Live Chat Support Software
Tettere på
2014: Den viktige kampen

Å si at jeg har forenklet det 20. århundrets historie er en underdrivelse, men ved forenkling kan de større mønstrene tre tydeligere frem, skriver Orlando Gogh, mannen bak Stemmer.

Første gang jeg jobbet i Norge var med avslutningsseremonien til Stavanger2008. Med min bakgrunn fra England – et land som hadde bukket under for nyliberalismen, først under den avskyelige Margareth Thatcher og så, nesten enda mer sjokkerende, under den skrekkelige Tony Blair, og i tillegg var dypt rammet av finanskrisen – virket Norge som et fristed preget av sosialdemokrati og sunn fornuft. Selvsagt er dette en forenkling, men forskjellene var veldig påfallende. I Stavanger laget vi et fantastisk ambisiøst prosjekt med over 700 korister fra hele landet, og jeg har fremdeles kontakt med noen av korene.

Med bakgrunn i dette var det ikke vanskelig å svare umiddelbart ja da operasjef Mary Miller spurte om jeg ville lage en forestilling med utgangspunkt i det norske grunnlovsjubileet. Men like etterpå tenkte jeg at for en engelskmann er jo dette pokkers så utfordrende. Det tok imidlertid ikke så lang tid før jeg innså at dette kunne bli en forestilling som mer generelt tok opp hvordan vi ønsker at samfunnet skal fungere, og hvordan det ofte ikke gjør det. Det kunne med andre ord bli et verk om menneskerettigheter og idealisme, om maktmisbruk, protest og revolusjon – potensielt veldig interessant.

Verket starter med en fredelig feiring av grunnloven fra 1814. Jeg er veldig betatt av ideen om en sammensatt gruppe av mennesker – eller la oss være ærlige: en sammensatt gruppe av menn – som hadde reist til Eidsvoll fra hele landet, og som hadde lagt bak seg en strabasiøs ferd. Musikken i denne delen har nesten et sakralt preg.

I hoveddelen av verket belyser vi kampen for grunnleggende rettigheter. Først får vi utdrag fra talen som kvinneforkjemperen Gina Krog holdt i 1885. Her argumenterer hun ikke først og fremst med at kvinner og menn er like, men at regjeringen ville ha nytte av de spesielle kvaliteter som kvinner kunne bringe med seg (ironisk er det da at når England først fikk en kvinnelig statsminister, så var det Margareth Thatcher). Vi er også innom suffragettene i Storbritannia, som var høyst radikale, lidenskapelige og til slutt voldelige.

Vi forflytter oss så til Britisk India rundt 1919, og deretter til Palestina og Sør-Afrika. Spørsmålene er alltid de samme: Vi er alle enige i prinsippet om at alle skal ha like rettigheter, men er rettighetene like i praksis? Og så: Hvordan oppnår vi disse rettighetene? Hva slags protest er den mest effektive? Er det nødvendig å ty til vold? Er ledere avgjørende for opprør eller kan de oppstå spontant? Hva følger etter et vellykket opprør?

Å si at jeg har forenklet det 20. århundrets historie er en underdrivelse, men ved forenkling kan de større mønstrene tre tydeligere frem: Suffragettenes påvirkning på Gandhi og Mandela, effekten av sultestreiker, Gandhis påvirkning på Mandela, kvinners rolle i protestbevegelser, Mandelas endrede syn på væpnet motstand, palestinernes spontane oppdagelse av voldelig motstand, Mandelas erklæring om at skjebnen til de svarte i Sør-Afrika var beslektet med skjebnen til palestinerne. Prosessen med å skape slike sammenhenger blir utvilsomt hjulpet av teateret og musikkens evne til å knytte poetiske forbindelser – for eksempel at ululering («rullende hyl») er vanlig både blant svarte sør-afrikanere og palestinere, selv om den utføres litt forskjellig i de to kulturene, som vi skal få høre. Så selv om jeg har brukt mange dokumentariske kilder, ligner det jeg forsøker å lage mer på et stykke poesi enn en historietime.

Til slutt får vi høre en visjon om en bedre verden, skrevet av den dyktige unge forfatteren Astrid Niebur og medlemmer av Ole Hamres fantastiske Fargespill. De viktigste ordene her er for meg «drømmer eller realitet?» Ønsker vi virkelig menneskerettigheter, eller er vi fornøyd med bare å ha en idé om dem?

Stemmer er skrevet for et stort amatørkor (en herlig miks av voksne og tenåringer), et barnekor, en spennende og mangfoldig gruppe av solister, et orkester og et band. Koret er helt sentralt. De er alltid tilstedeværende, enten de synger en protestvise, hvisker navnene på eidsvollmennene, ululerer, roper ut slagord eller svarer solistene. Forestillingen heter ikke Stemmer for ingenting …

Tekts: Orlando Gough



Kalender
23. mai - 06. juni 2018
M
T
O
T
F
L
S

14
15
16
17
18
19
20

21
22


7
8
9
10

11
12
13
14
15
16
17



Kalender
23. mai - 06. juni 2018
M
T
O
T
F
L
S

14
15
16
17
18
19
20

21
22


7
8
9
10

11
12
13
14
15
16
17



<