grenser.

Mustafa Cans bok gikk rett til hjertet hos så mange fordi den forteller hvordan vi alle, uansett bakgrunn, har alle viktige menneskelige kjennetegn til felles: kjærligheten til våre barn, søken etter forståelse, behovet for fellesskap, muligheten til å leve meningsfulle gode liv.

 Derfor vil jeg begynne med den viktigste erkjennelsen:

 Vi mennesker trenger kunsten.
Kunst og kultur er ikke luksus!
Kunst og kultur er et nødvendighetsgode!

Og derfor er ikke kultur bare avkobling. Det er først og fremst tilkobling!

Til oss selv, til følelsene våre og tankene våre, til våre nærmeste, til historien vår, til verden rundt oss.

Kunsten hjelper oss i den aller viktigste skapende prosessen som vi alle er en del av:
Kunsten å være menneske. Så: det som er viktig for mennesker, bør være viktig i politikken. Derfor er kunsten også viktig for politikken.

Men kunsten og politikkens verdener er ikke lett å forene.
Festspilldirektør Per Boye Hansen uttrykte det en gang slik.

”Kunsten dreier seg om begreper som angst, tvil, tro, nærhet, distanse, ømhet, erkjennelse, lengsler, opphav og død, evighet og forgjengelighet. Prøv å sette de ordene inn i en stortingsmelding!”

Nei, det er ikke lett. Kunsten har i sin natur ingen annen oppgave enn å være kunst. Den begrunner seg selv.

Kunsten har sin egenart og sin egenverdi.
Den kan ikke, og skal ikke måtte settes inn i økonomiske eller kvantifiserende termer.

Som 50-årsjubilanten som feires i årets festspill Jon Fosse sier i Bergens Tidende i dag: ”Eg tenkjer slik at det er så mykje som er oppe i dagen, i liva våre og i samfunnet. Men i teatret kan ein vise fram ein ny plass, som ikkje er i dagen, som kan vere tung eller strålande, men som ikkje er vanskeleg å skjøne. Det handlar berre om andre nivå i livet, dei som ikkje til ei kvar tid er i lyset”

Kunsten er godt beskrevet som et evig grunnforskningsarbeid, fri til å gå sine egne veier, til å begi seg inn i ukjent land.

Men snakker vi bare om kunstens betydning i seg selv, kan det avskjære oss fra at kunsten også kan bidra til å utvikle samfunnet vårt på en bredere måte. Den kan gjøre oss våkne og bevisste, bygge broer mellom mennesker, motvirke fordommer og kunnskapsløshet.

Kanskje skyldes redselen for å snakke om kunstens samfunnsbetydning at vi har latt begrepet verdi” bli hegemonisert av den økonomiske sfæren.

Kanskje burde vi snakke mer om at kunsten representerer verdidimensjoner som ikke noe samfunn kan klare seg uten, men som ikke handler om økonomenes begrep om overskudd og nytte.

- Kunsten er verdifull når den kulturelles skolesekken kan fortelle om elever som gråter og ler seg gjennom forestillinger og kulturopplevelser, og får inntrykk de tar meg seg videre i livet. 

- Kunsten er verdifull når det fra den kulturelle spaserstokken for eldre fortelles om gjenglemte rullatorer og krykker etter endt forestilling.

- Eller når eldre på sykehjem som ikke har hatt språk på mange år, plutselig synger med under en konsert.

Og kunsten er verdifull, når vi møter kunst av høyeste kvalitet som her på Festspillene.

Ja – for det skal finnes et kvalitetsbegrep. Kunst som får oss til å reflektere, spørre, undres, engasjeres eller provoseres.

Kanskje spiller kunstens sin viktigste rolle i politikken gjennom å få oss til å se ting på nye måter, at de får oss til å se.

For igjen å sitere festspilldirektøren: ”Vi som driver med kultur blir ofte utfordret av politikerne som ber oss være mer politiske. Jeg har lyst til å snu dette på hodet. Politikerne har mye å hente under festspillene. Her er mye som kan utvide perspektivene på det de holder på med. Kunsten kan være en viktig premissleverandør for politisk tenkning og forståelse, sier Per Boye Hansen.

Ja: Politikken trenger kunsten.

Politikk er kalt det muliges kunst.
Og kunsten hjelper oss til å oppnå det mulige.

Men kunsten er ikke bare viktig i politikken, men av og til også farlig for politikeren.

Som da Christian Krogh malte Albertine i politilægens venteværelse og beskrev maktens overgrep mot den svake, til stor offentlig debatt og voldsom kritikk. Han ville skape et «tidsbilde», som i hans egne ord var «skjærende sant, ubehaglig sant.»

Eller som da nobelprisvinneren Aleksander Solzjenitsyn med sine kritiske tekster om Stalin ble straffet med 10 år i Gulag, og deretter med utvisning. Han kjempet for sin kunstneriske frihet til sin siste dag og skrev at ” Ingen kan løsrive seg fra sannhetens veier, og for dens skyld er jeg klar til å godta selv døden?»

Eller en Picasso, da han i himmelropende protest mot Hitler og Franco malte Guernica, og engasjerte seg i kampen mot fascismen.

Jeg tror de færreste savner den politiserte kunsten fra 70-tallet. Vi skal derfor ikke spørre etter den politiske kunsten. Men vi kan ønske oss den samfunnsengasjerte kunstneren, som både er kunstner og borger. Kunstnerne som deler Pablo Picassos visjon om kunsten og kunstneren: ”Hva tror du en kunstner er? En imbesill som bare har øyne, hvis han er maler eller ører hvis han er musiker.? (…) Hvordan skulle det være mulig ikke å føle noen interesse i andre mennesker, og med kjølig likegyldighet distansere seg fra det livet de lever? Nei, malerier lages ikke for å dekorere leiligheter. De er et våpen!”

 I boka ”Vår tids redsel for alvoret”, beskriver Roy Andersson filmene som fikk ham til å bli filmskaper: ”Det var filmer som utstråle en slags alvor, en respekt og et ansvar for mennesket, livet og tilværelsen”.

En kunstner som har tatt det ansvaret er den jødiske dirigenten Daniel Barenboim. Han samler musikere på tvers av skillelinjene i Midt-Østen til et felles orkester. ”Orkester for fred”, ble prosjektet døpt av pressen. Men Barenboim har et annet budskap:

”Dere vet godt at dette vil ikke skape fred. Flotte mennesker som spiller sammen skaper ikke fred.”, sier han. ”Men det kan skape forståelse. Tålmodigheten, motet og nysgjerrigheten til å hører på den motparten historie. Det er det dette handler om”. ”Det er vår plikt å finne en måte å leve sammen på.”.

Politikken trenger kunsten.
Trenger så kunsten politikken?

Den trenger i hvert fall politikk som forstår kunstens natur. At den må være fritt den ikke kan overlates til markeder alene. At den må satses på og løftes. At den alltid må fornye seg.

Noen mener at kulturen må bevares, og at norske kulturtradisjoner og utenlands kultur ikke må blandes.

Men kunst er alltid i forandring. Gamle uttrykk møter andre, påvirkes og utvikler nye. Dette har alltid vært kunstens vesen, men sees kanskje tydeligere enn før i dagens mangfoldige samfunn.

I boka ”Opprør mot tyngdekraften” skriver den danske forfatteren Carsten Jensen: ”Vi må si farvel til en sort/hvit verden hvor alt tenkes i motsetninger, i riktig og galt, i et lammende enten/eller, dem eller oss. I stedet må vi lære å si dem og oss og tenke i møter, gjensidige påvirkninger, sammensmeltninger og blandinger, for det er den eneste formen for tankegang som kan åpne døren til fremtiden for oss”, skriver Jensen.

Festspillene i Bergen er en enestående arena for slike møter. Her kommer kunstnere av ypperste klasse fra mange verdenshjørner sammen. Her møtes de, her utvikler de nye uttrykk.

Berliner Zeitung skrev i fjor at: ”Festspillene i bergen har i de siste årene utviklet seg til å bli en av de førende kunstfestivalene i Europa… Bergen utvikler seg mer og mer som en konkurrent til Festspillene i Salzburg.”

Det er ikke små ord!

 Politikk er det muliges kunst.

Men i vår tid, med våre store utfordringer, må vi gjøre noe mer: vi må klare det umulige.

Rammene for hva som er mulig settes av hvordan vi ser og oppfatter verden. Når kunsten forandrer disse rammene, forandrer den også hva som er mulig. Den gjør det umulige mulig.

Verdien av å tro at det umulige kan bli mulig fikk vi alle se den 4. November i fjor.   Da ble Obama valgt som den første svarte presidenten i USA. Jeg var så heldig at jeg fikk være der og oppleve det.

Men hvor sterk følelsen av at det umulige var blitt mulig, skjønte jeg først morgenen etter, da jeg på CNN så Willie Brown, den tidligere ordføreren i San Fransisco, som selv er svart

Min bestefar var slave i Georgia, fortalt Willie Brown. I dag våkner jeg til en morgen hvor vi har valgt en svart mann til president. De eldste husker en tid da restaurantene kunne nekte å servere svarte, en tid da svarte ikke fikk tilgang på universitetene, en tid da svarte ikke fikk reise på bussen sammen med hvite. Nå skal en svart president transporteres i Air Force One.

 Det nytter å tro at det umulige kan bli mulig.

Festspillene i Bergen hjelper oss til det. Fordi de gjør at vi ser og oppfatter verden på nye måter.

Slik er det med Festspillene i Bergen. Vi vil være andre mennesker når festspillene er over. De forandrer oss for alltid: deltakere, kunstnere, publikum.

Derfor trenger vi festspillene. Derfor er vi glade i festspillene.  La festspillene begynne.

 

Del
FaceBook
Twitter
Mail


Kalender
24. mai - 07. juni 2017
M
T
O
T
F
L
S

15
16
17
18
19
20
21

22
23


8
9
10
11

12
13
14
15
16
17
18



Samarbeidspartnere

Bergen kommune

Hordaland fylkeskommune

Yvonne og Bjarne Rieber

Festspillambassadører

Dextra Musica

Vi investerer i strykeinstrumenter

Grieg Foundation

Festspillambassadør

07000 Bergen Taxi

Festspilltaxi, ring 07000

PwC

Sammen bygger vi tillit og skaper verdier

Bergens Tidende

Kulturavisen

Atea

IT-drift

DNV GL

Balansekunst

Steinway Piano Gallery Oslo

Leverer Boston flygel til Festspillkontoret


Kalender
24. mai - 07. juni 2017
M
T
O
T
F
L
S

15
16
17
18
19
20
21

22
23


8
9
10
11

12
13
14
15
16
17
18



Samarbeidspartnere

Bergen kommune

Hordaland fylkeskommune

Yvonne og Bjarne Rieber

Festspillambassadører

Dextra Musica

Vi investerer i strykeinstrumenter

Grieg Foundation

Festspillambassadør

07000 Bergen Taxi

Festspilltaxi, ring 07000

PwC

Sammen bygger vi tillit og skaper verdier

Bergens Tidende

Kulturavisen

Atea

IT-drift

DNV GL

Balansekunst

Steinway Piano Gallery Oslo

Leverer Boston flygel til Festspillkontoret