I senromantikken vokste en nordisk liedtradisjon fram. Komponister som Jean Sibelius, Wilhelm Stenhammar og Carl Nielsen vendte seg etter hvert bort fra en tysk og wagnersk estetikk og forsøkte å finne et nordisk tonespråk, en "klar og ærlig musikk" uten voldsomme virkemidler.
I disse nordiske romansene står naturen ofte i sentrum, både som symbolmateriale og inspirasjon til formforløpet. I sangen Säv, säv susa av Jean Sibelius etterligner teksten og musikken bølger som slår og lyden av vinden i sivet, og forteller en tragisk historie om en ung jente som drukner seg. I neste sang, Var det en dröm, er en kjærlighetshistorie slutt, eller var den bare en drøm? Uansett er drømmen kort som livet til den første vårblomsten. Årstider som skifter blir bilde på skiftende følelser. I den siste sangen om jenta som vender hjem etter å ha besøkt sin kjære, blir fargen rød koblet til roser, røde bær og til slutt døden da elskeren er utro og jenta blir ulykkelig.
Mannen bak dette siste diktet, Johan Ludvig Runeberg, regnes som Finlands nasjonalpoet. Strofene som åpner med Flickan kom ifrån sin älsklings möte er blitt tonsatt av flere komponister, blant andre Wilhelm Stenhammar.
I skogen er en annen av Stenhammars sanger, blant de første han skrev, til en tekst om nattfiolen som symboliserer både sorg og mørke og håp om en ny morgen. Slike vendinger i stemning nesten fra et ord til et annet er typisk for romansen, og utøveren står foran mange valg om hva han eller hun vil vektlegge.
Konserten inneholder også to sanger av Hugo Alfvén. Han var gift med en dansk malerinne, og kjente kanskje derfor til Så tag mit hjerte i dine Hænder av Tove Ditlevsen. Hun er den eneste kvinnelige dikteren i programmet og fra en noe senere generasjon.
Første avdeling avsluttes med den kjente Tonerna, som mange forbinder med store svenske tenorer som Jussi Björling og Nicolai Gedda.
I Sverige og Finland er den nordiske romansetradisjonen nært knyttet til en symfonisk tradisjon. Det samme er ikke i like stor grad tilfelle i Norge. Den norske nasjonalromantiske musikken oppsto en liten generasjon tidligere og er kanskje farget av rytmikken i norsk folkemusikk. Ved siden av symfonikere som Sibelius, Stenhammar og Hugo Alfvén framstår Edvard Griegs musikk i alle fall åpen og lyrisk, og mange steder bryter en lettere stemning gjennom melankolien.
Å skrive sanger stod Griegs hjerte nær som komponist, og mange av dikterne han tonsatte som er valgt ut til dette programmet, knytter an til natursymbolikken i de svenske og finske romansene: drømmen, søvnen og rosen som symbol på kjærlighet.
Lieden som form er preget av et nært og finstemt forhold mellom tekst og musikk, og å høre mange slike små musikalske smykker etter hverandre på en og samme konsert, kan kanskje i seg selv sammenlignes med å være i en blomsterhage.
Tekst: HILD BORCHGREVINK