A Worcester Lady mass

Vi setter musikken inn i en ny sammenheng: ikke noe av denne musikken ble komponert som en del av et konsertprogram eller for den typen publikum vi opptrer for. Et viktig punkt for moderne kvinnelige sangere som ønsker å fremføre middelaldermusikk er at vi umulig kan være autentiske historisk sett (uansett hvor mye vi skulle ønske å være det), delvis fordi kvinner historisk sett ble marginalisert av kirken. Musikken som presenteres i dette programmet ble mest sannsynlig sunget av mannlige stemmer i middelalderen, noe som betyr at vi skaper et lydbilde som det finnes svært lite historisk belegg for. Vi vet imidlertid at nonner hadde den samme liturgiske dagsorden som sine mannlige motstykker og at de sang monofoniske stykker i sine klostre. Muligens får vi aldri vite i hvilken grad kvinner sang polyfonisk musikk, eller hvor mye polyfonisk musikk som var tilgjengelig for kvinner, men det finnes manuskripter fra seksten europeiske klostre som inneholder stykker i to og/eller tre deler, noe som tilsier at kvinner sannsynligvis sang polyfoni hvis den var tilgjengelig for dem.

I dag går vi ut fra at kvinnene og mennene som sang og lyttet til sakral vokalmusikk i sin originalkontekst var knyttet til religiøse institusjoner og overbevist i sin kristne tro. I motsetning til våre middelalderske forgjengere, er ikke dagens utøvere av middelaldermusikk og deres publikum nødvendigvis religiøse. I dag kan hvem som helst synge musikken, om de er religiøse eller ikke, og det er sannsynligvis like mange individuelle syn på åndelighet som det finnes utøvere. På samme måte står dagens lyttere fritt til å avgjøre hvordan de relaterer til og hva de forbinder med åndelighet.

Det er umulig å vite hvordan denne musikken ville ha hørtes ut i middelalderen, og derfor umulig å gjenskape lyden av middelaldersang. Vi har ingen opptak eller nøyaktige beskrivelser av lyd eller sangteknikker som ble brukt, og vi kan bare referere til det lille som finnes av skriftlige instruksjoner for sangere (som hovedsakelig er bygget på klager på lyden og sangen som den middelalderske skribenten nylig hadde opplevd) heller enn konstruktive råd. Det vanskeligste med å tolke en middelaldersk kilde (bortsett fra at de fleste av oss trenger å få den middelalderske latinsken oversatt) er at normen (det som var innlysende den gangen) er ukjent for oss. Det finnes selvsagt en stor mengde middelaldersk ikonografi, men å hente musikk fra et bilde kan være enda vanskeligere enn fra en tekst. Og selv om vi lykkes, ville vi selvsagt aldri få vite om det …

Det er mye gjetning i fremføring av musikk fra middelalderen. Medlemmene i Trio Mediæval føler at å fremføre middelaldermusikk i dag gir oss frihet til å la fantasien og ideene flyte, som om vi skaper samtidsmusikk. Vi har valgt å la mangelen på original informasjon prege vår fremføring i nåtiden. Trioen liker også å presentere samtidsmusikk sammen med middelaldermusikk, og vi fortvilte ikke da vi oppdaget at det ikke fantes noe Credo i Worcester-manuskriptene. I stedet så vi umiddelbart mulighet for å inkludere et nytt Credo, og ba Gavin Bryars om å komponere stykket. Han bidro også med en Benedicamus Domino spesielt til dette programmet. Det siste stykket i programmet, Ave Regina Gloriosa (også kalt Lauda 7), ble komponert for trioen i 2003. Gavin Bryars har benyttet seg av italienske Laude-tekster fra det 13. århundret (til dags dato er det funnet 37 av dem), og arbeidet rundt de anonyme monofoniske originalene – han har beholdt de eldgamle konturene og lagt til linjer og strukturer her og der.

Vi lever i en verden som gradvis er blitt mer og mer avhengig av en uavbrutt informasjonsstrøm. I akkurat dette programmet har vi valgt å gi vårt publikum minimalt med tekstlig informasjon og heller presentere en lydmessig (og visuell) opplevelse, der musikken fritt kan snakke for seg selv. Det er mange grunner til denne avgjørelsen. For det første kan en bokstavelig oversettelse yte originalen lite rettferdighet. Det er vanskelig å vite hvor mye (om noe) av den opprinnelige meningen som er relevant eller egner seg til kommunikasjon i sin nye sammenheng: De middelalderske lytterne satte nødvendigvis pris på de latinske tekstene på en annen måte enn det nåværende publikummet. Det er uunngåelig at vi legger våre moderne betraktninger inn i de middelalderske tekstene, enten vi vil eller ikke. For det andre er det en fare for at tekstene og oversettelsene styrer lyttingen og begrenser lytterens egen kreativitet.

I kveld kommer hver enkelt tilhører til å sette pris på musikken og sammenhengen den presenteres i på forskjellig vis, alt etter hvilke forventninger hver enkelt har med seg. Vi kommer alle til å oppleve engelsk middelaldermusikk og samtidsmusikk, men det mest åpenbare vi alle har til felles er at vi er i live, her og nå i nuet.

Tekst: Anna Maria Friman