Live Chat Support Software
Av Anders Beyer
En historie om kjærlighet

Livet, kjærligheten og døden står til skue i Kaija Saariahos opera L'amour de loin, som oppføres på Den Norske Opera & Ballett.

Fra L’amour de loin i regi av Elmgreen & Dragset.
Fra L’amour de loin i regi av Elmgreen & Dragset.

Vi får ingen happy ending, men gråter med glede etter en rystende utstilling av de sjelekvaler som mennesker til alle tider har måttet stride med, skriver Anders Beyer, som har fulgt den finske komponisten i tre årtier.

Darmstadt, sommeren 1991.

Vi står utenfor konserthuset. Jeg med min barnevogn og min nyfødte datter, hun med sin barnevogn og sin nyfødte sønn. Vi er begge på jobb, faktisk på en konsert i de berømte feriekursene i Darmstadt, som fikk en enorm betydning for utviklingen av samtidsmusikken etter krigen. Feriekursene ble en samlende institusjon som bokstavelig talt oppstod av asken fra 2. verdenskrig. I løpet av 1950-årene ble Darmstadt-modernismen et estetisk varemerke, og byens kurs og konserter var et sted alle seriøse musikkfolk valfartet til.

I samtidsmusikkens mekka, står altså komponisten Kaija Saariaho og jeg og vugger våre spedbarn. Jeg innrømmer gjerne at vår interesse og samtale ikke er relatert til konserten, men til alt annet enn kunsten og karrieren, faktisk mest av alt til det nye liv vi har mellom hendene. Til usikkerheten som eksistensielt grunnvilkår. Til det skrøpelige liv.

Mannsverden

Sårbarheten og usikkerheten er Saariahos styrke som kunstner. Hun har alltid vært «på siden av» sine omgivelser, alltid hatt problemer med å være kvinne i musikkens verden som er så fylt med menn, som hele tiden så gjerne vil frem i verden og vise potens og styrke. Den store kjærlighet er tema og traume i deler av hennes verk og operaen L'amour de loin er ingen unntakelse.

Bare å uttale den franske tittelen setter meg på sporet av drømmen, som hverken er Darmstadt eller Paris, men en soveromsopplevelse som Saariaho fortalte meg om første gang vi møttes i Helsinki i 1983:

«Jeg har mange fragmentariske minner, men jeg er ikke sikker på når jeg virkelig begynte å komponere. Jeg hadde musikk i hodet da jeg var veldig liten. Jeg hørte musikk strømme ut fra et sted under sengen. Om natten pleide jeg å spørre min mor om hun ikke kunne få det til å bli stille. Hun forstod selvfølgelig ikke hva jeg snakket om. Da jeg var rundt ti eller elleve år gammel, fikk jeg panikk. Jeg leste en biografi om Mozart. Det var smertefullt å lese at han allerede hadde skrevet masse musikk da han var på min alder. Så jeg konkluderte med at jeg ikke var noen spesielt talentfull musiker. Jeg hadde jo ennå ikke skrevet noen store verk.»

Jeg hørte musikk strømme ut fra et sted under sengen.

 

Kaija Saariaho drømte om å komponere allerede i en ung alder, men hun trodde ikke at hun hadde talent nok, så hun begynte å studere orgel og musikkvitenskap. Kaija tenkte at hun kunne bli organist i en kirke og lete etter meningen med livet og tjene musikken i en liten landsby et eller annet sted i Finland. På et tidspunkt oppstod en ny krise for den unge jenta, og hun begynte å føle at hun kastet bort livet sitt. Hun ble besatt av frykten for at hun levde hver dag til ingen nytte. Hun innså at hun var nødt til å forsøke å komponere. Det var det eneste som ga mening.

Den franske forbindelse

Identitet. «Hvordan finner man sin stemme?», spør Saariaho meg, mens den lille babyen hennes kikker opp på oss med uskyldige øyne. Jeg blir svar skyldig, for hvordan skal man kunne finne en fasit på dette? Hun lukker øynene og tenker tilbake:

«Da jeg søkte etter min identitet, var det noen kvinnelige forfattere som var viktige for meg: Edith Södergran, Virginia Woolf, Sylvia Plath, Anaïs Nin. Jeg var interessert i hvordan kvinnelige forfattere og kunstnere hadde vært i stand til å utføre sine kreative arbeid, og det fant jeg ingen eksempler på innen musikken. Jeg hadde hørt enorme mengder av musikk, og jeg hadde store evner, men av en eller annen grunn, som jeg ikke selv forstår, klarte jeg ikke å skrive vokalmusikk på dette tidspunktet.»

Når man lytter til Saariahos musikk med de stemningsmettede titlene, er det ikke uvanlig at publikum opplever musikken visuelt, som farger eller malerier. Saariaho utdyper:

«I begynnelsen er titlene alltid for min egen skyld – jeg er jo min musikks første lytter. Når jeg føler at jeg har funnet den rette, kan jeg gi materialet fokus. Tittelen er svært viktig for fantasien. Etterpå kan jeg kanskje slette den igjen, eller forandre den, men den hører sammen med musikken på en eller annen måte. Selv hvis jeg ender opp med å gjøre noe som ligner noe jeg har gjort før, er jeg nødt til å føle nødvendigheten av det igjen. Det problemet kjempet jeg med i operaen L’amour de loin, hvor jeg gjenbrukte noe musikk fra mitt orkesterstykke Oltra mar.

L'amour de loin

Saariaho forteller meg at alt hun har skrevet siden 1983 har en direkte forbindelse til L’amour de loin, som igjen anvender lånt vokalmateriale:

«Jeg fant emnet og en historie som jeg virkelig likte godt, men det tok meg flere år før jeg endelig fant en forfatter som kunne skrive en libretto til det. Forfatteren er Amin Maalouf, en fransk-libanesisk forfatter som har skrevet mange bøker om nettopp den historiske perioden, og som er svært kjent i Frankrike.»

L’amour de loin er basert på en tidlig biografi om 1200-tallstrubaduren Jaufré Rudel og fikk bred anerkjennelse ved urpremieren, iscenesatt av Peter Sellars i Salzburg i 2000. For verket mottok komponisten den prestisjefylte Grawemeyer-prisen. På Bastille-operaen i Paris i mars 2006 fulgte deretter Adriana Mater, med en original libretto av Maalouf, hvor rå nåtidsvirkelighet blandes med drømmer, igjen iscenesatt av Sellars. Emilie, en opera og monodrama skrevet til Karita Mattila, hadde premiere i Lyon i mars 2010.

Opptakt til kjærlighetshistorien

Kaija Saariaho besøkte Festspillene i Salzburg i 1992 og opplevde oppførelsen av Olivier Messiaens Saint Francois d'Assise, skapt av bl.a. scenografen George Tsypin, instruktøren Peter Sellars og sopranen Dawn Upshaw. Det seks timer lange verket gjorde et så stort inntrykk på Saariaho at hun gikk i gang med å planlegge et nytt drama som hun ville skulle iscenesettes av de samme personene på samme sted. Salzburg-festspillenes leder, Gérard Mortier, ga klarsignal og åtte år senere ble ideen til virkelighet.

Den fjerne og ofte uoppnåelige kjærligheten er et tema med stor slitestyrke. Motivet om to som elsker hverandre, men ikke har sett hverandre, har stor aktualitet for mange mennesker som lærer hverandre å kjenne gjennom telefon eller internett. For tiden resulterer dette i bisarre opptrinn, hvor mennesker som aldri har sett hverandre gifter seg – med stor mediedekning.

Prinsen og trubaduren Jaufré Rudel utpensler kjærligheten i vakre ord og musikk, men da tidspunktet for det virkelige møtet nærmer seg, kommer tvilen. Angsten og vissheten om dødens realitet blir tydelig, og det blir stadig vanskeligere å skille mellom fantasi og virkelighet.

Universell

Historien er universell og det er ikke vanskelig å finne likheter i historien om den fjerne kjærligheten, som har interessert komponister i mange år. Saariaho forteller:

«Vi lever i nåtiden og kan så mye, og likevel forstår vi så lite av den magien og mystikken som er gjemt i kjærlighetshistorien. Det tok lang tid før jeg forstod hvorfor historien fascinerte meg: Den angår meg personlig. De to hovedkarakterene – trubaduren som ønsker å uttrykke kjærligheten gjennom musikk, og kvinnen som er sendt til et fremmed land – er to sider av min personlighet.»

Vi forstår så lite av den magien og mystikken som er gjemt i kjærlighetshistorien.

 

Selve kjærlighetshistorien og gjengivelsen av den er ukomplisert og uten de utbredte forviklinger og intriger som man ellers gjerne finner i operalitteraturen. Det komplekse og subtile ligger i selve musikken. Mer tydelig enn noen gang ønsker Saariaho nå å skape klangbilder. Sonoritet i bredeste forstand er det egentlige anliggende. Følsomhet overfor musikalske spektre inviterer henne til å mikroskopere lydene for deretter å sette dem sammen med elektronisk bearbeidet lyd.

Høyt oppbygde akkorder med mange overtoner settes an i orkesteret og understøttes av korinnsatser og elektronisk bearbeidet lyd. Klangsøyler på klangsøyler toner frem, og glidetoner i orkesteret og hos sangerne og i koret forsterker det teatralske elementet.

Fra Salzburg til Oslo via Bergen

Vi skriver 15. august 2000. Publikum i Felsenreitschule i Salzburg er fulle av forventninger. Jeg sitter ved siden av Saariaho ved miksepulten hvor hun styrer elektronikken. Komponisten forteller at nervene sitter utenpå. Hun er så nervøs som hun aldri har vært før. Lyset senker seg og forestillingen begynner.

De store mysterier: Livet, kjærligheten og døden fokuseres i Kaija Saariahos opera. Her er ingen happy ending, men man gråter med glede etter en rystende fremstilling av de sjelekvaler som er gjeldende til alle tider og hos alle mennesker. Det finnes er ingen hermetegn, ironi eller andre fremmedgjørende element i L'amour de loin. Den klassiske historien om kjærlighet som ikke blir oppfylt, trenger ingen forklaringer.

Den klassiske historien om kjærlighet som ikke blir oppfylt, trenger ingen forklaringer.

 

Kaija Saariaho forteller historien med respekt for den grunntonen som trubaduren slår an og hun gjenbruker faktisk hans materiale. Satt i mentale svingninger av sangsolister, et kor, et orkester og elektronikk. Denne kvelden i august 2000 fylte Saariahos musikk og sang Felsenreitschule i Salzburg med sansemettede nattstemninger, hvor grensen mellom drøm og virkelighet er utvisket. Publikum var begeistret og komponisten tydelig lettet over mottagelsen. I 2008 hadde Saariahos opera L’amour de loin premiere i Grieghallen. Her iscenesatt av kunsterduoen Elmgreen & Dragset. Dette ble en helt uvanlig operaforestilling som vakte internasjonal oppsikt – kjærlighetshistorien utspilte seg nemlig som en moderne tegnefilm som dannet bakteppe til solistene på scenen. Det er denne versjonen som nå vises i Oslo.

L’amour de loin vises på Den norske opera & ballett 7.–9. februar.  

Denne teksten ble publisert i Aftenposten 02. februar 2014.  


Del
FaceBook
Twitter
Mail


Kalender
24. mai - 07. juni 2017
M
T
O
T
F
L
S

15
16
17
18
19
20
21

22
23


8
9
10
11

12
13
14
15
16
17
18



Samarbeidspartnere

Hordaland fylkeskommune

Dextra Musica

Vi investerer i strykeinstrumenter

PwC

Sammen bygger vi tillit og skaper verdier

Bergens Tidende

Kulturavisen

Yvonne og Bjarne Rieber

Festspillambassadører

Atea

IT-drift

DNV GL

Balansekunst

Grieg Foundation

Festspillambassadør

07000 Bergen Taxi

Festspilltaxi, ring 07000

Bergen kommune

Steinway Piano Gallery Oslo

Leverer Boston flygel til Festspillkontoret


Kalender
24. mai - 07. juni 2017
M
T
O
T
F
L
S

15
16
17
18
19
20
21

22
23


8
9
10
11

12
13
14
15
16
17
18



Samarbeidspartnere

07000 Bergen Taxi

Festspilltaxi, ring 07000

Steinway Piano Gallery Oslo

Leverer Boston flygel til Festspillkontoret

Atea

IT-drift

Bergen kommune

Bergens Tidende

Kulturavisen

PwC

Sammen bygger vi tillit og skaper verdier

Dextra Musica

Vi investerer i strykeinstrumenter

Hordaland fylkeskommune

DNV GL

Balansekunst

Yvonne og Bjarne Rieber

Festspillambassadører

Grieg Foundation

Festspillambassadør