Live Chat Support Software
Tettere på
2014: Franz Liszt Chamber Orchestra

En interessant blanding av komponister fra Norge, Russland og Tsjekkia, som alle kjente og satte pris på hverandre.

Kveldens konsert står ett av Europas viktigste kammerorkestre for, nemlig Franz Liszt Chamber Orchestra – et orkester som ble grunnlagt i 1963 og til vanlig består av 17 strykere, men utvides med andre instrumenter etter behov.

På programmet står Edvard Grieg (1843–1907), Pjotr Tsjajkovskij (1840–1893) og Antonín Dvořák (1841–1904). Mellom dem har orkesteret plassert to nyere og for oss relativt ukjente ungarske komponister, Ferenc Farkas (1905–2000) og György Orbàn (1947–).

Av Grieg får vi høre Fra Holbergs tid (Suite i gammel stil), op. 40 som han i 1884 først skrev for piano og like etter for kammerorkester i anledning 200-årsjubileet for Ludvig Holbergs fødsel. Verket er virkelig skrevet i gammel stil, nærmere bestemt i barokkens suitestil med et preludium og fire danser (Sarabande, Gavotte, Air og Rigaudon). Altså et parykkstykke, om Grieg selv kalte det. For det var slik man skrev musikk på Holbergs (1684–1754) tid. Eller om vi heller vil – på Johann Sebastian Bachs (1685–1750) og Georg Friedrich Händels (1685–1759) tid. Skjønt den er nå umiskjennelig Grieg da, og har lite av Bach og Händel over seg, bortsett fra selve suiteformen.

Pjotr Tsjajkovskij sin Pezzo Capriccioso, op. 62 for cello og orkester ble skrevet i løpet av en eneste uke i august 1887. Den er skrevet i b-moll – som hans siste verk, Symfoni nr. 6, Pathétique – og er preget av en alvorlig stemning, skjønt tittelen capriccioso (= fri og livlig) skulle antyde noe annet. Men det var en vanskelig tid for Tsjajkovskij, fordi en av hans nære venner lå dødssyk dette året. Likevel er ikke stykket uten livlige partier, men de finnes ikke så mye i stemningen som i den fantasifulle behandlingen av dets relativt enkle tema. Det ble tilegnet cellisten Anatolij Brandukov som også sto for urfremførelsen, først akkompagnert av en pianostemme, traktert av komponisten selv, og senere av et kammerorkester.

Kveldens siste verk er Antonín Dvořáks Serenade for strykere i E-dur, op. 22 som også ble skrevet hurtig – på 12 dager i mai 1875. Han var i dette året inne i en ytterst kreativ periode hvor han både skrev sin femte symfoni, sin andre strykekvintett og sin første pianotrio, og i tillegg operaen Vanda og Den Moraviske Duetten. Dessuten hadde han nettopp fått sin første sønn, og ekteskapet var ferskt og lykkelig. Og som om dette ikke var tilstrekkelig, hadde han akkurat fått et statlig stipend fra Wien, hovedstaden, så fremtiden var lys. Alt dette preger serenaden – de fem satsene som alle, bortsett fra den siste – er tredelte – er lystige og stort sett hurtige. Første sats er en moderato, de to neste er henholdsvis en vals og en livlig scherzo, mens den fjerde er en langsom kontrast hvor det tredje temaet i andre sats løper som en rød tråd. Så avsluttes serenaden av en finale i en livlig allegro, som kan minne om en bømisk dans. Dette er et stykke som det er like morsomt å spille som å lytte til, for Dvořák har virkelig et godt budskap som kan få alle i god stemning.

Konsertens midtdel er viet to ungarske komponister, Ferenc Farkas og György Orbàn. Den første har skrevet en Concertino all'antica for cello og strykeorkester fra 1964 i tre satser. Den starter med en Pastorale, fortsetter med en Air med variasjoner og avslutter med en Giga. Slik har den visse likheter med Griegs Holbergsuite. Farkas var i begynnelsen neoklassisist med vekt på det han selv kalte «latinsk klarhet og proporsjoner». Han hadde vært elev av Ottorino Respighi (1879–1936) og pustet inn en klassisk eleganse som vel aldri helt forlot ham. Men han hadde også, som Béla Bartók (1881–1945) og Zoltán Kodály (1882–1967) samlet inn og studert ungarsk folkemusikk, og det merkes i musikken hans. I de siste årene av sin karriere arbeidet han i en serialistisk stil med røtter i Schönbergs tolvtone-system. Han var også lærer for blant annet Györg Ligeti (1923–2006).

Av Orbán, som er født i Romania, får vi høre Farewell to Count Rasumoffskij (1752–1836) i fem satser. Orbán begynte som en vestlig avantgarde-komponist, men i midten av 1980-årene sa han modernismen farvel, og ga seg inn på en mer nyromantisk vei, som mange andre samtidige komponister. Han er mest kjent for sin kirkemusikk hvor han blander rennesanse- og barokkelementer med jazz, men han har også laget mer sekulær musikk, som det vi skal få høre i dag.

Tekst: Gunnar Danbolt



Kalender
23. mai - 06. juni 2018
M
T
O
T
F
L
S

14
15
16
17
18
19
20

21
22


7
8
9
10

11
12
13
14
15
16
17



Kalender
23. mai - 06. juni 2018
M
T
O
T
F
L
S

14
15
16
17
18
19
20

21
22


7
8
9
10

11
12
13
14
15
16
17



<