Live Chat Support Software
Tettere på
2013: Hagen Quartet

Ludwig van Beethoven gjorde for alvor strykekvartetten til en tumleplass for geniet.

Gjennom 1700-tallet forandret strykekvartettrepertoaret seg mar­kant. Opprinnelig var dette en iørefallende og diverterende mu­sikkstil. Men i Joseph Haydns levetid (og her hadde Haydn selv ingen liten påvirkning) ble kvartettformatet arena for en avansert lyttekunst.

Ludwig van Beethoven blir avgjørende for kvartettens videre utvik­ling. Selv om han gjerne nevnes i samme åndedrag som Haydn og Mozart, tilhører han også den gryende romantikken. (Beethoven og Schubert dør jo med bare litt over ett års mellomrom.) Beethoven gjør kvartetten til et medium for sjelelige dypdykk og store følelser, som utfordrer musikalsk sedvane og formspråk. I de senere kvar­tettene sprenges alle konvensjoner og spilleregler, og mestringen av kvartettens «klangkropp» og tette stemmevev blir for senere komponistgenerasjoner en målestokk og prøvesten på kunstnerisk dyktighet. Kvartetten har gjennom denne utviklingen rykket opp i samme ligaen som symfonien og klaversonaten: ambisiøse sjangre som har fått en aura som geniets tumleplass, kanskje mer enn an­dre ensembletyper.

De første årene etter ankomsten til Wien var Beethoven mest pro­filert som pianovirtuos. Samtidig absorberte han raskt tidens musi­kalske standarder. Når han trer frem som komponist viser han med tydelighet at han alt behersker musikken og har noe å tilføre den. Beethovens stil utvikler seg kraftig gjennom hele karrieren, og ny­vinningene inntreffer rykkvis. Det er interessant å følge hvordan nye ideer først synes å oppstå i klaversonatene. Beethoven var jo en av tidens store improvisatører, og oppdagelsene vokser tilsynelatende frem gjennom utøverpraksisen. Så utforskes ideene videre i det ho­mogene kvartettformatet, som gir enda større rom for flerstemthet. Til slutt tas de ut i symfoniene. Og deretter går han tilbake til en ny utforskingsrunde ved klaveret.

Op. 18 er hans første samling med strykekvartetter, utgitt i 1801. Disse ble bestilt av fyrst Lobkowitz som var en viktig mesén for Beethoven i disse årene. Denne tredje kvartetten er i virkeligheten Beethovens tidligste strykekvartett. Den innsmigrende og lekne musikken viser hvor godt han mestrer og spiller opp til kvartett-tra­disjonen etter Haydn og Mozart. I den femte kvartetten viderefører han den dansante førstesatsen i neste sats, som uvanlig nok er en energisk scherzo, istedenfor å følge konvensjonen med en rolig og sangbar sats. Den kommer derimot etterpå. (Men malen for dette tok han faktisk fra en kvartett av Mozart.) Fjerdesatsen blir en opp­visning i polyfon oppfinnsomhet, og byr på mer av den huggende, rytmiske intensiteten som er så typisk i Beethovens musikk.

Beethovens aller seneste strykekvartetter (1825-26) overskrider alle datidens konvensjoner. Her sprenger Beethoven alt fra spil­letiden, satslengden, toneartslogikken og til hvordan elementene ellers kunne settes sammen. Musikken har symfoniske proporsjoner – og den rike stemmeveven symfoniske ambisjoner. Disse grepene peker frem mot både senromantikken og vår egen tid. De radikale kvartettene ble i sin tid oppfattet som både kaotiske og «gale», og nærmest uspillelige. Men i dag regnes de som milepæler i den klassiske musikkarven. Op. 131 er med sine utradisjonelt nok sju satser den lengste av disse. Den korteste satsen er en miniatyr på godt under minuttet, mens den lengste er nesten et kvarter lang. Som i flere av Beethovens verker vandrer musikken mellom å være innadvendt og rasende, men også med adskillige innslag av robust humor og meditativ livsglede. Den typiske Beethovenske dramatur­gien «gjennom kamp til seier» blir her med sin mollavslutning mer et uttrykk for forsoning med livet og skjebnen.

Tekst: Morten Eide Pedersen



Kalender
23. mai - 06. juni 2018
M
T
O
T
F
L
S

14
15
16
17
18
19
20

21
22


7
8
9
10

11
12
13
14
15
16
17



Kalender
23. mai - 06. juni 2018
M
T
O
T
F
L
S

14
15
16
17
18
19
20

21
22


7
8
9
10

11
12
13
14
15
16
17



<