En sensasjon over natten

Da Rossini døde i 1968 initierte Giuseppe Verdi et stort prosjekt for å skrive et rekviem til den store helten. Tretten italienske komponister, deriblant ham selv, skulle bidra med hver sin sats. Av ulike grunner endte samarbeidet opp med rivalisering og kulturpolitiske knuter, og da det også ble klart at verket ikke ville fungere så godt med en slik potpurriform, så ble prosjektet lagt på hyllen.

I 1873 døde så den italienske forfatteren Alessandro Manzoni. «Med ham er det slutt på det reneste, helligste og mest opphøyete av det vi har å være stolte av i dette landet», skrev Verdi til Contessa Clara Maffei, en litterært og politisk interessert adelsdame som helhjertet støttet kampen for Italias frihet og enhet, som også Manzoni hadde vært talsmann for. Verdi hadde nærmest tilbedt Manzoni og ble sterkt grepet av hans død. Nå ville han ære Manzoni med å uroppføre et rekviem, og han begynte å bearbeide bidraget han hadde laget til Rossini-messen noen år før, Libera me. Selv om verket er det eneste av Verdis storskala verk som ikke er ment for scenen, er Messa de Requiem nesten teatralt med store kontraster og dramatiske passasjer. Den kjente dirigenten og pianisten på samme tid, Hans von Bülow, beskrev for eksempel verket som «Verdis seneste opera, i kirkelig drakt».

Uroppførelsen av Messe di Requiem fant sted i St. Marks kirke i Milano 22. mai 1874, på ettårsdagen etter Manzonis død. En spesialtillatelse fra erkebiskopen måtte til for at kvinnelige korister kunne være med, men de var da også delvis skjult og kledd i fotside sorte kjoler og sørgeslør. Selv om fremførelsen var en suksess så gjorde omstendighetene sitt til at begeistringen ikke lot seg uttrykke. Dette sto i motsetning til verkets andre fremføring tre dager senere på Scala operahus da man virkelig kunne kjenne på publikumssuksessen. Det ble en sensasjon over natten og mange fremførelser fulgte i andre europeiske byer. I London ble det fremført i 1875 i the Albert Hall med Verdi selv som dirigent. Over 1000 korister og et orkester på 140 medlemmer vakte stor begeistring og en journalist slo fast at det var det vakreste verket for kirken siden Mozarts Requiem. Dette var en oppfatning han delte med mange. Likevel var det også enkelte miljøer som følte seg støtt over av Verdi, en agnostiker, kunne skrive et rekviem. For dem var kvalitetene som gjorde musikken fantastisk for scenen, de samme som gjorde dem upassende for kirken.

«Messa da Requiem» går i likhet med Hector Berlioz’ «Grande Messe des Morts» fra 1837 langt ut over grensene for liturgisk bruk. Det er et dramatisk oratorium av store dimensjoner, og musikalsk utgjør verket en enestående kombinasjon av tradisjonen fra 1500-tallets flerstemmighet, den italienske operaens bel canto og romantikkens fargerike orkestrale uttrykk. Mangfoldige andre stiltrekk lar seg påvise – den gregorianske kirkesangs stramme melodikk i Agnus Dei, den triumferende polyfonien fra 1700-tallets praktmesser i Sanctus og det katolske liturgis resitasjon i Libera me. Og ikke minst finner vi gjenklanger fra scener i Verdis egne operaer – blant dem «Skjebnens makt, «Don Carlos» og «Aïda».

Kilder: Hans Rowe og John Bawden