Andreas Scholl. Foto: James McMillan/Decca
London og England har i århundrer både frembrakt og tiltrukket seg de fremste komponister. Scholl og Halperins program sammenstiller sanger skrevet for det engelske publikum over en periode på drøye to hundre år.
John Dowland (1563–1626) var en høyt ansett lutenist og komponist. Han tilbrakte mange år utenfor England, blant annet ved hoffet til Christian IV av Danmark, men jobbet for det engelske hoffet fra 1613 til sin død.
I saw my lady weep og Sorrow, stay hører til hans melankolske sanger. Melankoli var en trend i tiden blant deler av åndseliten. En mulig lesning av tekstene er melankoli som erkjennelse av menneskets håpløse tilværelse. Mennesket ble forvist fra paradiset og må oppholde seg på jorden, hvor sinnet er truet av villedende sanselige gleder. Melankolien kan ses som et uttrykk for aspirasjon mot himlenes sanne skjønnhet og skaperens betingelsesløse kjærlighet.
Say, love, if er en dialog med kjærlighetsguden, som forteller at det finnes én kvinne han ikke kan ramme med sine piler. Som kjent førte en fulltreffer fra Amors pil-og-bue til øyeblikkelig forelskelse.
Thomas Campion (1567–1620) var en betydelig komponist, anerkjent poet, lingvist, musikkteoretiker – og lege. Som poet skrev han, i tillegg til masques (en type skuespill med musikk og dans), alle diktene til sine sanger. Han forfattet også et epigram til Dowlands «First booke of Songes».
I care not for these ladies er i denne sammenheng et svar på Say, love, if, og omhandler de kvinnene Amor kan ramme. Sangeren bryr seg ikke om damer som må vartes opp og bes utallige ganger. Han fortrekker Amaryllis (opprinnelig en nymfe fra Guarinis drama «Il Pastor Fido»), her som bilde på de mer promiskuøse landsens jenter.
Campion skrev en avhandling om kontrapunkt som senere ble et kapittel i «An introduction to the Skill of Musick», utgitt av John Playford. Campions bidrag ble stående gjennom 11 opplag, før det ble erstattet med et kapittel av Henry Purcell (1659–1695), ofte fremholdt som Englands fremste komponist. Hans enorme produksjon omfatter en rekke musikalske bidrag til masques.
Music for a while er fra Oedipus, en masque med tekst av John Dryden (1631–1700). Sangen omhandler musikkens evne til å skape ro og harmoni, det motsatte av Alectos egenskaper (se teksten). Alecto er en av furiene som straffer mennesket for dets synder. Furiene blir ofte avbildet med hår av slanger. Alecto er spesielt ansvarlig for å hevne drap på foreldre, noe Oedipus gjorde seg skyldig i. Music for a while er skrevet over en ground, en bass-gang som gjentas mange ganger og gir sangen et rolig, sirkulært preg.
Den frittstående sangen O Solitude er også skrevet over en ground. Teksten er et utdrag fra et fransk dikt gjendiktet på engelsk av Katherine Philips (1631–1664). Diktet priser landlig idyll, nattens og ensomhetens evne til å gi sinnet ro.
Den lett erotiske Sweeter than roses er fra tragedien Pausanias. Purcell viser sitt rikholdige arsenal av virkemidler: Melismer på ordet «roses», kjølige harmonier på «cool evening breeze», rakett-aktig melodi på «then shot like fire», etc.
Tyskfødte Georg Friedrich Händel (1685–1759) slo seg ned permanent i London i 1712, hvor han frem til 1738 komponerte 36 italienske operaer.
Ombra mai fu’ er åpningsarien i operaen Xerxes. Xerxes, konge av perserne, er på felttog mot grekerne (en uviktig detalj gitt de betydelige kjærlighetskonfliktene som snart skal oppstå), men tar seg tid til å rose et tre som kaster en skygge så kjær i hans hage.
Dove sei er fra Rodelinda. Kongen Bertarido har blitt jaget fra tronen og sin hjemby Milano. I arien Dove sei uttrykker han sitt savn etter Rodelinda, hans kone og dronning.
Tredje arie er fra operaen om Giustino, en hærfører og ekte helt som i løpet av operaen redder kvinner fra bjørner og sjømonstre. Før han legger avgårde på heltemodig reise synger han Se parla nel mio cor, en arie om motet og gleden som fyller hans bryst.
Da Joseph Haydn (1732–1809) ankom den engelske metropolen i 1791, var han for lengst etablert som Europas betydeligste komponist. London-reisene resulterte i mange verk, blant dem femten solo-sanger, eller Canzonette, som han kalte dem. De fleste er til tekster av Anne Hunter (1742–1821).
Recollection er om minner fra en svunnen tid, Despair om uhelbredelig sjelelig smerte. Som i Purcells O Solitude synges det i The Wanderer om ensomheten og om nattens mørke. Hos Hunter er imidlertid nattens mørke et sted for triste tanker. Haydn understreker den urolige atmosfæren med en kontrastrik sats, hvor en gående bass (som i karakter kan minne om en ground) og rolig melodi brytes av brå harmoniske skift, abrupte pauser og store melodiske sprang,
De fire tradisjonelle kjærlighetssangene i programmet har blitt fremført av både pop- og folkesangere og klassiske sangere. Alle tekstene betjener seg av naturen, og særlig floraen, for å billedliggjøre kjærlighetens kraft og underfulle veier.
Foruten det engelske opphavet, er temaene melankoli og kjærlighet sterke tråder i programmet. At kjærlighet kan føre til melankoli er opplagt. At melankoli kan være uttrykk for lengsel etter en høyere kjærlighet er antydet ovenfor. I legehåndbøker fra høymiddelalderen og fremover blir melankoli og kjærlighetssorg betraktet som beslektete lidelser. Symptomene er uro, tungsinn, sorg, mangel på appetitt, søvnløshet og depresjon. Blant behandlingsformene finner vi betraktninger av det vakre (O Solitude, Ombra mai fu’), og musikk. Man tenkte at musikkens harmoniske kraft kunne bringe balanse, ro, og høyverdige tanker, til det plagede menneske. Som Dryden sier: Music for a while / shall all your cares beguile.
Tekst: Jostein Gundersen