Live Chat Support Software
Av Anders Beyer
Vi må ikke bli historieløse - Folkets Festspillscene

Vi har nylig hatt valg, og de blå er blitt skiftet ut med de røde i flere byer. Det var slående at politikerne, ­verken før eller etter, i særlig grad snakket om kunsten og kulturen som identitetsbærer i valgprogrammene. Det virket som om ingen hadde formulert en samlende fortelling om hva det vil si å være norsk. Byrådets fremlegg til kulturbudsjett 2016 undergraver også kommunens ambisjoner om å styrke Bergen som en ledende europeisk kultur­by.

Man kan vel ikke akkurat hevde at den sittende blå regjering har imponert med en overordnet strategi og retning på kunst- og kulturområdet. Man kunne fristes til å si at sentrale kulturpolitikere mangler kulturell dannelse i forhold til norsk kunst og kultur.

Det virker som om vi er i ferd med å ­utvikle et kollektivt hukommelsestap, og politikerne hjelper oss godt på vei ved å dyrke en juste milieu-politikk som handler om en her-og-nå-populisme, helt uten evne til å formidle det faktum at vi står på skuldrene av andre, og at vi kan lære av deres erfaringer. Vi holder på å miste bevisstheten om vår egen plassering i en kjede av menneskelige eksistenser.

Det er pinlig å se politikere på den ­ytterste høyrefløy som har mistet en del av erindringen, og for eksempel ensidig fokuserer på hvor mange flyktninger som kommer til landet. Det blir et spørsmål om tall. Den enkelte flyktning, den enkelte menneskeskjebne forsvinner. Når man sier «godt det ikke er meg», så har vi glemt at det for ­ganske få tiår siden, til og med i nå­levende nordmenns levetid, gjaldt oss. Det kunne vært oss nå.

Det gir ikke lenger mening å se på de skandinaviske landene som en politisk og ideologisk konstruksjon overfor et nytt Europa uten grenser. Det splittede Tyskland ble forent i 1989 i en gledesrus av håp og forventning. Det man ikke trodde var mulig, ble mulig. Men etter festen kom tømmermennene: Virkeligheten viste at politiske drømmer ikke realiseres uten sverdslag og uventede etterdønninger.

Drømmen om ett stort fellesskap i Europa er ikke bare blitt en utopi, den ligner nesten et mareritt. Pink Floyds gamle fantasibilde om å bryte ned de ytre og indre murene kan synges som en elegisk kanon som aldri vil opphøre. Man trenger bare å kaste et blikk på de urolige politiske bevegelsene opp igjennom århundret.

For få år siden ble det rapportert om konsentrasjonsleire i Sentral-Europa, hvor bitre stridigheter og krav om løs­rivelse og suverenitet splintret den vakre tanken om forbrødring og fremtidig fellesskap. Våre fedre og mødre sa at historiens skjebnesvangre tendenser i Europa, midt i det forrige århundre, aldri ville kunne gjenta seg. De tok feil.

Geografisk sett kommer vi stadig ­tettere på land som fungerer på bakgrunn av vanærende beskrivelser som «etnisk utrensking» og «angrep på menneskerettigheter». I de seneste tiårene har vi også i de skandinaviske landene opplevd fryktelige angrep på ytringsfrihet og demokratiske verdier. Vi tar avstand fra dette fordi de folkelige bevegelsene i Norden er forankret i demokratiske beslutningsprosesser hvor offentlig debatt utgjør en vesentlig grunnpilar i meningsdannelsen.

Vår rettsbevissthet står i en ubrutt forbindelseslinje med oldnordiske ­begreper som ære og personlig integritet som basis for frihet og ukrenkelighet. Det brisker vi i oss i hvert fall med i festtaler blant nordiske brødre. Men begynner ikke denne retorikken etter hvert å klinge litt hult hvis vi samtidig markerer våre grenser med fysiske bommer og ikke ønsker å bidra til å hjelpe mennesker i nød og uten et trygt hjem i det store europeiske hus? Den snikende historieløsheten er et problem, og det gjelder både på individuelt nivå og på samfunnsnivå.

Hukommelsestapet eller historie­løsheten medfører at politikerne snakker om tidens store utfordringer som om de var helt nye. Den tidligere danske biskopen, Kjeld Holm, sa det slik: «Da mister vi erkjennelsen av at vi er et ledd i en lang kjede. Man lever i den tro at man skal begynne forfra med alle erfaringer. Det er en farlig tendens, for da blir man enormt henvist til seg selv. Det er en sammenheng mellom dette erindringstapet og en ufattelig selvopptatthet. En narsissisme. Man speiler hele tiden kun seg selv».

Det er viktig at vi diskuterer hva det vil si å være norsk og hva det er som konstituerer det norske fellesskap. Vi savner en moderne fortelling om hvem vi er og hvor vi vil hen - og dét i en verden som endrer seg med lynets hastighet. Hvis kulturpolitikerne ikke har en klar oppfatning av dette, reduseres de til administratorer i sine partipolitiske minnestuer.

Kulturen er vårt demokratis forutsetning. Men uten forståelse for kulturens betydning mister vi oss selv. Den av­gjørende fortellingen om nordmenn leveres gjennom kulturen. Utgangspunktet for alle våre beslutninger, og utgangspunktet for å forstå hvem vi er som mennesker, er først og fremst et kulturelt utgangspunkt.

Uten kulturen og dens fortellinger om hvem vi er, mister vi sammenhengskraft i samfunnet. Vi risikerer å bli redusert til klienter og kunder i samfunnsbutikken, og det vil være et tap av det moderne samfunnet vi har bygget opp, som vi rett og slett ikke kan bære. Viktig er det da at vi bygger ned barrierer, og ser grenser som noe som med fordel kan overskrides. Vi må innse at det fremmede og de fremmede kan berike samfunnet vårt, slik som det historisk sett har vært tilfelle i vår kulturkrets opp gjennom århundrene.

I Skandinavia har vi hatt tradisjon for å ha sterke fortellinger om oss selv. Det mangler vi nå, og det skal vi gjøre noe med fordi våre fortellinger gir oss tillit til hverandre og en følelse av å høre hjemme her hvor vi bor og lever. Vårt samfunn er bygget på tillit, men tilliten mellom menneskene slår sprekker hver gang man monterer opp et kamera i frykt for terror, kriminalitet og integrasjon. Mediene spiller her en kolossalt viktig rolle ved å avspeile verden nyansert og balansert.

Oppfinnsomme brandingkonsulenter lærer oss at vi skal være «visjonære», og «innovative» med «mission statements» og så videre. Det er høytflygende sukkerspinnsord som må trekkes ned i øyehøyde for å gi mening i virkelighetens verden. Det virkelig visjonære - det som former fremtidens Norge - skjer i de folkelige bevegelsene, i organisasjonskulturen og i brede kulturelle lag og i kunstens verden.

I prosjektet «Folkets festspillscene», som hadde sin første forestilling «Det var engang et menneske» under årets festspill, settes mange fortellinger sammen til en større og viktig fortelling om det å være menneske. Forestillingen var også gjestespill ved Norsk Publikumsutviklings konferanse i Kristiansand.

Det er disse, våre felles fortellinger, som gjør oss til borgere. Vi skal insistere på å gi rom til disse fortellingene og bruke dem til at fortelle oss selv og om­verdenen hvem vi er, hvor vi kommer fra, for derigjennom å bli i stand til å si hvor vi vil hen.

Av Anders Beyer

Kronikken ble publisert i Bergens Tidende 27.09.2015

Del
FaceBook
Twitter
Mail


Kalender
24. mai - 07. juni 2017
M
T
O
T
F
L
S

15
16
17
18
19
20
21

22
23


8
9
10
11

12
13
14
15
16
17
18



Samarbeidspartnere

Grieg Foundation

Festspillambassadør

Atea

IT-drift

Dextra Musica

Vi investerer i strykeinstrumenter

Bergen kommune

Yvonne og Bjarne Rieber

Festspillambassadører

DNV GL

Balansekunst

PwC

Sammen bygger vi tillit og skaper verdier

Steinway Piano Gallery Oslo

Leverer Boston flygel til Festspillkontoret

Bergens Tidende

Kulturavisen

07000 Bergen Taxi

Festspilltaxi, ring 07000

Hordaland fylkeskommune


Kalender
24. mai - 07. juni 2017
M
T
O
T
F
L
S

15
16
17
18
19
20
21

22
23


8
9
10
11

12
13
14
15
16
17
18



Samarbeidspartnere

Bergens Tidende

Kulturavisen

PwC

Sammen bygger vi tillit og skaper verdier

07000 Bergen Taxi

Festspilltaxi, ring 07000

Dextra Musica

Vi investerer i strykeinstrumenter

Hordaland fylkeskommune

Bergen kommune

Grieg Foundation

Festspillambassadør

Steinway Piano Gallery Oslo

Leverer Boston flygel til Festspillkontoret

Yvonne og Bjarne Rieber

Festspillambassadører

Atea

IT-drift

DNV GL

Balansekunst