”Den norske musikken står fiks ferdig på fjellet” skal Ole Bull i følge Halfdan Kjerulf ha sagt, da han inspirert av februarrevolusjonen i Paris ville løfte frem den norske folkemusikken høsten 1848.
Hva er da mer naturlig enn å la konserten til Ole Bulls ære starte med melodien ”I ensomme Stunde”. Den het opprinnelig ”Klage”, og er en av de folketonene Bull noterte ned. Han hadde passert femti, før han satte stykket på repertoaret og tilegnet det sin trofaste venn, Bjørnstjerne Bjørnson. Men lenge før det løftet han frem Myllargutens slåttespill og sidestilte den med den europeiske kunstmusikken. Ole Bull inspirerte norske musikere til å tenke og komponere norsk. Han ble et forbilde og en inspirasjonskilde for Edvard Grieg, som selv lenge etter Ole Bulls død gjorde alt han kunne for at Ole Bulls navn og betydning skulle bringes videre til kommende slekter.
I Amerika spilte Ole Bull ofte Griegs folketonebearbeidelser sammen med sin amerikanske kone, Sara. Under et sommeropphold på Valestrand spilte Bull sammen med brødrene Jon og Edvard. Den eneste gangen Bull og Grieg spilte sammen i offentligheten, var på en konsert i 1873 til inntekt for restaureringen av Håkonshallen. Da spilte de gavotten som Grieg også benyttet som innledning til 2. akt av Sigurd Jorsalfar (Ved mannjevningen. Marsj). Bull spilte også en av Griegs fiolinsonater på konserter i Amerika. Med sonaten i G-dur oppfylte Grieg alle Bulls drømmer om en norsk og nasjonal musikk.
Etter Grieg følger Mozart, som var Bulls favorittkomponist. Han var en god venn av Mozarts enke og spilte gjerne Mozart-kvartetter både privat og på egne kammermusikkaftener.
Ole Bull komponerte store deler av Cantabile doloroso e Rondo giocosó på herregården Carrelgwyld i nærheten av Holyhead i Wales i 1836. Den er bygget opp som de fleste av hans fiolinfantasier med en langsom innledning, der han ikke bare får vist sin melodiske evne, men også hvorfor han fikk tårene frem hos sitt publikum. Så følger en rondo, som er full av virtuositet og livsglede. Selv Bulls motstandere måtte innrømme at verket var ganske helstøpt i sin sjanger.
Første avdeling inneholder en uroppførelse av Nils Henrik Asheims Concerto Grosso, som er et bestillingsverk fra Musica Dextra. Asheim forteller at verket har to inspirasjonskilder. Den ene er instrumentmakeren. Det fremragende ensemblet som skal uroppføre stykket spiller på en unik samling gamle strykeinstrumenter.
«Jeg kunne ikke unngå å få fantasier om den utrolig rike klangen som ville oppstå, og at i starten av den tidslinjen, for noen hundre år siden, satt en italiensk håndverker med noen stykker tremateriale i hendene. Dermed fikk jeg lyst til å vekke klangen gradvis opp, la den bygge seg opp så å si fra et nullpunkt.» sier Asheim.
Den andre inspirasjonen er selve concerto grosso-formen, der solister og solistgrupper veksler i ”konkurranse” med hele orkestret.
«Ved å bruke dette grepet ønsker jeg å slippe fram kontraster, nyanser og personligheter i ensemblet. I orkesteret som står til min disposisjon finnes det to strykekvartetter, Vertavo og Oslo Strykekvartett. Disse fikk jeg lyst til å plassere på hver sin side av scenen, slik at klangene deres kan belyse hverandre. Dette er to ganske motsatte innfallsvinkler som er til stede i stykket fra starten av, og det tror jeg kan skape en interessant dynamikk.» forteller Asheim.
Første del avsluttes med den velkjente norske fantasien Et Sæterbesøg, men denne gang på en ny måte.
***
I annen avdeling kan vi tenke at vi befinner oss i Leipzig høsten 1840. Ole Bull har gitt en lang rekke konserter på kryss og tvers i alle de små og store tyske fyrstedømmene og har tenkt å bruke Leipzig som base for konserter i denne delen av Tyskland. Hans kone Félicie er kommet fra Paris med den ett år gamle Alexander.
Det er bygget en jernbanelinje mellom Dresden og Magdeburg, og det gjør at han kan forflytte seg ganske raskt mellom de forskjellige byene. I Leipzig blir Ole og Félicie Bull for alvor kjent med de to unge ekteparene Cecile og Felix Mendelssohn og Clara og Robert Schumann. Hver eneste uke møtes de hjemme hos Mendelssohn, som akkompagnerer Bull på en av konsertene i Leipzig. Da Robert Schumann skrev en anmeldelse etter en av konsertene hans, var Paganini nettopp død: «Samtidig som han bare leker med det vanskeligste, vet han å treffe hjertets dypeste strenger. Etter Paganinis bortgang må han som virtuos uten tvil regnes som den største.»
Vi vet at Schumann i sine klaverstykker lot seg påvirke av virtuositeten til Paganini og Bull. Sin enestående og blendende teknikk fikk Ole Bull demonstrert i fantasien Polacca Guerriera. Den ble komponert i Italia i 1834 under inntrykkene av møter med polske flyktninger og Vesuvs voldsomme utbrudd, men også her kommer Bulls melodiske evne til uttrykk. Det var noe den berømte fiolinisten Joseph Joachim visste å sette pris på: «Han burde hele sitt liv ikke ha gjort annet enn å spille melodier. Ingen kan fremføre en melodi som han.»
Ole Bull spilte Paganinis capricer allerede mens han som ungdom prøvde å imponere sine bergenske fiolinlærere. Da han kom til Paris i 1831 kjøpte han seg Paganinis fiolinskole som også inneholdt «Introduzione e variazioni sul tema Nel cor piu non mi sento.» Den spilte han i 1833 på sin første konsert på La Scala i Milano for å bli sammenlignet med Paganini. Han spilte den senere ofte og over hele verden. Da han i 1873 spilte den på en konsert i Firenze, utbrøt orkestermusikerne: «Nå er han her igjen!» De mente ikke Ole Bull, men Paganini, som i sin tid hadde vært solist med dem.
Ole Bull var en ubestridt mester i å improvisere over oppgitte temaer. På dette punktet var alle kritikere ganske samstemte. Her var han uovertruffen. Etter Ole Bulls død i 1880 tenkte Bjørnson av og til på all den uskrevne musikken Bull hadde improvisert fram: «Her levde han rikest.»
Improvisasjonskunsten, som var så vanlig blant klassiske musikere på 1800-tallet, døde ut. Først i vår tid er tradisjonen tatt opp igjen, og det er helt i Ole Bulls ånd at noen av jubileumskonsertens utøvere tar opp tråden, der Bull slapp.
Harald Herresthal