Live Chat Support Software
Av Anders Beyer
Foredrag om ingenting

Snart 70 år etter urframføringen: Robert Wilsons versjon av John Cage sitt berømte foredrag vekker det kinesiske publikums interesse for ... mobilen?

Tilman Hecker og Robert Wilson i Lecture on Nothing av John Cage. Regissert, designet og fremført av Robert Wilson. Fra en forestilling på Festival dei2Mondi, Spoleto, Italy, 2016. Foto: Lucie Jansch.
Tilman Hecker og Robert Wilson i Lecture on Nothing av John Cage. Regissert, designet og fremført av Robert Wilson. Fra en forestilling på Festival dei2Mondi, Spoleto, Italy, 2016. Foto: Lucie Jansch.

Reisebrev fra Anders Beyer, Shanghai

Shanghai Grand Theater. Lyset slukkes i salen. Forestillingen begynner. Den legendariske regissøren Robert Wilson sitter midt på scenen kledd i hvitt fra topp til tå. Han beveger seg ikke. Det går flere minutter, og ikke et eneste ord kommer fra hans munn. Wilson innleder teaterversjonen av det berømte John Cage-foredraget «Lecture on Nothing» med larmende taushet.

Plutselig bryter teaterikonet stillheten og starter foredraget. Langsomt og messende innføres vi i forskjellige tankerekker, men når vi mener å ha nådd fram til et poeng, undergraver han fullstendig det vi trodde var prosjektet: «Slowly, as the talk goes on, we are getting nowhere – and that is a pleasure.» Det handler om at kunstneren ikke har noe å si, samtidig som det er nettopp det han sier: «I have nothing to say and I am saying it.»

I forordet til 1961-boka «Silence. Lectures and Writings by John Cage», hvor «Lecture on Nothing» ble publisert første gang, skriver Cage om urfremførelsen på Manhattan i 1949. Der sto komponisten selv for den førti minutter lange performancen, hvor de tilsynelatende evige gjentakelsene til slutt fikk en publikummer til å skrike: «John, I dearly love you, but I can’t bear another minute.» Deretter forlot vedkommende, kunstneren Jeanne Reynal, salen.

Senere samme kveld var det mulig å stille spørsmål om oppførelsen, der Cage ga seks forhåndsbestemte svar uavhengig av spørsmålet som ble stilt. Sitat: «This was a reflection of my engagement in Zen.»

Edvard Grieg er med
I sin teaterversjon av «Lecture on Nothing» setter Robert Wilson den musikalske prosaen inn i tablåer fylt av en magi som bare Wilson kan skape. Han elsker i det hele tatt gjentakelsen. I Norge så vi det sist da Berlinerensemblet i fjor gjestet Festspillene i Bergen med en forestilling basert på Shakespeares sonetter, og i EDDA-forestillingen på Det Norske Teatret. Noen har kanskje også opplevd den revolusjonerende operaen «Einstein on the Beach» fra 1976, laget i samarbeid med Philip Glass.

Underveis i foredraget forsoner jeg meg gradvis med de gjentakende tekstmønstrene og lar meg rive med av den meditative stemningen, og nyter et foredrag som framstiller både humor og filosofiske tankebobler. Cage snakker om tradisjonen, om den gamle musikken, som han er i ferd med å forlate til fordel for noe helt annet. Likevel elsker han nettopp tradisjonen, akkurat som Arnold Schönberg, en annen av musikkhistoriens store fornyere. Begge finner sin egen stemme, men på vidt forskjellig måte. Cage snakker entusiastisk om Griegs musikk, noe som selvsagt gleder oss her i Norge:

«Jeg anerkjente at jeg begynte å like oktav-intervallet. Jeg aksepterte dur- og moll-terser. Likevel likte jeg disse tersene minst av alle intervallene. Gjennom Griegs musikk ble jeg lidenskapelig glad i kvint-intervallet. Eller kanskje man kan si at det var en slags puppy-dog-kjærlighet, for kvinten fikk meg ikke til å ville skrive musikk; den fikk meg til å ønske å vie hele mitt liv til å spille Griegs verker.»

Kunst og liv
Er det noen mening i Cage-foredraget, som innimellom kan virke som den rene galskap? Jeg vet ærlig talt ikke. Det er kanskje mange meninger i teksten, ikke minst meninger man selv finner på under lesningen eller under opplevelsen av teaterversjonen. Verken Cages tekst eller Wilsons teater skaper en lineær fortelling, kunstnerne tilbyr på ingen måte et sammenhengende og stringent narrativ med en begynnelse, midt og slutt.

Publikum blir overlatt til seg selv og må finne sin egen mening i galskapen. Dette er med på å stimulere nysgjerrigheten, og gjør det helt umulig å forholde seg nøytralt til det sceniske uttrykket. Som den amerikanske kritikeren Mark Swed skriver: «Når Cage reduserer allting til ingenting begynner du å forstå at kunst er sansing av øyeblikket, alt er opplevelser av her og nå. Du kan aldri eie kunsten.»

Robert WilsonLECTURE ON NOTHING by John CagePerformance at the Festival dei2Mondi, Spoleto, Italy, 2016Photograph © Lucie Jansch

Robert Wilson i Lecture on Nothing av John Cage, fremført på Festival dei2Mondi, Spoleto, Italy, 2016. Foto: Lucie Jansch

På et punkt i foredraget skriver Cage at det er helt ok å sove hvis du er søvnig. Det er jo en befriende bemerkning, for hvor ofte har man ikke kjempet mot søvnen og observert slumrende publikummere under en forestilling eller konsert? Ifølge Cage er ikke dette nødvendigvis kritikkverdig. Det er egentlig flott og befriende. Og når Wilson leser Cage-avsnittet som handler om at det er helt i orden å ta seg en liten blund, reiser han seg fra stolen og går bort til en seng på den andre siden av scenen. Der tar han dynen over seg, lukker øynene og later til å sove litt. Og mens han sover, hører vi et opptak av Cage sin egen opplesning av teksten. Wilson mimer teksten i teatrets formspråk og respekterer pausens viktighet. Dette gir heller ingen umiddelbar mening – selvfølgelig.

Cage skriver i foredraget: «Alt jeg vet om metode, er dette: Når jeg ikke arbeider, tror jeg noen ganger at jeg vet noe, men når jeg arbeider, blir jeg klar over at jeg vet ingenting.»  

Månebedotten
Tilbake i teatersalen. For nå beslutter jeg å la reisebrevet ta en dreining, og innfører et sidetema nærmere knyttet til en virkelighet som vi også kjenner i Norge, nemlig gjentakelsene som er forbundet med det å sitte i teatret og være en del av publikum. Den kinesiske damen foran meg tar mobilen frem og kjører sitt eget sms-show. Da gjør jeg noe som slett ikke er i Cages ånd: Jeg prikker damen på skulderen og spør om hun vil være så vennlig å skru av mobilen. Hun ser måpende på meg, som om jeg har falt ned fra månen, og fortsetter så ufortrødent med fingrene på mobiltelefonen.

Det går opp for meg at det ikke bare er denne ene damen som sitter klistret til mobiltelefonen; det er flere hundre mennesker. Jeg velger som fremmed fugl en fornuftig og pragmatisk strategi, og lener meg tilbake og synker dypt ned i stolen. Og det står klart for meg at det egentlig ikke gjør noe med mobil-blitz-symfonien, da gjentakelsene på scenen uansett lar meg hoppe inn og ut av forestillingen som jeg selv lyster.

Midt i den kinesiske verdenstummelen kommer jeg til å tenke på den hjemlige debatten i bergenspressen om hvordan man ter seg i konsertsalen. Bør det være greit å ta med seg et glass vin inn i for eksempel Grieghallen eller ikke? Påvirket av Cage, Wilson og de mange kineserne rundt meg finner jeg svaret: Det går helt fint med et glass vin, så lenge man tar litt hensyn til sine omgivelser.

Tid til romslighet
Men var det ikke mye bedre i de gode gamle dager, da forestillingene var forutsigbare, og da publikum hadde manerer og det var ro og orden i salen? Nei. På begynnelsen av 1800-tallet gikk publikum i Italia til og fra forestillingene som det mest naturlige i verden, de tok seg en sigarett og drakk ett eller mange glass vin, mens de hele tida småsludret. Et annet eksempel er promenadekonsertene som blir til innendørskonserter i London mot slutten av 1830-årene. For ikke å snakke om Lumbyes konsertsal i Københavns Tivoli, der man både røyker, drikker og spiser kaker under konsertene. Den slags finnes i hele Europa i andre halvdel av 1800-tallet, og innebærer at musikken bare er én del av opplevelsen. Ta komponister som Rossini, Donizetti og Lumbye, som alle var vant til at publikum gjorde mye annet enn å høre etter. Det er først i nyere tid at publikum har blitt dressert til å forholde seg musestille og se ned på personen ved siden av, dersom han eller hun som en formastelig barbar for eksempel skulle finne på å klappe mellom satsene i en symfoni.

Romsligheten hos Cage og Wilson, deres nysgjerrighet og anti-autoritære holdning virker tiltrekkende. De ellers svært så veltilpassede kineserne nøt det estetiske frirommet i teatret, og oppførte seg som et europeisk 1800-tallspublikum. Det passet godt til Cages foredrag om ingenting. Kanskje har vi noe å lære av kinesernes ledige måte å oppleve kunst på – selv om det i dag heller ikke i Vesten er særlig populært å snakke om dannelse i forbindelse med teater- og konsertbesøk, blant annet fordi dannelsesbegrepet har gått gjennom så store forandringer. På et mer intellektuelt plan handlet dannelse en gang om å overskride seg selv, om å danne seg selv i betydningen å utnytte sitt fulle potensial – ikke minst gjennom kunstopplevelser og dialog med andre om kunst. I et slikt perspektiv var kunstforestillinger et meget alvorlig anliggende. Nå bruker vi i stor grad kunst som underholdning. Vi konsumerer stadig mer kunst og kultur, men vi oppfatter både kunsten og kulturen mindre og mindre som noe som reflekterer våre felles samfunnsmessige og menneskelige forhold, og som noe som på en vesentlig måte bidrar til vår refleksjon over hva vår felles virkelighet er blitt, og hvorfor.

I første omgang kan det se ut som om Cage og Wilson forsterker den rådende utvikling. Men det de i realiteten gjør, er å virvle opp tanker og ideer om hvilken rolle kunsten spiller og skal spille i vårt samfunn og i vår sivilisasjon.

 

Lecture on Nothing
■ John Cage (1912–92), amerikansk komponist med stor innflytelse på moderne musikk. Hans «Lecture on Nothing» ble trykket i «Silence» fra 1961, og består av zen-aktige aforismer og observasjoner, samt en nesten manisk opptatthet av gjentakelser.
■ Robert Wilson (f. 1941), amerikansk regissør, scenograf, billedkunstner og banebryter. Wilsons teaterversjon av «Lecture on Nothing» ble urfremført i Ruhr-Triennalen i 2012, med fokus på Cage i anledning 100-årsjubileet for hans fødsel.

Teksten ble først publisert i Klassekampens musikkmagasin 27. november 2017.

Denne teksten er også oversatt til engelsk.

Del
FaceBook
Twitter
Mail


Kalender
23. mai - 06. juni 2018
M
T
O
T
F
L
S

14
15
16
17
18
19
20

21
22


7
8
9
10

11
12
13
14
15
16
17



Kalender
23. mai - 06. juni 2018
M
T
O
T
F
L
S

14
15
16
17
18
19
20

21
22


7
8
9
10

11
12
13
14
15
16
17



<