Arne Nordheims klagesang

Ved en stilfull sørgehøytid i den fullsatte Oslo domkirke 16. juni i fjor tok vi farvel med Arne Nordheim. Minnestunden ble ramme om et helhetlig minnebilde av kunstneren, tegnet ikke bare i andres ord og dikt, men i høy grad av ham selv, gjennom egne verker. Like fra Aftonland, hans første avtrykk på Festspillenes program, og Epitaffio, som kretser om begreper som død og ensomhet, kretset Arne Nordheims tanker seg om menneskets skjebne, dets lidelse og livets slutt. Clamavi for solo cello måtte bli et selvfølgelig valg i avskjedstimen. Aage Kvalbein som sto for uroppførelsen i 1981, spilte den inderlige klagesangen også ved Arnes bortgang. Inspirasjonskilden til Clamavi ligger i bibelens Salme 141, «Herre jeg roper til deg. Skynd deg og hjelp meg! Lytt til min røst når jeg roper til deg!».

Livsbejaende toneganger

Fra Nordheims sorgfylte Lamento er det et stort sprang tilbake i musikkhistorien til Felix Mendelssohns lysfylte og harmoniske verden, en verden der all ondskap og lidelse synes fordrevet. Mendelssohn komponerte sin cellosonate nr. 1 i en spesielt arbeidskrevende periode da han i tillegg til ledelse av Gewandhaus-orkesteret i Leipzig reiste rundt i Tyskland på en rekke musikkfestspill og påtok seg andre oppgaver som la beslag på organisasjonstalentet. Likevel sprudlet hans skapende åre. Mendelssohn skrev dette året (1838) tre strykekvartetter, en fiolinsonate og cellosonaten som står på kveldens program. Clara Schumann betrodde sin dagbok at hun satte særlig pris på denne sonaten. Og hennes mann Robert skrev i sitt tidsskrift at Mendelssohn her hadde skapt det reneste av absolutt musikk, og noe av det mest karakteristiske som noen gang var kommet fra en stor artists hender. Sonaten er i tre satser.

Fantasier i suiteform

Fantasiestücke op. 73 ble til i Dresden i en konfliktfylt periode da Robert Schumann dirigerte byens orkester og ble utsatt for stadig økende kritikk. Det la likevel ikke noen demper på hans skapende genius, i hvert fall ikke til å begynne med. Komponisten innledet da en serie mindre verker eller miniatyrer for forskjellige soloinstrumenter pluss piano. Først i rekken kom et verk for klarinett. Det forteller litt om Schumanns arbeidsmåte at han prøvde på komposisjonen sammen med en musiker fra byens hofforkester i seks dager før han var fornøyd og satte sluttstrek. Komponisten laget senere en utgave for cello, som vi hører i kveld. Begge versjonene tilhører kammermusikkens standardrepertoar. Både første og annen sats slutter med attacca-markering, og viser at de tre lied-aktige satsene er tenkt som en sammenhengende suite.

Et stjerneskudd

Som flere av komponistens store verker er Johannes Brahms’ klaverkvintett op. 34 resultat av en lang og komplisert prosess som viser komponisten fra hans mest selvkritiske side. Første versjon skrev Brahms for strykekvintett med cello II, men hans rådgivere fant den musikalske veven for sammenfiltret og uoversiktlig. Brahms omarbeidet da musikken til en sonate for to klaverer. Clara Schumann mente at dette ikke var en egentlig sonate, «men tanker du som av et overflødighetshorn kan og må strø ut over hele orkesteret.» Brahms tok igjen fatt. Og nå smeltet han de to versjonene sammen til et nytt edelt stykke, ikke for orkester, men bredt anlagt kammermusikk i form av klaverkvintett.

Fortsatt søkte komponisten fagkyndige venners råd, det gjaldt nok særlig utformingen av klaversatsen som ofte blir dominant i samspill med en liten strykergruppe. Og her dreier det seg om en tett og kompakt sats der ulike temaer kommer inn, utdypes og varieres. Dirigenten Hermann Levi erklærte straks at dette var et mesterverk som ikke hadde fått sin make siden 1828. Man kan finne mange henspeilinger til Schuberts store strykekvintett i c-moll i Brahms’ opus 34. Den dunkle f-moll er en dyster toneart, og med en oppstart av rå oktaver i sekstendelsnoter kan vi også bli minnet om Beethovens Appassionata. Energiske tema veksler med lengselsfulle partier. Adagioen serverer oss vakre og lett gripbare melodier, mens scherzoen fører inn djerve dansante rytmer. Trioen tar oss over i en rolig, avstressende atmosfære. Begynnelsen av sluttsatsen angir en dyster stemning som bygges opp, utdypes og utvikles på sindrig vis. Samtiden reagerte på det komprimerte i hans skrivemåte. En toneangivende kritiker fant at Brahms i utarbeidelsen av stoffet var ustadig og lunefull, og dessuten viste bisarre trekk. Men nettopp den sammentrengte formen, det komplekse mønsteret, er noe av det vi i vår tid setter særlig pris på og verdsetter høyest hos Brahms. Slik har da denne kvintetten opparbeidet en spesiell status blant romantikkens klaverkvintetter.

Tekst: Reidar Storaas