Live Chat Support Software
Tettere på
2013: War Requiem

I år er det 100 år siden en av det 20. århun­dres betydeligste musikkpersonligheter, Benjamin Britten (1913–1976), ble født. Fest­spillene i Bergen markerer Britten-jubileet ved å vie avslutningskonserten i 2013 til det som mange anser som hans hovedverk, War Requiem.

Foto: Arne Raanaas

Men trenger vi et jubileum som påskudd for å hente frem igjen nettopp dette storverket fra forrige århundre? Neppe. War Requiem kom­mer vel aldri – dessverre får man vel si – til å miste sin aktualitet. Selv om Britten og mange med ham vel aldri har sluttet å drømme om en verden der budskapet i et verk som dette en vakker dag ville bli overflødig, så viser verden rundt oss ikke akkurat noen tegn til at krig har gått av moten.

Det er ikke bare jubileer som forener det gamle med det aktuelle. Selve begrepet en «moderne klassiker» er et slikt paradoks. Og War Requiem er ubestridelig en slik «moderne klassiker». Det ble så å si kanonisert fra første stund, og egentlig allerede i forhåndsomtalene før uroppførelsen i 1962. Og etter denne ble det fort fremført nær sagt overalt i verden. Da den legendariske pla­teinnspillingen ble sluppet året etter, nådde salgstallene 200 000 eksemplarer bare i løpet av de første fire-fem månedene. Den lå lenge på bestselgerlistene i samme divisjon som The Beatles – som forøvrig ga ut sin første plate samme år som War Requiem hadde sin urfrem­førelse – i seg selv uhørt for noe klassisk verk, for ikke å snakke om et stykke samtidsmusikk.

Det kan være mange grunner til verkets umid­delbare suksess og at verket traff publikum så til de grader fra første stund. 1960-tallet skulle komme til å bli preget av både kreativ optimisme og lammende undergangsstemning. Man hadde nettopp opplevd Cuba-krisen der verden holdt pusten i noen døgn, på randen av det som så ut til å kunne bli en ny verdenskrig – av en ny type som man bare hadde sett et kort men rystende glimt av helt på tampen av den forrige: kjernefy­sisk krig. Den kalde krigen var i seg selv en ny variant av verdensomspennende konflikt, med undergangstrusselen stadig hengende over folk.

En pasifistisk antikrigsholdning var ikke noe nytt for Britten på 1960-tallet. Han tilhørte en gene­rasjon som mottok sterke inntrykk fra Gandhis ikkevoldsfilosofi under Indias frigjøringskamp mot kolonimakten England. Den pasifistisk over­bevisning han delte med sin fremtidige livslange samboer og samarbeidspartner, tenoren Peter Pears, gjorde situasjonen vanskelig for dem da andre verdenskrig nærmet seg. Da de bosatte seg noen år i USA, ble de beskyldt for å være en slags svikere som stakk av fra fedrelandet i nødens stund. Og det til tross for at de vendte tilbake til England for godt midt under krigen, og drev turnévirksomhet for både de kjempende og for krigens ofre.

Britten sto på høyden av sin berømmelse da han fikk i oppdrag å skrive et verk til gjeninn­vielsen av katedralen i Coventry, og han var det naturlige valget blant britiske komponister å henvende seg til i en slik anledning. Coventry Cathedral var blitt totalskadet av tyske bomber i 1940, men en ny kirkebygning i modernistisk stil ble reist rundt ruinene av den gamle. Denne stilblandingen med ulike arkitektoniske nivåer gjenspeiles i strukturen i Brittens verk, som med sine ulike klangsjikt – blandet kor og barnekor, stort orkester og kammerensemble, foruten tre sangsolister – på svært virkningsfullt vis kombinerer de tradisjonelle latinske messese­kvensene med tonesettinger av Wilfred Owens bitre dikt fra skyttergravene under Første ver­denskrig. Owen – som selv falt i krigen, 27 år gammel, tragisk-ironisk nok bare en uke før fredsslutningen i 1918 – er i Norge kanskje best kjent gjennom presentasjonen av ham i Nordahl Griegs De unge døde.

Owen skriver i sitt forord til diktene: «Jeg befat­ter meg ikke med Poesi. Mitt emne er Krig, og krigens elendighet. Poesien ligger i elendighe­ten. Men disse elegiene mine er ikke på noen måte en trøst for min generasjon. De kan bli det for neste generasjon. Alt en poet kan gjøre i dag, er å advare. Det er derfor de sanne Poeter må være sannferdige». Og denne passasjen er sitert som motto på forsatsbladet til partituret til War Requiem.

Tekst: Eirik Lodén



Kalender
23. mai - 06. juni 2018
M
T
O
T
F
L
S

14
15
16
17
18
19
20

21
22


7
8
9
10

11
12
13
14
15
16
17



Kalender
23. mai - 06. juni 2018
M
T
O
T
F
L
S

14
15
16
17
18
19
20

21
22


7
8
9
10

11
12
13
14
15
16
17



<