Festspillene 2010 åpner med Philip Glass Ensemble og Bergen Filharmoniske Orkester som gir oss Glass' orkesterversjon av filmmusikken til Koyaanisqatsi. Dette er i dag blitt en kultfilm.
Koyaanisqatsi åpner med en blodrød, sovjetiskutseende tittelfont. Deretter følger et bilde av fjellmalerier i den amerikanske ørkenen som glir over i den eksplosive oppskytningen av en rakett. Musikken begynner med et kort melodisk motiv som kunne vært hentet fra et new wave-album fra samme periode, og snart får dette følge av et messende mannskor som vekker en umiddelbar følelse av uro. Assosiasjonene går til noe mørkt og dystert, til lyssky ritualer og hemmelig kunnskap. Følelsen av forventning som bygger seg opp i løpet av de første minuttene forlenges i en vedvarende tilstand av usikkerhet der man aldri helt vet om man skulle ønske det snart var slutt eller vil vare evig. Tilfredsstillelsen ligger, som i all god minimalistisk kunst, i dette fraværet av forløsning.
Det som følger er en reise over det amerikanske kontinentet. Ørken, åkre, fjell og fossefall, men og veier, oljeboring, trafikkmaskiner og flyplasser. Visuelt er filmen en studie i lys og skygge, over fjellene og ørkenen, over Manhattans skyskrapere. Av og til gjøres naturen fullstendig abstrahert, som når morild blir en bevegelig Jackson Pollock eller blomsteråkre til en serie fargefelt-malerier. Kamera nærmer seg alt med den samme distansen, som om det vi ser var noe fullstendig fremmed, en annen planet, eller som om verden ses gjennom øynene til figurene fra hulemaleriene i åpningsbildet. Den viser og, kanskje uforvarende, at selv naturen som er endret av menneskelig bruk holder fast ved en ufornektelig skjønnhet. Hoover Dam er visuelt like slående, majestetisk og imponerende som noe fjell.
Mens det visuelle langt på vei fungerer dekorativt legger musikken til en mer emosjonell dimensjon. Glass representerer en minimalistisk musikktradisjon der han i likhet med komponister som Terry Riley og Steve Reich er kjent for virkemidler som repetisjon og suggesjon. Særlig gjelder dette i filmens midtre parti der musikken er på sitt mest maniske, og bildene av rushtrafikk og store folkemengder går kanskje farlig langt i retning av å hevde at livet i byene bare er en avansert maurtue. Selv om filmens sentrale påstand er at det moderne liv har brakt mennesket i utakt med sin natur, så fremstår den likevel som mer nyansert i forhold til jorden som helhet. De mer emosjonelle sidene ved musikken som følger naturbildene vitner om en ektefølt kjærlighet til denne planeten. Til å være fra den kalde krigens mest tilspissede periode, er filmen dessuten eksepsjonell i å hevde at den ytre fienden, den mye fryktede røde fare, kanskje ikke var den største trusselen; kanskje var det større grunn til frykte oss selv.
For Koyaanisqatsi stiller spørsmålet hva vi har gjort med verden og hva dette har gjort med oss selv. Filmen er på den måten fremdeles godt egnet til å få oss til å tenke over hva livet bør eller kan være. Og på tross av mye både lydlig og visuell skjønnhet, så er filmens grunnleggende tone og budskap helt klart en advarsel.
Tekst: ERLEND HHAMMER