Live Chat Support Software
Av Anders Beyer
Gi rom for kunstkritikken

Når kunstkritikken svekkes gir det rom for ukvalifisert synsing og intellektuell slapphet, skriver festspilldirektør Anders Beyer.

I takt med de trykte mediers generelle opplagsfall, skjæres det inn til beinet i de fleste redaksjoner, og kunstanmeldelser er det som gjerne ryker først. Nye digitale fora for meningsutveksling dukker opp, det nerdete blir ny trend og man samles om nisjeprodukter. Når de mer eller mindre smale aviser i Skandinavia har suksess med stigende opplagstall, bekrefter og understreker det en utvikling. Den nye velutdannede, kreative klasse med økonomisk råderom har en nese for kvalitet og den forlanger og forventer det uansett om det handler om vin, bøker, reiser, konserter eller aviser.

Den motsatte reaksjon på mediekrisen er å gå i den tabloide retningen, med lettbeint journalistikk der kunst og kultur formidles som litterær babymos. Vi kan kalle det «panikk før lukketid»-syndromet. Siste mann slukker og lukker.

Ny virkelighet

En avis og dens ansatte må forholde seg kvalifisert til den nye virkeligheten, hvor stadig flere lesere konsumerer kunst, og alt mulig annet, på en helt ny måte enn de gjorde for bare noen år siden. Vår forståelse av omverden er revidert, våre perspektiv er større og mer sammensatt. I tråd med denne utviklingen og fremkomsten av en ny type kunstelskere og -forbrukere, må formidlere og kritikere skrive til leseren så å si i øyehøyde. De må tilby meningsfulle historier til leserne. Skribenter skal ikke kun forklare og formidle det innviklede på en medrivende måte, men også se ut over konserten eller verket og tolke det inn i en større sammenheng, som et symptom.

Det gjemmer seg ofte noe annet bak noterekkene i musikken, som er større enn verket selv, uansett om komponisten er det bevisst eller ei. Dette kan kritikeren med fordel blottlegge, og dette setter høye krav både til vilje og evne. Avisen må stimulere og dyrke skribenter som kan lese tegn i tiden i musikken og de andre kunstartene, og dermed gi leserne stoff til ettertanke.

Vanskelig konsertkritikk

Konsertkritikken er det mest problematiske området i musikkens verden. Her skriver anmelderen om en begivenhet som er avsluttet, og han deler sin smaksdom med et forsvinnende lite segment av leserne som har vært på samme konsert. Dette skiller seg fra andre kunstområder hvor leserne kan kikke kritikerne i kortene ved etterpå å selv se forestillingen, utstillingen, filmen eller å lese boken. Konsertkritikken kan dermed oppleves som ekskluderende på leseren - med mindre det som blir sagt brukes som springbrett til å fortelle en større historie.

Innen samtidsmusikk blir det for alvor vanskelig å være kritiker. Man kunne stille seg spørsmålet: Finnes det en kritikk som er på høyde med den nye musikken? Den første tanke er nei. Kritikken halter alltid bak de nyeste kunstneriske uttrykk. Sånn har det stort sett alltid vært, og det er ikke et så stort problem som noen vil gjøre det til.

Høytropende spaltister

Bommertene er på sitt vis like så interessante som blinkskuddene - ingen har fått plass i historien alene for sin feilfrihet. Og det er ikke kun i musikkens verden at vi tar feil. Litteraturen har også sine underholdende glipper. Anmelderen i den franske avisen Le Figaro, gjorde seg for eksempel fortjent til medalje for følgende bemerkning etter å ha lest Gustave Flauberts berømte hovedverk «Madame Bovary» fra 1857: «Monsieur Flaubert er ikke en forfatter».

Når det gjelder krysningspunkt mellom kunstartene, de «urene» former som aksjonskunst eller politisk kunst, har vi stoff til en ildspåsettelse, fordi denne kunstformen potensielt kan interessere mange mennesker utenfor kunstmenigheten, og dermed nå inn i viktige samfunnsmessige diskusjoner. Her får kunstkritikerne ofte selskap av høytropende spaltister som ikke har viten om kunst i det hele tatt, men som bare tar utgangspunkt i selve retorikken. De tilbyr dovne, intellektuelle sarkasmer og har ikke egentlig noe meningsfullt å meddele leserne. Dette er skribenter som gjerne kommer i fint selskap med politikere, og som viser deres sanne jeg ved å la det sunne armlengdeprinsippet bli til en liten avstumpet pinne.

Arroganse og slapphet

Toppen av arroganse og intellektuell slapphet er det når meningsdannere mener noe om kunst som de ikke selv har opplevd. Da rives sløret av og vi mister grunnlaget for å diskutere meningsfullt og bli klokere sammen. Vi må som minstemål ha en felles referanse i kunstprosjektet.

Vi må gi rom til kunstkritikken i avisen fordi det er en måte å innlede en samtale på. Uten den ville det ikke være noen offentlig diskusjon om kunsten. Andre former for omtale er formidling. Kritikken står utenfor den automatiske markedsføringen, og den kan bringe noe oversett frem i lyset.

Det finnes ikke noe evig kunst med stort K, både kunsten og kriteriene endrer seg hele tiden. Som kritikeren Erik Skyum Nielsen har vært inne på, så handler kritikk om noe så konkret som elementær lytte- og leselyst, en komplisert følelsesmessig og intellektuell tilbøyelighet.

God forbindelse

I samværet med publikum må kritikerne sikre en god forbindelse mellom verket og leseren. Her har musikkritikeren og konsertarrangøren noe til felles. Begge må etablere den kritiske eller utviklende samtalen om musikk og musikkultur, som igjen gir mening i et større samfunnsmessig perspektiv. Og da må man i videste forstand glemme produsent og produksjon og i stedet forholde seg til produktet.

Men hva gjør man for å peile et stykke musikk som symptom? Det er et spørsmål om musikkfortolkning og er dermed veldig komplisert. All musikkritikks fundamentale problem er nettopp dette, at kritikeren via et språk, skal beskjeftige seg med en kunstart som er språkløs. Musikk er, som komponisten György Ligeti har sagt, visse «konvensjoner av historiske forbindelser». Nye musikkverk forholder seg til dette. En vesentlig del av deres musikalske utsagnsverdi eksisterer i kraft av denne refleksjonen.

En spørsmålsstiller

Utfordringen med tydningen av musikk eller musikken som symptom, avspeiles i en uttalelse av komponisten Charles Ives: «Min Gud, hva har lyd med musikk å gjøre?». Det den lyder som er kanskje ikke det den er. Dette grenseoverskridende, transcendentale, om man vil - det at musikken er mer en det vi lytter til - er viktig for å forstå at den klingende musikk kun er ansatsen til det vanskelig håndterbare «annet» som er større enn oss selv.

Alt dette og mer til betyr at kritikeren ikke i så stor grad er meningsdanner, men en som stiller spørsmål - vel å merke spørsmål som han eller hun ikke selv raskt besvarer. Når det gjøres ærlig og kompetent, er det innlysende at kritikken kan inngå i et svært meningsfullt forhold til både kunsten og livet.

Artikkelen ble publisert i Bergens Tidende 30. juli 2014.

Del
FaceBook
Twitter
Mail


Kalender
24. mai - 07. juni 2017
M
T
O
T
F
L
S

15
16
17
18
19
20
21

22
23


8
9
10
11

12
13
14
15
16
17
18



Samarbeidspartnere

Atea

IT-drift

Hordaland fylkeskommune

Grieg Foundation

Festspillambassadør

Bergens Tidende

Kulturavisen

Dextra Musica

Vi investerer i strykeinstrumenter

07000 Bergen Taxi

Festspilltaxi, ring 07000

DNV GL

Balansekunst

Bergen kommune

Yvonne og Bjarne Rieber

Festspillambassadører

PwC

Sammen bygger vi tillit og skaper verdier

Steinway Piano Gallery Oslo

Leverer Boston flygel til Festspillkontoret


Kalender
24. mai - 07. juni 2017
M
T
O
T
F
L
S

15
16
17
18
19
20
21

22
23


8
9
10
11

12
13
14
15
16
17
18



Samarbeidspartnere

Bergen kommune

Hordaland fylkeskommune

Yvonne og Bjarne Rieber

Festspillambassadører

Grieg Foundation

Festspillambassadør

Atea

IT-drift

Steinway Piano Gallery Oslo

Leverer Boston flygel til Festspillkontoret

Dextra Musica

Vi investerer i strykeinstrumenter

07000 Bergen Taxi

Festspilltaxi, ring 07000

PwC

Sammen bygger vi tillit og skaper verdier

DNV GL

Balansekunst

Bergens Tidende

Kulturavisen