Live Chat Support Software
Tettere på
2014: Forestillingen om forestillingen

Forestillingen Manifest 2083 er en monolog som handler om en mann, en skuespiller, som bestemmer seg for å spille Breivik med utgangspunkt i tekstsamlingen kalt 2083, som Breivik sendte ut umiddelbart før sin aksjon.

Skuespilleren spiller seg selv. I forestillingen følger vi skuespillerens reise fra de første lesninger av manifestet til hans minutiøse arbeid med å forstå tekstene, og Breiviks personlighet, karakteristika osv. Forestillingen har form som en undersøkelse, men mimer samtidig Breiviks radikaliseringsprosess. Skuespilleren bruker flere stilistiske grep med henblikk på å komme tettere på, forstå, og gå i ett med den mannen som de fleste mennesker helst vil distansere seg fra. Selv om forestillingen innimellom er brutal, er den ikke i seg selv grenseoverskridende provoserende.

Da vi spilte Manifest 2083 i Århus og Oslo klapper ikke publikum etter forestillingen. De vet ikke helt hvordan de skal forholde seg til situasjonen. Konvensjonen sier at de skal klappe, men følelsen stritter imot. Flere skriver brev og e-post, hvor de forteller at de gjerne ville ha klappet, gjerne ha vist skuespilleren at de verdsatte hans arbeid og prestasjon, men at de var for rystet og fant det upassende i situasjonen. Jeg forstår dem godt. Det er ikke en forestilling som man klapper for.

Jeg tror at grunnen til at publikum kjøper billetter til forestillingen, er at de faktisk opplever at den kan gjøre dem klokere. At de har et behov for at få samlet kunnskap og stilt perspektiver til rådighet. At de blir berørt og innimellom skremt. At de er oppriktig bekymret over Europas utvikling. At de godt forstår nødvendigheten av at skuespilleren går inn i Breivik og forsøker å se verden med hans øyne. At de godt forstår hvorfor skuespilleren innimellom blir skremt av seg selv – hvilket skjer i de øyeblikkene der skuespilleren identifiserer seg med fremmedfrykt og bekymring for Europas fremtid. Jeg tror publikum blir skremt over det faktum at Anders B. Breivik er i stand til å fremsette en noenlunde sammenhengende samfunnsforståelse. Jeg tror også at publikum gjenkjenner seg selv i historieløsheten og lengselen etter å ha en sak, en bevegelse, som strekker seg ut over de individuelle selvrealiseringsprosjektene. Jeg tror med andre ord at publikum glimtvis ser seg selv speilet i forestillingens Breivik. Men jeg vet det naturligvis ikke.

Derimot tror jeg ikke at forestillingen er i stand til å hamle opp med forestillingen om forestillingen. Dvs. den forestillingen som utspilte seg i folks hoder da Caféteateret 19. januar 2012 offentliggjorde at vi ville lage en forestilling med utgangspunkt i «Manifest 2083» eller når festspillprogrammet ble lansert da denne forestillingen sto på plakaten. Den forestillingen som folk da skapte var en individuell, indre opplevelse basert på frykt. Den utspilte seg på den største av alle scener – nemlig i fantasiens voldsomme, voldsforherligende, usensurerte, private scenerom hvor projeksjoner, frykt og angst flyter sammen i groteske surrealistiske forestillinger.

Vi visste godt at vi aldri ville kunne overgå den forestillingen. Vi vurderte flere ganger om vi skulle gi opp prosjektet. Spesielt da rettssaken begynte og nytt materiale daglig ble stilt til rådighet. Det utviklet seg til det største reality-teater jeg har sett noensinne. Det var daglige episodiske forestillinger som utspilte seg i utallige medier. Skuespilleren Breivik gjorde det fantastisk. Han var nådeløs ond, veloverveid og omskiftelig på samme tid. Alle medier skrev mer eller mindre sensasjonelt om rettssaken. Den spissede vinkelen skulle finnes, de groteske utsagn skulle offentliggjøres – for det skulle selges og konkurreres. Forfattere og forskere skrev om Breivik. Flere av dem ble sterkt oppmuntret til det, og kalt uengasjerte hvis de ikke ville. I det lyset fremsto kritikken av forestillingen Manifest 2083 enda mer uforståelig. Hva var det denne forestillingen (som ennå ikke var laget) kunne gjøre seg skyldig i? Hva er der med teatermediet som er så truende? Er det mediets visuelle kraft? Angsten for at det å fremstille mannen i en fiksjon ville bety at virkeligheten ble fiksjon? (kan det la seg gjøre?), at det dermed ville bli lettere å glemme alvoret? Var vi bare ute etter å tjene penger?

I mine øyne er teatret det helt naturlige stedet for behandling av tragedier, virkelige som uvirkelige. Det å hevde at det er for tidlig å arbeide med 22. juli-tragedien i et scenerom, betrakter jeg som uttrykk for dels nativitet og dels manglende tro på scenekunstens muligheter.

Manifest 2083 er den vanskeligste forestillingen jeg har laget. Ikke bare på grunn av presset utenfra. Mer på grunn av at saken var i stadig utvikling. Det var med andre ord snakk om en slags vivisseksjon, dvs. et forsøk på å beskrive eller dissekere noe levende, noe som hele tiden beveget seg – flyttet seg. Folks oppfattelse av Breivik endret seg fortløpende, og gjør det vel stadig. Derfor føltes det avgjørende nødvendig å presentere noe den ene dagen og noe helt annet den neste. Videre mener jeg at forløpet til forestillingen ble en del av forestillingen, og det er derfor vanskelig å gi en tolkning av forestillingen uten å se på omstendighetene, på reaksjonene og diskusjonene, og tar det med som en del av forestillingen – også selv om disse reaksjonene aldri var tilsiktet.

Spørsmålet om timing er naturligvis vesentlig. For det er ingen tvil om at verk som er laget med utgangspunkt i 22. juli-tragedien, vil ha forskjellige uttrykksmuligheter alt etter hvor lang tid som har gått før det offentliggjøres. Å frata scenekunsten den muligheten ved diverse moralske påbud uttrykker et betenkelig syn på scenekunsten som uttrykksform. 

Jeg vet ikke om forestillingen lykkes. Om jeg skal arbeide videre med den? Om jeg skulle ha funnet en enda mer original innfallsvinkel? Beskrevet Breivik som en Hollywood-skuespiller, og i enda større grad eksplisitt ha behandlet det performative? Gått lenger inn i beskrivelsen av dragningen mot – og fascinasjonen av – ondskap og vold? Skulle jeg ha sammenlignet ham med Don Quijote? Skapt en komedie?

Arbeidet med å bearbeide denne tragedien, og det øvrige samfunnets resepsjon av alt omkring 22. juli interesserer meg fortsatt, og derfor må arbeidet fortsette.

Christian Lollike, regissør
Teksten ble først publisert på dansk på Dramatikkens hus nettsider



Kalender
23. mai - 06. juni 2018
M
T
O
T
F
L
S

14
15
16
17
18
19
20

21
22


7
8
9
10

11
12
13
14
15
16
17



Kalender
23. mai - 06. juni 2018
M
T
O
T
F
L
S

14
15
16
17
18
19
20

21
22


7
8
9
10

11
12
13
14
15
16
17



<