Live Chat Support Software
Tettere på
2015: Fyller oss med kjærlighet

Quatuor Diotima har med seg klarinettist Jörg Widmann, og byr på et klassisk repertoar med stort spenn.

Quatuor Diotima betyr simpelthen Diotimas kvartett. Navnet har den franske strykekvartetten hentet fra den italienske komponisten Luigi Nonos (1924–90) verk Fragmenter – Stille, til Diotima (1980). Han har igjen har tatt navnet fra Platons berømte dialog Symposion (385–380 f.Kr.) hvor Sokrates forteller at alt han vet om kjærlighet – og det er relativt mye – har han lært av den kvinnelige filosofen og prestinnen Diotima fra Mantinea. Slik er navnet en bekjennelse til den tidløse og evige musikken som alltid fyller oss med kjærlighet.

Kvartetten, som ble etablert i 1999, har et repertoar som omfatter både eldre og nyere musikk. I kveld spenner programmet fra Fran

z Schubert (1797–1828) via Johannes Brahms (1833–1897) til Bela Bartók (1881–1945), skjønt ikke akkurat i denne rekkefølgen. For de starter med to rene styrkekvartetter av henholdsvis Schubert og Bartók, og avslutter med den kjente klarinettkvintetten av Brahms. Til dét har de engasjert Jörg Widmann, som i dag er like godt kjent som en nyskapende komponist som en fremragende musiker.

Schuberts Strykekvartett nr. 9
Konserten begynner med Schuberts Strykekvartett nr. 9 i g-moll, D. 173 som han skrev 18 år gammel i 1815. Og det på knapt åtte dager i et år da han ellers fullførte to symfonier, to klaversonater, mange Lieder og en god del scenemusikk. Nå var nok denne strykekvartetten – og de fire andre han skrev i årene før og etter – neppe tiltenkt offentligheten. De ble alle urfremført i private hjem, som oftest blant familie og venner.

Kveldens strykekvartett ble først spilt på en offentlig konsert i 1863, og publisert i 1871. Likevel er den et modent verk hvor Schubert ikke bare følger den slagne landevei, men eksperimenterer både med uvanlige toneartskifter og med selve den sonatesatsformen som Joseph Haydn (1732–1809) hadde funnet frem til.

Slike endringer hører vi knapt i dag, men i 1815 var nok tilhørerne mer fortrolige med hvordan satsene i en strykekvartett skulle bygges opp, og de fulgte antagelig også bedre med. Særlig i den lille familie- og vennekrets hvor den ble urfremført. Der har de nok frydet seg over det mot den unge Schubert utviste. De har sikkert også satt pris på at han i tredjesatsen – menuetten – gjorde et ærbødig nikk til Wolfgang Amadeus Mozarts menuett i sin 40. symfoni.

Bela Bartóks strykekvartett nr. 3
Det andre verket, Bela Bartóks strykekvartett nr. 3 fra 1926, går adskillig lenger i sin eksperimentering med sjangeren. Blant annet spilles den vanligvis uten pauser mellom de fire satsene.

Den første satsen – som Bartók kaller første del – er forsiktig og kanskje noe blek – for at kontrasten til andre del skal bli desto kraftigere. For den er ikke bare livligere, men inkorporerer også folkemusikalske innslag. De brukes på andre måter enn tidligere – ikke for å tilpasses en romantisk helhet, men fordi de utvider tonaliteten. Hos Bartók innebærer det både uvanlige skalatyper og ikke minst nye rytmiske mønstre. Tredje sats er en rekapitulasjon av den første, men enklere og mer variert, mens den siste er en kort rekapitulasjon av den andre del.

Slik får verket en symmetri som er tilpasset den neo-klassisisme som er merkbar på 1920-tallet. Hele verket er mer enhetlig, men også harmonisk sett dristigere enn tidligere med en kompleks kontrapunktbruk, og med nye spillemåter for å fargelegge musikken. For eksempel ved at strykerne av og til spiller med tresiden av buen istedenfor med hestehårene, og at det er mye bruk av glissandi og pizzicato.

Brahms klarinettkvintett
Det siste verket er Brahms klarinettkvintett fra 1891. Et sent verk som er preget av en viss melankoli, som om komponisten reflekterer over at livet nå snart går mot slutten. Både første og annen sats har dette høstlige preget, mens den korte tredjesatsen bringer inn lysere toner som om det ennå finnes håp. Men i siste sats er melankolien tilbake igjen. Og likevel – når en stemning preget av sorg og vemod kan bli så vakker som hos Brahms, blir det enklere å forsone seg med den.

Det er jo her musikken – ja, all kunst – har sin styrke. For akkurat gjennom den distanse som skjønnheten kan gi de mørke aspekter ved virkeligheten – sykdom og død – gjør det mulig for oss å reflektere over dem. Det lar seg ikke gjøre når de brutalt slår til i virkelighetens verden.

Tekst: Gunnar Danbolt



Kalender
23. mai - 06. juni 2018
M
T
O
T
F
L
S

14
15
16
17
18
19
20

21
22


7
8
9
10

11
12
13
14
15
16
17



Kalender
23. mai - 06. juni 2018
M
T
O
T
F
L
S

14
15
16
17
18
19
20

21
22


7
8
9
10

11
12
13
14
15
16
17



<