Mozart/Brahms

En gave fra himmelen

En musikkforsker har karakterisert WolfgangAmadeus Mozarts fiolinkonserter som en«gave fra himmelen». Nittenåringen skrevde siste tre i en eneste inspirasjonsrus, og han vendte aldri tilbake til dette musikalskemediet.

Hans hovedinstrument var klaver, men i tidlige år gjorde han seg bemerket som en fremragende utøver på fiolin og bratsj. Det er ikke overraskende, for hans far Leopold var fiolinist og forfatter av en utmerket lærebok i fiolinspill, som foruten spilleteknikk og ornamentikk tar for seg musikkestetiske spørsmål og gir studenten råd til utvikling av stilfølelse.

Wolfgangs viktigste bidrag til fiolinlitteraturen ble til da han var 19 år gammel og leder for erkebiskop Hieronymus von Colloredos hoffkapell i Salzburg. Ifølge nyere forskning er den første av de fem fiolinkonsertene fra 1773 og de øvrige fra 1775. Det er ikke klarlagt hva som fikk ham til plutselig å utforske og utvikle denne sjangeren. Hvis han hadde skrevet fiolinkonsertene til seg selv, ville han trolig ha benyttet dem på sin reise til München, Augsburg, Mannheim og Paris i 1777–78, men det gjorde han ikke. Det er på det rene at han bare øvet nok til å vedlikeholde ferdighetene han måtte ha som konsertmester i det erkebiskopelige kapell, og Leopold bebreidet ham at han ikke dyrket sitt fiolinisttalent bedre. Mozarts italienske kollega Antonio Brunetti er nevnt i forbindelse med konsertene, men han kom ikke til Salzburgkapellet før i 1776, og kan derfor ikke ha vært den opprinnelig påtenkte solist.

Sorgløs lykksalighet

Selv om konsertene ble til innenfor et kort tidsrom kan man spore en betydelig utvikling, særlig fra den andre til den tredje i rekken. Det som først og fremst slår tilhøreren er den uforlignelige lyriske åre, den aldri overflatiske elegansen og komponistens åpenbare glede av å kunne fråtse i melodiske ideer. De to siste konsertenes anliggende er følsomhet og vidd. Musikkforskeren H.C. Robbins Landon skriver at «melodi følger på melodi og ideer avløser hverandre i gjensidig sorgløs lykksalighet og uten bekymring for noe mønster». Hans kollega Maynard Solomon framholder at Mozart «lot fantasiens fire spill lede ham inn i et mangfold av uventede og til og med eksotiske episoder», og Alfred Einstein sa det slik: «Plutselig er det en ny dybde og rikdom i Mozarts uttrykk. Intet i hans utvikling er vidunderligere enn disse konsertene».

 * * *

Forsoningens konsert

«Så må jeg fortelle Dem om min siste dumhet. Det er nemlig en konsert for fiolin og cello! På grunn av mitt forhold til Joachim ville jeg gi opp det hele, men det hjalp ikke. Heldigvis har vi hele tiden holdt vår vennskapelige forbindelse på det kunstneriske plan, men jeg hadde aldri trodd vi igjen skulle komme hverandre nær personlig.»

Dette skrev Johannes Brahms til sin forlegger Fritz Simrock i august 1887, etter at han hadde komponert dobbeltkonserten under et ferieopphold ved Thun i Sveits. Han siktet til bruddet med den ungarskfødte fiolinisten Joseph Joachim (1831–1907), som gikk hardt inn på ham, og som han på forskjellige måter hadde forsøkt å lege. Årsaken til at de to vennene hadde røket uklar med hverandre skyldtes en temmelig banal historie: Joachim ble ubegrunnet sjalu på sin kone. Brahms forsvarte Amalie Joachim så godt han kunne og forsøkte å snakke sin venn til fornuft, men det gjorde bare vondt verre.

En tid var bruddet totalt på det private plan, men Joachim viste sin kunstneriske integritet ved å arbeide som før for Brahms’ musikk. Han hadde med stor suksess urframført fiolinkonserten, som er tilegnet ham. Da Brahms ba ham se gjennom fiolinstemmen i dobbeltkonserten ble forbindelsen mellom de to gjenopptatt – til stor lettelse for dem begge. Det unngikk selvfølgelig ikke Joachims oppmerksomhet at Brahms som sidetema i første sats hadde brukt et motiv fra Giovanni Viottis fiolinkonsert nr. 22, som var et av Joachims glansnumre, og som Brahms også likte godt. Brahms forærte Joachim manuskriptet med påskriften «Til ham som den er skrevet for».

Forvirrede tilhørere

Når Brahms valgte et så uvanlig medium som en dobbeltkonsert, hadde det sammenheng med at han året før hadde skrevet en sonate for den virtuose cellisten Robert Hausmann, som var medlem av Joachim-kvartetten, og hvis følsomme spill han beundret. Nå ville han gjøre ytterligere ære på ham, og i oktober 1887 urframførte Joachim og Hausmann konserten i Köln med komponisten som dirigent. Konserten fikk ingen entusiastisk mottakelse, for Brahms’ fantasifulle behandling av soloinstrumentene kombinert med hans konsentrerte symfoniske uttrykk forvirret både kritikere og tilhørere. Senere kommentatorer har gitt uttrykk for at verket kanskje ble til mer som en honnør til to fremragende utøvere og for å komme til forsoning med en av dem enn som en følge av spontan musikalsk inspirasjon.

Kombinasjonen fiolin/cello var aldri tidligere lansert, men Brahms hadde trolig Bachs konsert for to fioliner, Mozarts Sinfonia concertante for fiolin og bratsj og fremfor alt Beethovens trippelkonsert (fiolin, cello og klaver) i tankene. Hans komposisjon er en utpreget romantisk ytring med utgangspunkt i soloinstrumentenes klanglige særegenheter. Den er ikke uten en viss dramatikk, som kommer til uttrykk i første sats, hvor solistene presenteres tidlig med hver sin omfangsrike kadens. Midtsatsens sangbare tema er betegnet som «en stor ballade med den rike, mystiske atmosfære fra nordiske sagn», og finalen er en humørfylt og glad rondo med en smule ungarsk krydder – trolig også en gest til Joachim.

Tekst: Hans H. Rowe