Live Chat Support Software
Tettere på
2015: De kastrerte elskerne

Lyse mannsstemmer gjenoppliver barokkopera under Festspillene i Bergen.

Naturen er kontrollert av mennesket med symmetriske hageanlegg og sirlig utskårede tremøbler. 1700-talls mennesket er opptatt av å beherske naturen, og deres yndlingsunderholdning er opera. Jo flottere og mer ekstravagant, jo bedre.

I Roma i 1728 benytter man ikke bare naturens egne stemmetyper i operaene – kvinner får ikke stå på scenen i pavens by, og derfor skal alle roller synges av menn. Heldigvis har operaindustrien allerede et svar på hvordan man produserer de lyse stemmene til forestillingene.

Suverene superstjerner

I den katolske kirke har man funnet en helt spesiell gruppe sangere som både er veldig dyktige og veldig fascinerende. Kastratsangerne er menn som er blitt kastrert før de kom i stemmeskiftet, og som deretter bruker hele ungdomstiden på å trene opp stemmene til å bli virtuose instrumenter som både kan imponere med halsbrekkende koloraturer, og synge så vakkert at tiden står stille i teatret.

Kastratene har vært med fra operaens fødsel i Firenze omkring år 1600, og helt i tråd med barokkmenneskets trang til å kontrollere naturen, er kastratene på begynnelsen av 1700-tallet blitt de suverene superstjerner – også utenfor Roma.

Fra fattige familier

Napoli er utdanningssentrum innen operakunsten. Her industrialiserer hele fire musikkskoler produksjonen av små syngende mirakler. Råstoffet er gutter som nesten alltid er fra fattige familier på landsbygda, og de har en stemme som blir lagt merke til i de lokale kirkekorene.

En omreisende agent overtaler guttens foreldre til å overlate – for ikke å si selge – guttene til dem. Foreldrene er sannsynligvis bare glade for å få én mindre munn å mette, og guttens utsikter til en strålende karriere enten i kirken eller på operascenen, gjør tilbudet vanskelig å avslå for foreldrene.

Agenten får en lege – eller en som ligner – til å fjerne guttens testikler. Hvis han er én av de relativt mange som overlever operasjonen, sendes han til en musikkskole som har spesialisert seg på å utdanne kastratsangere. Her blir han bokstavelig talt pisket til å slite seg gjennom de samme kjedelige sangøvelsene fra tidlig morgen til sen kveld, hver dag i mange år. Det gir ham totalkontroll over en stemme som på mange måter alltid vil være et barns, men som samtidig har en voksen manns styrke.

Fascinerende krysning

Stemmen er ikke det eneste som oppfører seg underlig. Kroppen vokser på en annen måte enn kameratenes der hjemme; han blir usedvanlig høy med en svært kraftig brystkasse, tynne ben, nesten ingen hals, og et hode som ser komisk lite ut i forhold til den forvokste kroppen.

Kastratsangere er hypermoderne – helt i tråd med tidens ønske om å kontrollere og temme naturen. Den naturlige stemmen til en kvinne eller en mann kan være interessant nok, men en kunstig fremstilt krysning mellom mann, kvinne og barn er langt mer fascinerende. De mest suksessfulle kastratene er rike og forgudede, og venner med konger, hertuger og grever – de andre kan i det minste se frem til en sikker plass i koret i en mindre landsbykirke.

Opera seria

Den altdominerende operaformen på 1700-tallet kalles «opera seria». Den er bygget opp som en lang rekke av resitativer og arier. Duetter, kor og ensembler for flere stemmer er bare krydderier som ikke blir brukt for ofte. Den store arkitekten bak den formen for opera kaller seg Metastasio (et pseudonym for dikteren Pietro Trepassi). Han er tekstforfatter – det som på fagspråket heter librettist – av en lang rekke operaer, og han sementerer den såkalte da capo-arien som den viktigste bestanddelen i en opera seria.

Da capo-arien består av tre deler, med en A-del som gjentas med en kontrasterende B-del i midten. Formen A-B-A legger opp til at sangeren selv utsmykker gjentakelsen av A-delen ved å improvisere ulike variasjoner. Komponister som Alessandro Scarlatti i Napoli og Antonio Vivaldi i Venezia skriver enorme mengder av operaer skåret over denne lesten. Vivaldi påsto selv at han skrev over 100, men det er neppe sannsynlig. Mer realistisk er 60–70 stykker, og det er jo imponerende nok.

Leonardo Vinci er én av de mange komponister som i dag stort sett er glemt i vrimmelen av Vivaldis og Scarlattis samtidige. Og nei, han har ikke noe med multikunstneren Leonardo DA Vinci å gjøre – de har begge to bare vanlige for- og etternavn.

Forgiftet og glemt

Leonardo Vinci ble født i 1690 og som så mange andre musikere utdannet i Napoli. Her gjorde han seg kjent med de forskjellige stilartene, og begynte karrieren med å komponere små, komiske forestillinger på den napolitanske dialekt. Da han i 1728 skrev operaen Catone in Utica til et teater i Roma, hadde han allerede over 30 operaer bak seg og var blitt en feiret stjernekomponist.

Fristelsene i den sydende teaterverden var sikkert mange. Vinci dør i 1730, kun 40 år gammel. Etter all sannsynlighet blir han forgiftet av en sjalu ektemann etter å ha vært for tett på en gift kvinne.

I nesten 300 år var Leonardo Vincis operaer totalt glemt. På hans tid krevde publikum hele tiden nye operaer, og det var svært sjelden at de ønsket å høre en opera fra året før, med mindre alt gikk galt og operahusets nye premierer ikke ble ferdige som planlagt.

Da oppdagelsesferdene i arkivene for alvor begynte i det 20. århundre, lot man også Vincis verker ligge – det var altfor upraktisk med alle mannsrollene som var skrevet til stemmer som ikke fantes lenger.

Verdensberømte kontratenorer

I dagens operaverden kastrerer man (heldigvis) ikke lenger gutter for å skape kunstige stemmer i de høye registre. I stedet er det de såkalte kontratenorer som har denne uttrykkskraften ved å synge i falsett. I løpet av de siste tiårene har vi fått en helt ny generasjon av kontratenorer som kan ivareta kastratenes rolle. De er på aller høyeste nivå og anført av bl.a. Andreas Scholl og David Daniels. Disse har gjort det mulig å gjenopplive Vincis operaer.

For et par år siden skapte en oppsetning av Vincis opera Artaserse nærmest en sensasjon. Bak sto de samme kreftene som nå setter opp Catone in Utica for første gang på nesten 300 år. Festspillene i Bergen er ett av de aller første stedene

hvor denne konsertversjonen med spesialistensemblet Il pomo d'Oro og deres leder Riccardo Minasi presenteres. Sangerne er – som ved premieren i 1728 – utelukkende menn, blant dem de internasjonale stjernene Max Emanuel Cencic, Vince Yi og Franco Fagioli.

Den nye oppsetningen av Catone in Utica gir oss i det 21. århundret en unik mulighet til å oppleve hva det var som imponerte barokkmenneskene så voldsomt. Hva som fikk dem til å bruke ufattelige summer på å bygge teatre, utdanne sangere, komponister og musikere, og samle seg i operahusene for å høre og se vidunderverkene så mange kvelder som overhodet mulig.

Tekst: Henrik Engelbrecht, kunstnerisk konsulent og musikkformidler ved blant annet Festspillene i Bergen og DR P2

Les mer om Catone in Utica her.



Kalender
23. mai - 06. juni 2018
M
T
O
T
F
L
S

14
15
16
17
18
19
20

21
22


7
8
9
10

11
12
13
14
15
16
17



Kalender
23. mai - 06. juni 2018
M
T
O
T
F
L
S

14
15
16
17
18
19
20

21
22


7
8
9
10

11
12
13
14
15
16
17



<