Harmonisk djervhet

Det var først i 1731, da Johann Sebastian Bach hadde nådd en alder av 46 år, at han lot sitt opus 1 trykke. Under den for våre ører mindre flatterende tittelen «Clavier-Übung», klaverøvelser, bestod dette såkalte øvelsesheftet av seks partitaer komponert fra 1726 og frem til utgivelsesåret. Alle hadde riktignok blitt utgitt separat tidligere, men den gang som nå representerer opus 1 et veiskille. Øvelsesperioden er over og komponisten er virkelig å regne med. Bach var i sin samtid først og fremst kjent som organist, og et ønske om å markedsføre ham også som komponist kan kanskje forklare denne for oss noe underlige manøveren.

Barokkens suiteform slik den ble utmeislet av den tyske komponisten Johann Jakob Froberger (1616–1676), viser allemande (tysk dans i firetakt), courante (en rask dans i tretakt), sarabande (langsom dans som først nevnes i Panama i 1539!) og gigue (rask dans, med engelsk opphav) som et grunnriss for komposisjonen. Dette skulle raskt bli utvidet, og i partitaene tar Bach seg store friheter og supplerer med et utall forskjellige satser. Muligens var dette for ikke å være noe dårligere enn hans neste eldste sønn Carl Philipp Emanuel Bachs gudfar, Georg Philipp Telemann, som i sine mer enn hundre orkestersuiter lot det gå sport i alltid å ha en ny sammensetning av satser. Partitaen i B-dur følger derimot dette tradisjonelle oppsettet, der Bach i tillegg starter med et preludium og lar sarabanden og giguen flankere to menuetter.

Betegnelsen «engelsk suite» har gjennom århundrer gitt musikologer grå hår, for det er lite i de seks suitene som bærer navnet som påminner engelsk stil. Den London-baserte franske komponisten Charles Dieupart skrev i 1701 en samling på seks cembalosuiter man vet Bach var i besittelse av, og kanskje var Bach inspirert av disse da han skrev sine suiter. Alternativt kan en forlegger med god forretningssans i globaliseringens spede begynnelse ha sett sitt snitt til å innkassere noen eksotismepoeng. Suitene er svært tradisjonelle i oppsett, men er alle svært briljante. Dateringen er usikker, men trolig stammer de fra Bachs periode i Weimar, rundt tiden da Carl Philipp ble født.

Fantasien og fugen i a-moll er trolig kun et leilighetsverk fra Bachs hånd, men dobbeltfugen mot slutten, der Bach presenterer to separate fugetemaer og lar dem møtes til et inferno av lyd er i sannhet forbløffende. Verkets omfang tilsier at det trolig også har vært tenkt spilt på orgel.

Carl Philipp Emanuel Bach har vi i sannhet mye å takke for. Kanskje den største bedriften var hans idé innen sonatesatsformen om å kaste lange, utbroderte melodilinjer på båten til fordel for korte motiver man kunne spinne satsen rundt. Dette muliggjorde langt hyppigere skifter i tonalitet og dermed atmosfære, samtidig som hele satsen ble bundet sammen til et hele. Han var også en representant for 1700-tallets Empfindsamer Stil (som upresist kan oversettes med sensitiv stil), i tillegg til dette kommer inspirasjonen fra Sturm und Drang som fører til stadige bråomveltninger i hans musikk. Men forestillingen om et følelsesmessig labilt menneske som lar seg kaste fra skanse til skanse etter hvert som ideene strømmer på trenger kanskje en oppklaring; med dette menes ikke at Bach lot seg underkaste en tilstand der hans følelser eltet ham som en deig og i løpet av et splittsekund førte ham fra eufori til den dypeste tragedie, nei, det er mer snakk om et svært bevisst spill der Bach har gitte virkemidler han vet vil påvirke publikum – og hvor publikum lar seg påvirke. I sannhet en vidunderlig symbiose.

Med de to sonatesamlingene fra henholdsvis 1742 og 1744, «Preußische Sonaten» og «Wurttembergische Sonaten» skapte Bach seg for alvor et navn som klaverkomponist. Hver samling består av seks sonater, og viser at Bach allerede i ganske ung alder hadde klart å forene barokkens renhet og rokokkoens galanse med et svært inderlig uttrykk. De prøyssiske sonatene er tilegnet den fløytespillende Kong Fredrik II av Preussen (Fredrik den store) i et forsøk fra Bach på å stige i gradene ved hoffet. Belønningen var derimot kun en kald skulder og kongen viet heller sin oppmerksomhet til komponister vi i dag knapt hører om – er temmelig velkjent mønster for monarker med dårlig dømmekraft.

De seks siste sonatene ble tilegnet hertug Karl Eugen av Württemberg, og til tross for den korte avstanden mellom samlingene avslører den siste betydelige kompositoriske fremskritt, både i formmessig frihet og musikalsk subtilitet. Det var en investering som kastet langt bedre av seg, og Bach ble da også i 1746 forfremmet til «Kammermusikus» ved kong Fredrik IIs hoff i Berlin. Her forble han til 1768, da han satte kursen for Hamburg, hvor han passende nok overtok sin gudfar og sin fars gamle venn Georg Philipp Telemanns stilling som musikkdirektør i Hamburg. Denne stillingen beholdt Bach til sin død tyve år senere.