Utdrag fra intervjuer

Héla Fattoumi: Det skjedde litt plutselig, som om det var noe som hadde vært i gjære inni meg lenge. Det var flere stadier i tankeprosessen helt fra jeg skaffet meg en hijab: Hvorfor vil jeg snakke om «det»? Med hvilket perspektiv skal jeg gripe det an?

Jeg husket alle de gangene jeg var blitt forferdet og fascinert av møtene med kvinner med slør, av å se nyheter eller lese om emnet. Særlig etter det store sjokket i september 2001 som delte verden tydelig i to: øst/vest, god/ond. Denne overforenklingen som jeg alltid hadde syntes var så fryktelig farlig, spesielt i Frankrike, med debatten rundt det å gå med slør på skolen ... Det har alltid slått meg hvor hykleriske de er, disse velstående kvinnene som ikler seg symboler fra to ytterkanter, fra prippenheten til forbrukerkvinnens utsvevelser. Men det som foruroliger meg enda mer er de utdannede, ofte intellektuelle kvinnene, som godtar å gå med sløret og er stolte av det. Hvordan kan de realisere seg selv i dette klesburet?

Éric Lamoureux: Første gangen Héla dukket opp i hijab var et sjokk, en hallusinasjon. Jeg så henne bevege seg, og hun var som et uvirkelig vesen. Men i begynnelsen var hun ikke overbevist selv.

Héla Fattoumi: Det er sant! Jeg nølte, mest av frykt for alt vi kom til å røre ved og oppdage om min egen personlige historie ... Men så fort jeg satte meg selv på innsiden og begynte å utforske med sløret, forsvant tvilen! Den første gangen jeg tok det på føltes det som om jeg var «i skjul». Det var ikke ubehagelig; ingen gjenkjenner deg og du føler deg samtidig elegant. Men snart begynner du å spørre deg selv om du fremdeles virkelig finnes, du kveles og forsøker å komme deg ut. Etter å ha utarbeidet en samling tekster og bilder, dreide den første fasen av arbeidet seg hovedsaklig om klesplagget selv, om dets skulpturelle og visuelle potensial, om å frembringe et slags ideal for tøyet. Gjennom våre diskusjoner og analyser kunne vi stadig sette fantasien i gang på nytt rundt denne problematikken som er like kompleks som den er farlig. Mer enn noensinne var det nødvendig å overvåke det vi laget nøye.

Éric Lamoureux: Etter ti dager med prøver fikk også jeg lyst til å ta på hijab. En ganske merkelig følelse. Den er flytende, den er rikholdig, en vektor for fantasien ... Armføringen er særegen, du beveger deg på en annen måte, sporet etter bevegelsen ... Det handler om å dele det vi skaper sammen, en reise gjennom felles fornemmelser. Å forsøke et kunstnerisk prosjekt basert på dette plagget/symbolet fremprovoserer en fryktelig innfløkt spørsmålsrekke som er innom politikk, det sosiale, religion og det intime. Det var en utfordring: Å ta opp det som først virket utilnærmelig.