2010: Anne Pedersdotter og den magiske verden

bvgAnne Pedersdotter (ca. 1530–1590) hadde vært gift med den kjente bergenshumanisten Absalon Pederssøn Beyer (1528–1575). I 1560-årene var hun en nær venninne av den adelige Helvig Hardenberg, som var gift med slottsherren på Bergenhus, Erik Rosenkrantz. I Absalons dagbok hører vi at de to kvinnene “gikk i sammen i badstuen”. I Absalons dagbok fremgår det også at Anne hadde en sentral plass i det sosiale liv i byen. Hun deltok i en rekke brylluper og barnedåper sammen med andre “dandeqvinder” – noen av dem skulle senere opptre som farlige vitner under rettssaken i 1590. Bræins opera spiller også på det nære forholdet mellom Absalon og Erik Rosenkrantz. I åpningen av 3. akt heter det at Absalon er på besøk hos Rosenkrantz. Slik plasseres operaens handlingsgang i en historisk kontekst: Vi er tilbake i 1560-årene da Erik Rosenkrantz var slottsherre og Jens Skjelderup biskop i byen.

 

Historiens Anne og Absalon

Vi vet lite om familiebakgrunnen til Anne Pedersdotter. Trolig var Anne født rundt 1530. Hun hadde en bror, Søren Pederssøn, som var lagmann i Trondheim. Han hadde studert i København sammen med Absalon i begynnelsen av 1550-årene. Det kan tyde på at Anne kom fra en velstående familie. Kanskje ble Anne kjent med Absalon da han studerte til magistergraden i København. I alle fall vet vi at de to reiste sammen fra København i slutten av januar 1552 og kom til Bergen “om aftenen på kyndelsmesse” (2. februar). Kort tid etter – fastelavenssøndag samme år – giftet de seg. Geble Pederssøn, den første lutherske biskop i Norge, sto for bryllupet. Anne og Absalon fikk i alt åtte barn, men bare tre vokste opp: Absalon, Cecilia og Susanna. De tre barna ble på ulike måter involvert i rettssaken mot moren.

 

Absalon ble født på gården Skirdal i Sogn i 1528. Foreldrene døde mens han var barn, og han vokste opp hos slektninger i Bergen. Absalon hadde gode evner og begynte som elev på Bergens katedralskole. Her stiftet han bekjentskap med Geble Pederssøn. Da Absalon var 15 år gammel gjorde Geble Pederssøn den unge gutten til sin fostersønn. Geble sørget også for at Absalon fikk anledning til å studere i København og Wittenberg. I Wittenberg kom han i kontakt med det humanistiske miljøet rundt Filip Melanchthon. Men han kan ikke ha truffet Johannes Reuchelin, slik Wiers-Jenssen og Bræin antyder. Den tyske humanisten Reuchelin døde allerede i 1522 – seks år før Absalon ble født.

Trolldom og hekseri

Prosessen mot Anne Pedersdotter er en av de mest dramatiske hekseprosessene i Norge. Den skriver seg inn i en serie med trolldomssaker på 1500- og 1600-tallet. I dag gjør vi regning med at vel 300 kvinner og menn ble dømt til døden anklaget for magi og trolldom – rundt 80 prosent var kvinner. Den mest dramatiske heksejakten fant sted i Finnmark. Her henrettet myndighetene om lag 90 “trollfolk” – de fleste var norske kvinner. Med en befolkning på vel 3000 mennesker (halvparten samer), var trolldomsprosessene i Finnmark ekstreme og intense. Men også Bergen hadde store hekseprosesser, særlig i 1590-årene. I europeisk sammenheng mistet ca. 50.000 mennesker livet under hekseprosessene i perioden 1500–1750. Heksejakten var mest omfattende i den protestantiske verden, særlig i Tyskland og Sveits, men også enkelte katolske småstater i Tyskland var kjennetegnet ved voldsomme hekseforfølgelser. Nærmere 25.000 kvinner og menn ble henrettet for trolldom i Tyskland i denne perioden.

Operaens Anne Pedersdotter

Anklagene mot den historiske Anne Pedersdotter har lite til felles med det dramaet som rulles opp i Bræins opera. Det samme gjelder for persongalleriet og den historiske plasseringen av saken mot Anne. Hos Bræin plasseres rettssaken mot Anne i 1560-årene (Erik Rosenkrantz dro fra Bergen i 1568). Jens Skjelderup er biskop i byen og spiller en sentral rolle i saken. Den historiske Anne Pedersdotter ble dømt til “bål og brann” i 1590. På dette tidspunktet var Anders Foss biskop, og han deltok ikke i rettssaken mot Anne. Året etterpå ble for øvrig biskopens kone anklaget for trolldom. Det var med nød og neppe at Anders Foss greide å redde henne fra heksebålet.

 

Wiers-Jenssen og Bræin har tatt seg store kunstneriske friheter når det gjelder hovedpersonene i Anne Pedersdotter. I operaen har Merete, Absalons gamle mor, en sentral plass. Det samme har hans sønn fra første ekteskap, Martin. Vi får også høre at Annes mor var mistenkt for trolldom. Disse personene er litterære figurer. De har ingen plass i Absalon og Annes virkelige liv. I operaen er den store aldersforskjellen mellom Anne og Absalon et viktig moment. I realiteten var de omtrent like gamle. Og da Anne ble henrettet i 1590 hadde hennes mann allerede vært død i 15 år.

Hekseri eller onde rykter?

I Anne Pedersdotter spiller prestene og kirken en sentral rolle. Det er imidlertid ingenting som tyder på at kirken hadde en aktiv rolle i prosessen mot den historiske Anne Pedersdotter. Snarere var det slik at enkelte prester – trolig Absalons gamle venner – forsvarte Anne mot anklagene om trolldom. Det var heller ikke kirken som dømte Anne til døden. Annes banemenn var en allianse bestående av Peder Thott, lensherre på Bergenhus, byfogd Claus Meltzow, borgermester Lauritz Hanssøn og byrådet i Bergen (som fungerte som domstol). I alt opptrådte 48 personer som anklagere eller vitner i saken mot Anne Pedersdotter. Av disse var 25 menn og 23 kvinner. De aller fleste var personer som Anne kjente godt fra ulike sosiale sammenhenger. Noen var også hennes nærmeste naboer. Trolig var rettssaken mot Anne Pedersdotter knyttet til en langvarig konflikt mellom kirken og byrådet i Bergen – kanskje helt tilbake til den såkalte “billedstriden” i slutten av 1560-årene. Men mye tyder også på at mange av aktørene i denne saken var overbevist om at Anne var en farlig heks.

 

Det er heller ingen historisk forbindelse mellom anklagene mot Anne i Bræins opera og anklagene mot den historiske Anne Pedersdotter. Hos Bræin blir en ung kvinne anklaget for å ha tatt livet av sin mann med trolldom. Den Anne som ble dømt til døden i 1590 ble anklaget for å ha tatt livet av seks mennesker i Bergen, deriblant en liten gutt. Hun skulle også ha brukt skadevoldende magi for å ta livet av naboens pæretre. Og endelig ble hun anklaget for å ha deltatt på heksesabbater på Lyderhorn. Her skulle hun sammen med Satan ha planlagt å sette fyr på byen. Anne Pedersdotter hadde for øvrig – ikke så ulikt Bræins Herlofs-Marte – et “ondt rykte”. Allerede mens Absalon levde, gikk det rykter om at hun hadde tatt livet av Geble Pederssøn med trolldom – slik at Absalon kunne bli biskop. Absalon greide å sette en stopper for rykteflommen, men skaden var skjedd. Mistankene mot henne bygget seg opp over lang tid. Etter Absalons død ble hun trolig sosialt isolert på grunn av onde rykter. Anne ble dessuten gjort ansvarlig for flere uforklarlige dødsfall. Frykt for trolldom og personlige konflikter gjorde at flere naboer ønsket å se henne på bålet.

Som en gresk tragedie 

Bortsett fra den uhyggelige stemningen rundt hekseprosessene og de historiske referansepunktene, er det knapt noe i Anne Pedersdotter som svarer til det vi vet om de historiske personene Anne Pedersdotter og Absalon Pederssøn Beyer. Bræins opera får imidlertid godt fram mange av holdningene og synspunktene som kom til uttrykk i hekseprosessene. Operaen gir også et godt bilde av den uhyggelige mentaliteten som preget heksejakten.
Anne Pedersdotter utvikler seg som en gresk tragedie. Litt etter litt kommer sannheten for en dag; brikkene faller på plass. Rammene for denne fortellingen inkluderer både folkelig magi og lærd magi – og dessuten en god porsjon demonologi. Allerede i 1. akt får vi vite at Herlofs-Marte, som er mistenkt for trolldom, var en venninne av Annes mor. I samtalen med Anne antyder Marte at hun kanskje er heks. Når Anne sier at hun må sverge på at hun ikke er en heks, svarer Marte: “Ingen heks? Jeg vet ikke!” I neste omgang “utlegger” Marte Annes mor som trollkvinne. Ifølge Marte slapp hun unna anklagene fordi hun fikk hjelp fra Satan.

 

Seksualitet og magi

Flere av de sentrale figurene i operaen knytter magi og trolldom til seksualitet. Og i kulissene spøker Satan. Slike forestillinger kommer også til uttrykk hos Herlofs-Marte. Farlige og ulovlige seksuelle ønsker er Satans verk: “Satan kan komme og friste ditt kjød, som han fristet din mor”. Da mobben fanger Herlofs-Marte, vender hun seg mot Anne og Absalon – kanskje som hevn for manglende hjelp. Trolig vil hun avsløre en skjult sannhet for å ramme både Anne og Absalon. Også Merete kjenner til ryktene om Annes mor. I samtalen med Martin i 3. akt hevder hun at Annes mor hadde en farlig magisk makt. Merete hevder dessuten at Anne har fått disse evnene i arv fra sin mor:

Har du sett hennes [Annes] øyne,
har du sett hennes øyne,
hvor de kan brenne med farlig makt!
Dem har hun fra sin mor,
og du vet jo hva som om henne ble sagt:
Hun burde ha gått den samme vei
som Herlofs-Marte!

 

 

Absalons mor frykter at Anne skal fortrylle Martin. Hun har sett at Anne har det samme tak på menn som hennes mor hadde. Og hun tolker denne tiltrekningskraften i magiske termer, som kjærlighetsmagi og trolldom. Den store aldersforskjellen mellom Anne og Absalon gjør ikke saken bedre. Hun vet nok at forholdet mellom de to ektefellene ikke er slik det skulle være, og at Absalon er ute av stand til å tilfredsstille sin unge kone. Seksuelle lengsler, utroskap og latente konflikter mellom ektefellene skaper et særegent drama i dramaet. I tillegg kommer den klassiske svigermorkonflikten.

 

Under prestenes fyllerøre etter synoden (kirkemøtet) i Bergen, kommer nye brikker på plass i sannhetens puslespill. Her hevder Laurentius at Absalon hadde forhindret Herlofs-Marte fra å utlegge andre hekser. Vi skjønner at Absalon skjuler noe og at en fryktelig sannhet er i ferd med å tvinge seg fram. Overfor Anne og Martin åpenbarer Absalon sannheten: Annes mor – en fattig enke – hadde etter hardt press tilstått at hun var heks. Herlofs-Marte hadde også tilstått at hun var heks. Absalon var besatt av den 17 år gamle Anne, og kunne derfor ikke utlegge moren. Som prest kunne han umulig gifte seg med Anne dersom moren var avslørt som en heks. Samtidig føler han seg tvunget til å be Anne om tilgivelse. Logikkens i hans resonnement er kjent fra mange andre hekseprosesser: Dersom heksen bekjente sine onde gjerninger og fikk sin velfortjente straff på bålet, ble hun “renset” for synd. Derfor var det egentlig en barmhjertig handling å dømme heksen til “bål og brann”. Hvis hun ikke ble kastet på bålet, ville hun brenne i helvete til evig tid.

Tilspisset kamp mellom Gud og Satan

Anne Pedersdotter har også en treffende karakteristikk av Absalons “lærde” demonologi. Det er viktig å understreke at “alle” trodde på trolldom i tidlig nytid. Både leg og lærd mente at det var mulig skade andre mennesker med “svartekunster”. Dette var et like naturlig faktum som at det var mulig å helbrede syke med magiske midler. Den historiske Absalon var overbevist om at hekser og trollfolk var en realitet. Heller ikke hans kone tvilte på at det fantes trollfolk i nabolaget. I en rettssak i Bergen i 1594 heter det at “Absalons Anna [Anne Pedersdotter] hadde kalt Dilis en trollkone og derfor ikke ville kjøpe øl hos henne”. I Bræins opera forklarer Absalon allerede i 1. akt – ikke så ulikt fremstillingen i “instruksjonsboken” Heksehammeren fra 1487 – hvorfor heksejakten øker i omfang og intensitet. Det skyldes at kampen mellom Gud og Satan spisser seg til. Satan gjør dessuten sitt aller beste for å undertrykke den nye lutherske læren (1. akt, 6. scene):

I sogn etter sogn og i alle annekser
Drar han til felts mot den rene lære
Med trolldom og hekser

 

Dette demonologiske perspektivet bruker Absalon i sin karakteristikk av Annes mor. Ifølge Absalon var hun en av de farligste heksene i Bergen. Hun hadde hatt uante magiske krefter – særlig på det seksuelle området:

Hun kunne få hvem som helst i sin makt.
Hun kunne mane, hun kunne kalle, kalle på
hvem det så var, og dermed kom de
som til et avtalt stevne.

 

I mange tilfeller kunne også kirkens egne folk involvere seg i ulike former for magi og overtro. I Bræins opera hevder biskop Skjelderup at skyldspørsmålet i saken mot Anne kunne avgjøres med den såkalte båreprøven. Interessant nok benyttet også den historiske Absalon båreprøven i en vanskelig drapssak. Båreprøven gikk ut på at den mistenkte – i dette tilfellet Anne – skulle berøre liket i vitners nærvær. Hvis liket begynte å blø, var skyldspørsmålet avgjort. Også andre tegn kunne fungere som kriterier på skyld. Som biskop Skjelderup påpeker, kunne slike tegn betraktes som “tegn fra himmelen”. I utgangspunktet synes Anne å akseptere denne prosedyren, men samtidig er hun kommet i en umulig situasjon fordi hun hadde ønsket Absalons død. Derfor innser hun at båreprøven trolig vil felle henne.

Det magiske kosmos

Den psykologisk sett mest intrikate scenen i Bræins opera er sluttscenen der Anne tilstår at hun er en heks. Mange har tolket tilståelsen som et uttrykk for galskap. Dette er imidlertid bare en mulig tolkning. Både Anne og alle rundt henne er opptatt av om hun har arvet morens “evner”. Har hun medfødte magiske evner? Gjør slike magiske evner henne til en heks? Denne typen spørsmål er helt avgjørende for Annes egen selvforståelse: Oppfatter hun seg selv som en heks?
I nyere hekseforskning har man lagt stor vekt på aktørenes subjektive oppfatning om magi og trolldom. Dette subjektive perspektivet må skilles fra en objektiv eller realistisk beskrivelse. I 1920-årene hevdet den engelske folkloristen Margaret Alice Murray at heksene utgjorde en hemmelig, hedensk sekt som motsatte seg kristningen av det europeiske bondesamfunnet. I nattens mulm og mørke dyrket de gudinnen Diana (eller den germanske Hulda) og deltok i arkaiske fruktbarhetsriter. Ifølge Murray tok disse kvinnene del i en godt organisert førkristen “alternativkultur”. I dag er ingen som tror at det fantes kvinner som samlet seg til heksesabbat eller utgjorde en hemmelig satanistisk “kirke”. Allerede på 1600-tallet fantes det flere jurister, leger og filosofer som hevdet at magi og trolldom var en illusjon. Når en såkalt heks tilsto at hun hadde hatt samkvem med Satan, så skyldtes det at tilståelsen var presset fram under tortur eller at heksen hadde alvorlige psykiske problemer.

 

Operaens Anne Pedersdotter begynner tidlig å lure på om hun har arvet sin mors “evner”. I møtet med Martin oppdager Anne at hun er seksuelt attraktiv. I likhet med sin mor kan Anne “kalle” menn til seg. Anne tolker selv denne evnen som trolldom: Hun er en heks i på samme måte som sin mor. Derfor tror både Anne og Martin at båreprøven vil avsløre henne. Slik sett er det dramatiske utbruddet i den avsluttende scenen ikke nødvendigvis uttrykk for galskap, men sier noe om Annes subjektive selvforståelse:


Ja, jeg har myrdet ved trolldom …
… og ved trolldom
lokket jeg din sønn i min makt …

 

Hvis Annes tilståelse er galskap, så er det en galskap hun deler med Absalon, Merete, Martin og de andre personene i Bræins opera. Alle disse aktørene gir uttrykk for tidens dominerende tenkemåte – de inngår i en demonologisk diskurs som styrer deres tolkninger av konflikter og frustrasjoner. Derfor er det ingen i Bræins opera som makter å stille seg utenfor det magiske kosmos. Alle deltar i en verden hvor trolldom og magi oppleves som en realitet. Følgelig kan også Absalons “hastige død” forklares i magiske termer: Ord kan drepe!

 

Nils Gilje