Live Chat Support Software
Av Anders Beyer
Hvem er vi?

Mye av den kunsten som vi i dag elsker, er skapt av kunstnere som både er grenseløse og hjemløse.

I den offentlige debatt henvises det jevnlig til en angivelig rotfestet nasjonal identitet, som fastlegger det norske «vi», en bestemt norskhet som er uforanderlig og en del av selve dna-et i det nordiske sinnelag. Politiske meningsdannere tilbyr i stadig høyere grad en fremmedfiendtlig retorikk som i de uheldigste tilfeller fanger nasjonalistiske understrømmer som vi ellers ikke i all allminnelighet har sympati til overs for. Vi ser en sterkere politisk polarisering og at flere støtter en restriktiv nasjonal linje. Det er blitt mer legitimt å argumentere for å «verne om sine egne, sin egen kultur og identitet».

«Identitet» er i realiteten et nokså komplisert begrep. Hvem av oss kan med hånden på hjertet si nøyaktig hvem vi er – utover å oppgi navn, familie, nasjonalitet og profesjon? Hvis vi prøver å definere oss selv, vil vi oppleve at enhver definisjon kommer til kort.

Ett problem er at vår selvforståelse ikke nødvendigvis faller sammen med omgivelsenes forestillinger om oss. Vi inngår alltid i ulike relasjoner som fremkaller ulike sider ved oss. Om ikke alle har flere identiteter, så er i hvert fall alles identitet sammensatt og tøyelig. Det kan være pinlig å høre en fødselsdags- eller en begravelsestale der mye av det som i våre øyne har utgjort identiteten til den bursdagsfeirende eller avdøde personen, er utradert.

Det er ikke enklere å definere en nasjons, en kulturs eller en sivilisasjons identitet.

Alle forsøk er nødt til å utelukke så mye at det alltid er individer og grupper som ikke vil kjenne seg igjen i en gitt identitetsbestemmelse. Å si for eksempel at kristendommen utgjør den europeiske kulturs viktigste identitetskriterium, slik noen gjør, har utvilsomt mening i et historisk perspektiv, men er atskillig mer diskutabelt i dag. Frankrikes situasjon er illustrerende: Landet har cirka 65 millioner innbyggere, og av disse er cirka 5–6 millioner muslimer. Også i Norge finnes det minoriteter, fra gammelt av først og fremst samene og kvenene. I tillegg står den regionale identiteten særdeles sterkt i vårt land. Både nordlendinger, bergensere og sunnmøringer definerer seg helt sikkert som norske – iallfall normalt, og spesielt overfor utlendinger. Likevel får ofte den regionale tilhørigheten større vekt enn den nasjonale.

At en pakistaner definerer seg som nordmann og pakistaner på samme tid, er i prinsippet ikke mer bemerkelsesverdig enn at en bergenser betrakter seg som både norsk og bergensk.

Kontinuerlig identitetsbygging

I denne sammenhengen er tilsynelatende religion og religionsbasert kultur nesten like vesentlig som språk og skolegang. Det er i det minste et inntrykk man kan få om man følger debatten i noen europeiske land i dag. Med dagens massive muslimske flyktningestrøm og innvandring har det oppstått nye motsetninger, som mange steder har utviklet seg til gjensidig hets og hat og utvisket viktige nyanser, for eksempel mellom fundamentalistiske og liberale religionsutøvere. IS og deres tilhengere blir av mange vestlige betraktet nettopp slik de selv ønsker – som islams sanne forkjempere. Konsekvensen er grunnleggende skepsis og fiendtlighet til islam i sin alminnelighet, noe som igjen skaper mistro og avstand til Vesten og den vestlige kultur blant muslimer – som samtidig søker seg en tryggere fremtid i de vestlige landene de distanserer seg fra kulturelt.

H.C. Andersen skrev et dikt hvor de to første linjene lyder slik: «I Danmark er jeg født, dér har jeg hjemme,/ der har jeg rod, derfra min verden går.» Jeg har sunget den sangen mange ganger, men tenker likevel ofte på om jeg skal og bør føle en bestemt form for danskhet bare fordi jeg har røtter i dansk jord.
 
H.C. Andersens tekst formidler det romantiske og feilaktige synet at det dypt i ethvert menneske finnes en slags kjernetilhørighet som bestemmes en gang for alle når man blir født, og som aldri forandrer seg. Men vi endrer oss gjennom hele livet, og vår identitet er formet av et konglomerat av påvirkninger. Vår identitet dannes og omdannes kontinuerlig.
 
Kunstens potensial
 
Ikke minst på kunstens område møter vi kraftfulle forsøk på å fremstille forskjeller og mangfold som en berikelse og på å bidra til erkjennelsen av at det som er annerledes og ukjent godt kan være normalt og både nødvendig, nyskapende og inspirerende. Det er ikke uten grunn at Festspillenes flerkulturelle prosjekt Fargespill er blitt en politisk referanse og et bilde på muligheten av fredelig sameksistens over nasjonsgrensene.
 
En av kunstens egenskaper er nettopp å skape en fellesskapsfølelse på tvers av alle ulikheter. Gjennom kunsten kan vi være sammen på en måte som bygger bro mellom mennesker fra forskjellige regioner og sosiale klasser, og fra forskjellige land og med forskjellig språk, religion og kultur. Sang og musikk, litteratur og teater kan bidra til frihet og til opplevelsen av at identitet ikke er en beskyttelse, men en åpning mot De Andre.
 
Estlands frigjøring ble mulig gjennom den folkelige sangtradisjonen. Den oppmykningen av forholdet mellom Øst og Vest som startet med Gorbatsjovs glasnost og perestrojka, gjorde det mulig for nasjonalfølelsen og frihetstrangen å komme mer åpent til uttrykk i de baltiske land. Dette fikk man en levende opplevelse av på store sangfestivaler, hvor hundretusener av mennesker kom sammen i utkanten av Tallinn. Det kulminerte i august 1989 da flere millioner mennesker holdt hverandre i hendene og dannet en sammenhengende kjede fra den estlandske hovedstaden i nord til Vilnius i sør. «Den syngende revolusjon» ble et begrep.
 
Grenseoverskridende komponister
 
Mye av den kunsten som vi i dag elsker, er skapt av kunstnere som både er grenseløse og hjemløse, og som har vist nye veier innenfor sine områder.
 
Ta komponisten Gustav Mahler, som hadde en trippel-identitet. Han sa: «Jeg er tredobbelt hjemløs: som böhmer blant østerrikere, som østerriker blant tyskere, og som jøde i hele verden.» Hjemløsheten var produktiv for Mahlers musikk, og den kommer til uttrykk som et helt særegent musikalsk mangfold. Kritikere på Mahlers tid mente imidlertid at hans stil var dårlig, og at han skapte en identitetsløs musikk, splittet mellom flere genrer og kulturer.
 
Festspillkomponisten i 2017 er finske Kaija Saariaho, som har fått sin kunstneriske og personlige identitet dannet i møte med alt som Frankrike representerer. Hun har bodd store deler av sitt liv i Paris og beveger seg naturlig mellom flere kulturer, noe både hun selv og hennes kunst nyter godt av.
 
I boken Identitet som dreper fra 1998, skriver forfatteren Amin Maalouf om tittelen: «Jeg synes ikke [den] er så urimelig, tatt i betraktning det omfang og den betydning jeg tillegger den, nemlig identitet redusert til én eneste tilhørighet, som får mennesker til å innta en partisk, sekterisk, intolerant, herskesyk og iblant suicidal holdning, og ofte forvandler dem til mordere eller mordernes medløpere. Deres verdensbilde blir skjevt og forvrengt.»
 
Saariahos kunst har den samme overordnede målsetting som Maaloufs: å bidra til et åpnere, mer inkluderende og rikere menneskelig fellesskap.
 
Festspillene i 2017
 
Har Festspillene en identitet som er uforanderlig og gyldig til alle tider? Nei, selvfølgelig ikke. Festspillene er i konstant bevegelse og kritisk dialog både med seg selv og med nære og fjerne omgivelser. Min oppgave er å sikre en kunstnerisk romslighet og åpenhet, så publikum kan få møte noe nytt og noe annerledes, som vi kanskje ennå ikke har ord for.
 
Dette betyr ikke at samtidskunsten har ubetinget prioritet fremfor fortidens kunst. For ingen store verk avslører noen gang sine innerste hemmeligheter, og er derfor bestandig åpne for nye tolkninger. Dette gjelder eksempelvis Edgar Allan Poes mystiske, skremmende og makabre historier, Shakespeares dyptloddende dramaer og dikt og Mozarts geniale operaer. Disse kunstnerne vil sette sitt preg på årets festspill. Når deres verk har så stor slitestyrke, er det fordi de ikke bundet av en bestemt tidsånd, og fordi de kan forstås på de forskjelligste måter.

Festspillene 2017 har identitet som overgripende tema. Du vil finne et mangfold av komplekse identiteter hos utøvende og skapende kunstnere, som kontinuerlig er på vei mot et annet sted. Møt dem på reisen. Kanskje møter du da også deg selv.

Teksten ble først publisert i Aftenposten søndag 22. januar 2017.

Del
FaceBook
Twitter
Mail


Kalender
23. mai - 06. juni 2018
M
T
O
T
F
L
S

14
15
16
17
18
19
20

21
22


7
8
9
10

11
12
13
14
15
16
17



Kalender
23. mai - 06. juni 2018
M
T
O
T
F
L
S

14
15
16
17
18
19
20

21
22


7
8
9
10

11
12
13
14
15
16
17



<