Live Chat Support Software
Tettere på
2014: Avslutningskonserten – i grunnlovens ånd

Norge i miniatyr og en hyllest til frihet, likhet og brorskap.

Svenska Kammarorkestern
Svenska Kammarorkestern

Festspillenes avslutningskonsert står i nasjonens og demokratiets tegn, som en verdig musikalsk feiring av Grunnlovsjubileet. Og da er det et ekstra anti-sjåvinistisk poeng at det er svenske utøvere – Svenska Kammarorkestern og Sveriges Radiokör – som er ansvarlig for konserten.

Konserten innledes med Edvard Griegs pianokonsert i a-moll fra 1869, som mer enn noen annen musikk er forbundet med Norge og det norske landskap. Den er da også blitt kalt et «Norge i miniatyr». Det skyldes blant annet at Grieg benyttet rytmer fra folkemusikken – hallingrytmer i første sats og springarrytmer i den siste, og folkemusikken ble på 1800-tallet sett på som naturens egen uttrykksform. Et eksempel på det er Stephan Sindings (1846–1922) Ole Bull-statue i Bergen (1901), som viser den verdenskjente fiolinisten mens han lyttende oversetter fossegrimens toner i den buldrende fossen under seg til kunstmusikk. Mellomsatsen derimot er preget av en poetisk stemning som i likhet med de senere Lyriske stykkene er inspirert av det norske fjell-landskapet. Det var en natur som Grieg var opptatt av gjennom hele livet, blant annet fordi han i likhet med sitt litt eldre bybarn I.C. Dahl (1788–1857) mente at den i eminent forstand reflekterte den norske folkekarakter. Ja, mer enn det. Som dikteren Johan Sebastian Welhaven (1807–73) hadde understreket både i dikt og prosa, kjempet nordmennene så intenst for sin frihet, fordi de var oppvokst i en hard fjellnatur hvor de var vant til å måtte klare seg selv – uten å bli kuet av adel og stormenn. På dette punktet ligner Norge det eneste land i Europa som aldri var blitt underkuet, nemlig Sveits. Slik kan Griegs a-moll-konsert betraktes som en hyllest til hans frihetselskende hjemland.

Det er på dette punktet at det er en forbindelse til Ludwig van Beethovens 9. symfoni i d-moll fra 1824. For i denne storslåtte symfonien som både i form og lengde bryter alle tidligere mønstre, kulminerer det hele i Friedrich von Schillers (1759–1805) Ode til gleden fra 1785. Riktignok har Beethoven ikke anvendt hele diktet, men konsentrerte seg om det han anså for det vesentlige, nemlig de versene som særlig klart får frem de tre slagordene fra den franske revolusjonen: frihet, likhet og brorskap. Dermed blir denne oden ikke bare en hyllest til gleden, men like mye til de demokratiske verdiene som Beethoven satte så høyt. Det er derfor knapt tilfeldig at både Europarådet og Den europeiske union har utnevnt Schillers Ode til gleden til europahymne. Det skyldes i stor grad Beethovens bruk av den.

Nå er den 9. symfonien mer enn den berømte sistesatsen. I nærmere ti år hadde Beethoven lekt med ideen om å sette toner til Schillers ode, og hadde også gjort flere forsøk. Samtidig arbeidet han også med en ny symfoni, som ville bli hans niende. Det var i 1822 at han fikk den ganske revolusjonerende ideen om å sette dem sammen til ett verk, en symfoni som ble avsluttet med en kombinasjon av instrumentalmusikk og kor med solister, Det hadde ingen gjort før ham, og for Richard Wagner (1813–83) var det selve beviset på at den rene instrumentalmusikkens tid nå var over, og at flere kunstformer måtte forenes hvis musikken skulle nå et høyere nivå. På det punktet fikk ikke Wagner rett, men at Beethoven her tok et viktig skritt fremover, er det liten tvil om.

I de tre første satsene opererer Beethoven ennå innenfor de grensene som wienerklassisismen hadde satt, selv om han utvider både det rytmiske og harmoniske repertoaret. Det er i den fjerde satsen at han tar steget over i en romantikk som sprenger klassisismens rammer. For i den hersker det verken symmetri eller harmoni – her speiler musikken en lengsel mot det uendelige i en form som er mer fragmentert, og i et klassisistisk perspektiv uharmonisk. Og den varer da også i hele 25 minutter, lenger enn de fleste symfonier før Beethovens tid, og kan selv deles inn i fire satser, som en symfoni i symfonien. Så her smugles tvilen på det perfekte og fullkomne inn – den tvilen som er demokratiets bærebjelke.

Tekst: Gunnar Danbolt



Kalender
23. mai - 06. juni 2018
M
T
O
T
F
L
S

14
15
16
17
18
19
20

21
22


7
8
9
10

11
12
13
14
15
16
17



Kalender
23. mai - 06. juni 2018
M
T
O
T
F
L
S

14
15
16
17
18
19
20

21
22


7
8
9
10

11
12
13
14
15
16
17



<