Live Chat Support Software
Av Anders Beyer
Stockhausen var her

Karlheinz Stockhausen (1928-2007) var en kompromissløs kunstner som drømte om å frigjøre musikken fra Jordens begrensninger, skriver festspilldirektør Anders Beyer som har bodd og arbeidet med den tyske komponisten.

Karlheinz Stockhausen i det musikalske kontrollrommet ved uroppførelsen av Helikopterstrykekvartett, i Amsterdam 25. juni 1995.

 

Stockhausens verk Stimmung fremføres under årets festspill av vokalensemblet Theatre of Voices. Her hører man tydelig at Stockhausen interesserte seg for asiatisk sjamanisme og annen religiøs meditasjon.

«Jeg søker Gud og er et Gudsbarn på vei mot Lyset», sa Stockhausen til avisen Welt am Sonntag i 1994. At Stockhausen var overbevist om et liv etter livet, er det ingen tvil om. Selv sa han: «Gud er den største musiker av alle tider. For meg er intet tenkelig uten denne universale ånd som sammenføyer det hele – jeg er en del av denne helheten».

Stockhausen forlot vår planet i 2007 for å komponere videre i det kosmoset som han i levende live omtalte som et Paradis i evig harmoni. 

Inspirerte Beatles og Bjørk

I løpet av 50- og 60-tallet ble Stockhausen etablert som en av de mest betydningsfulle etterkrigskomponister. Alle måtte på en eller annen måte forholde seg til Stockhausens skaperverk. Han ble rett og slett verdensberømt i brede kulturkretser og naturlig nok avbildet på det berømte Beatles-coveret med Sgt. Peppers Lonely Heart clubs Band. Islandske Bjørk var en av de siste som fikk audiens hos mesteren, og han ga henne mye inspirasjon.

På 70-tallet utviklet Stockhausen konseptet til den såkalte «formeltenkning» og ideen om den kosmiske musikkteatersyklusen «Licht» så dagens lys: Syv helaftens operaer oppkalt etter ukens syv dager. Formelen ble den totale kode og overordnende prinsipp for hele verket. Man kan litt forenklet si at formelen for Stockhausen var det ledemotivet var for Wagner.

Rommusikk

For en kunstner med stor takhøyde var Jorden ikke tilstrekkelig som virkeområde: Selve rommet tas i bruk av Stockhausen: I et av verkene henger fire helikoptre i luften, med en stryker i hvert av dem. Musikken sendes til satellitter og derfra transmitteres den til jorden, hvor den så blir mikset med lyd og bilde i en konsertsal. Da jeg opplevede uroppførelsen av Helikopterstrykekvartett i Amsterdam satt maestroen selv som vanlig i snøhvit outfit bak miksepulten og styrte begivenhetene. Pilotene og musikerne ble etterpå mottatt med stående ovasjoner som om det var en Apollo-ferd.

Med sin usedvanlige forestillingsevne, må Stockhausen ha følt seg som en fange i et bur, når det kommer til den praktiske utførelsen av de radikale ideene hans. Hans rommusikk, utforskningen av hvordan vi opplever lyd i rom, sto sentralt i hans verk siden Gesang der Jünglinge (1954-56) og Gruppen for tre orkestre (1955-57). Men å fremstille invasjoner via luftangrep og aktiviteter på fremmede planeter osv., ga problemer. Jeg spurte ham engang om det som kan fremstå som Lyn Gordon-aktige opptrinn på scenen:

«Min musikk er rommusikk som er skapt på denne planeten og derfor påtvunget jordens begrensninger. Det er ikke sfærenes musikk som de gamle komponister drømte om. I den forbindelse føler jeg meg stadig mer begrenset av de foreldede instrumentene som skal fremføre musikken. Jeg har en evig konflikt mellom fantasi og fantasiens realiseringsmuligheter, og håper at jeg etter mitt jordiske liv kan lage musikk med større toner og med susende grupper av planeter, måner og soler. Og dette på steder i universet hvor man ikke har så dårlig persepsjonsevne som det menneskelige øre».

Stockhausens musikk er eksperimentell tvers igjennom, og i den forstand en videreutvikling av hans formulering om kravet til at skape klanger ingen har hørt før. Han snakket gjerne om teknikk, som for eksempel om samtidighet av tidslag i musikken. Dette var tett knyttet til nye funn rundt relativitet i tidslagene i de forskjellige galakser og solsystemer eller atomkombinasjoner.

 «Det største kunstverk»

Når kunstnere uttaler seg i et politisk rom, går det galt innimellom. Det store presserommet på rådhuset i Hamburg ble fylt med skjellsord den 16. september 2001. Kultursenator Christina Weiss raste over Stockhausens uttalelse om terrorangrepet i New York: «Det største kunstverk, som hittil er skapt». Stockhausen kom på kollisjonskurs med sine omgivelser som følge av dette. De fleste nekrologer ved komponistens bortgang brukte spalteplass på å denne uttalelsen verden over.

Stockhausen sa egentlig at terrorangrepet var «Lucifers» verk. Men akkurat dét ble kuttet i den første presseomtalen, og komponisten ble dermed dømt i folkedomstolen.

To dager etter pressemøtet i Hamburg, mottok jeg en e-post fra Stockhausens kone, Kathinka Pasveer. Hun fortalte at en journalist hadde spurt ham på møtet om «Michael», «Eve» og «Lucifer», som er figurer i Stockhausens operaer, var historiske figurer eller om de eksisterer i dag, f.eks. «Lucifer» i terrorangrepet i New York. Stockhausen hadde svart: «For en musiker ligner det en tiårig prøveperiode foran en konsert, som så munner ut i at man begår selvmord og dreper 5.000 mennesker. Hele planlegningen ser ut til å være det største kunstverk av «Lucifer». Kathinka Pasveer avslutter e-posten med å fastslå: «Naturligvis er Stockhausen sjokkert – som alle andre – over det forferdelige i denne skrekkelige begivenheten, og han kan ikke forstå det».

 Undergang

Hollywood har i flere årtier banet vei for fascinasjonen for død og ødeleggelse med undergangsfilm på samlebånd. I kunstens verden har det i århundrer vært tradisjon for å se undergangen omgjort til raffinert kunst. Man ser det hos Wagner, Poe, Baudelaire og mange andre.

For Stockhausen var undergangen konkret, og hans egen livshistorie ga ham stoff det kunstneriske prosjektet. Under 2. verdenskrig ble hans mor innlagt med diagnosen «sinnsyk». Hun kom hjem igjen som aske i en pappeske. Faren kom aldri tilbake fra Østfronten. Hjembyen Köln ble bombet til det ugjenkjennelige. Stockhausen begynte sin militærtjeneste som 16-åring på et sykehus for skrikende krigsskadde:

«Hver eneste natt gjennom seks år opplevde jeg de fantastiske krigsskuespill i luften med alle de forskjellige angrepsformasjoner og forskjellige lysvirkninger. Og fremfor alt all den musikk som er forbundet med dette skuespillet. I krigens seks siste måneder var jeg utstasjonert helt ytterst ved fronten, i et feltlasarett der jeg hjalp de sårede. I forbindelse med de mange daglige angrepene med forskjellige typer kanoner, kunne man høre en helt utrolig, spennende musikk. For meg er alt det som skjer interessant som akustiske fenomener. Det man hører i en krig, det som i en krigssituasjon fremstår som et musikalsk utbytte, kan man ganske enkelt ikke oppleve på noen som helst annen måte».

Det er i dette lyset, man skal forstå Stockhausens uttalelse om 9/11. Mannen interesserte seg for alt som kan forvandles til musikk. Krigstemaet fortsatte å romstere i mannens hode.

En fremmed skjønnhet

Den siste gangen jeg besøkte Stockhausen holdt han på å undersøke om en oljesjeik kunne få reist syv operahus ved siden av hverandre, slik at Licht-projektet, med en opera for hver ukedag, kunne oppføres simultant i hvert sitt hus.

Stockhausen skalv absolutt ikke på hånden. Han var sikker i sin sak og svært vanskelig å vippe av pinnen. Han skrev sin musikalske versjon av Det Himmelske Parlament. Han skrev om den fremmede skjønnhet gjennom studiet av planeter og galakser utenfor normale syns- og hørefelter. Komponisten etterlot seg 362 verkstitler. Mange av disse finnes på cd'er utgitt av Stockhausen Verlag.

Stockhausen var her. Nå er den tyske maestro på vei mot lyset. Og som Gudsbarn forhåpentlig i det Paradis han beskrev.

«Det ligger i oss mennesker at vi gjerne vil strebe mot det fullkomne. En kunstner som er fri, vil hele tiden strebe mot den fremmede skjønnhet. Selv om denne skjønnheten er en utopi, er mitt svar at man må søke mot den evige og uendelige utvidelse av vårt begrep om skjønnhet. Vi må søke fornyelsen og opplevelsen som ligger i det fremmede»,

 

Sitatene er hentet fra “The Voice of Music. Conversations with Composers in Our Time”. Av Anders Beyer, utgitt på Ashgate Publishing.

Stockhausens verk Stimmung blir fremført i Håkonshallen den 3. juni.

Del
FaceBook
Twitter
Mail


Kalender
23. mai - 06. juni 2018
M
T
O
T
F
L
S

14
15
16
17
18
19
20

21
22


7
8
9
10

11
12
13
14
15
16
17



Kalender
23. mai - 06. juni 2018
M
T
O
T
F
L
S

14
15
16
17
18
19
20

21
22


7
8
9
10

11
12
13
14
15
16
17