2010 verksomtale: Bachs cellosuiter

Johann Sebastian Bach (1685–1750): Suiter for cello solo/Suites for solo cello

Nr. 1 i G-dur

BWV 1007

Prélude – Allemande – Courante – Sarabande – Menuet I/II – Gigue

Nr. 2 i d-moll

BWV 1008

Prélude – Allemande – Courante – Sarabande – Menuet I/II – Gigue

Nr. 3 i C-dur

BWV 1009

Prélude – Allemande – Courante – Sarabande – Bourrée I/II – Gigue

Nr. 4 i Ess-dur

BWV 1010

Prélude – Allemande – Courante – Sarabande – Bourrée I/II – Gigue

Nr. 5 i c-moll

BWV 1011

Prélude – Allemande – Courante – Sarabande – Gavotte I/II – Gigue

Nr. 6 i D-dur

BWV 1012

Prélude – Allemande – Courante – Sarabande – Gavotte I/II – Gigue

Da Johann Sebastian Bach i årene 1717 til 1723 virket som kapellmester ved fyrst Leopold av Anhalt-Köthens reformerte hoff var behovet for kirkelige komposisjoner minimalt, og følgelig ofret han seg helt for instrumentalmusikken. Han dyrket i særlig grad suiten og sonaten, og de seks suitene for cello solo er blant de musikalske høydepunktene fra disse årene. Her demonstrerer Bach sitt grundige kjennskap til spilletekniske virkemidler og evnen til å ta i bruk – selv i fravær av et akkompagnerende bassparti – tett kontrapunkt og utsøkte harmonier i kombinasjon med distinkte og velartikulerte rytmiske mønstre. Suitene er på enhver cellists repertoar  – «enten som tekniske øvelsesstykker, konsertnumre eller som musikk til sjelens vederkvegelse» (Malcolm Boyd).

Suiten hadde på denne tiden fått sin form med dansene allemande, courante, sarabande og gigue som faste innslag, i blant med andre danser innskutt mellom de to sistnevnte. Bach røpet sin sans for symmetri ved å gi de to første cellosuitene et menuettpar, de to neste bourréer og de to siste gavotter og ved å innlede samtlige suiter med et forspill (prélude). Instrumentvalget er bemerkelsesverdig, for celloen hadde tradisjonelt en akkompagnerende funksjon som en del av av basso continuo-gruppen, og repertoaret bød sjelden på tekniske vanskeligheter. Men cellister hadde i de siste tiårene av 1600-tallet fått nye utfordringer, særlig fra italienske komponister som virtuosen Domenico Gabrielli i Bologna («Ricercari per violoncello solo»). Det er ikke utelukket at Bach kjente til denne og lignende verk da han skrev cellosuitene. De er imidlertid musikkhistoriens første solokomposisjoner for cello skrevet av en som ikke selv spilte instrumentet. Deres musikalske innhold og tekniske krav er uten sidestykke.

Forklaringen på at Bach komponerte denne musikken kan være at det ved hoffet i Köthen fantes en utøver som hadde opparbeidet seg en usedvanlig spilleteknikk – langt ut over det han trengte i sitt daglige virke. Denne cellisten var Christian Bernhard Lienicke (1673–1751), hvis tekniske mesterskap kan ha utfordret Bach til å komponere en serie suiter hvor vanskelighetene øker jevnt fra den første til den sjette. Det er også mulig at Bach hadde viola da gamba-utøveren Christian Ferdinand Abel (1682–1761) i tankene.

Det enhetlige preget antyder at suitene var planlagt som et sett, men det finnes gode grunner til å tro at de to siste ble til uavhengig av de øvrige, blant annet at den femte suiten opprinnelig krevde scordatura (alternativ stemming) og den sjette var for violoncello piccolo, et instrument med en ekstra streng i diskanten. Cellister i vår tid må tilpasse notebildet til en normal, firestrenget cello – med de spilletekniske utfordringer dette medfører.

Tekst: HANS H. ROWE