Det er søndag ettermiddag. Ludwig van Beethoven og hans tyve år eldre landsmann Johann Wolfgang von Goethe spaserer i en park i Wien. De er i dyp samtale.
Med ett blir det ståhei på en av de gruslagte gangveiene like ved. Goethe hever blikket. En liten flokk mennesker nærmer seg. Det er keiserinnen som spaserer med sitt hoff.
Forfatteren avbryter øyeblikkelig samtalen, dytter begeistret til komponisten og løper mot det prominente selskapet. Der gjør han noen ydmyke krumspring, river av seg hatten, og bøyer seg dypt for keiserinnen. Beethoven blir stående. Han ser på Goethe. Blikket mørkner. Så drar han hatten ned over sine sinte trekk, fnyser, og marsjerer stivt i motsatt retning. De to gigantene i tysk kulturliv snakker aldri med hverandre igjen.
Napoelon som helt
Beethoven er et politisk menneske, demokrat, republikaner, og svoren tilhenger av den franske revolusjon. Han er født omtrent samtidig med Napoleon, og er atten år da Bastillen blir stormet.
Tankene og holdningene hans får stor gjennomslagskraft. Kunstnere og intellektuelle har sterk status på denne tiden. Diskusjonene dem i mellom blir skjellsettende for den offentlige debatt.
Napoleon er Beethovens helt. Så lenge det varer. Begge får samfunnsposisjoner som ligger langt over det de er født til. Begge er sterkt sammensatte personligheter, på godt og vondt. Begge drives av en ukuelig ambisjon.
En av Beethovens biografer sier det slik: «De var ikke barn av en generasjon som skapte revolusjon. De var produkter av en revolusjonær tid – en tid da tradisjonenes og vanenes støpeformer ble knust og ingenting lenger var umulig».
Det er sterke, parallelle drivkrefter i Beethovens liv og virke. Han komponerer som rasende. Musikken er intens og nyskapende. Nye klangformer, overraskende passasjer, kontrapunkt og rike melodiske sprang flyter fra hans hånd. Det er slektskap mellom de politiske visjonene og det musikalske uttrykket. Verkene er en sammensmelting av tanke og uttrykk, idé og form, intellekt og følelse.
I ettertiden skal Beethovens musikk bli tatt til inntekt for et sant kaos av politiske holdninger. Forklaringen er antagelig at den formidler følelser som griper rett inn i menneskesjelen og utvider tankenes og visjonenes rom. Lenin skal en gang ha bedt folk rundt seg slutte å spille Beethoven, fordi: «Musikken hans gjør det umulig å planlegge en revolusjon.»
Fiolinsonatene blir alle komponert i Beethovens første periode, to av dem i 1800. Tre år senere skriver han tre til. Så kommer den første versjonen av det som skal bli den mest berømte, Kreutzer-sonaten.
Alle er svært forskjellige, både når det gjelder stil, karakter og form. Vi hører tydelig hvordan han arbeider mot stadig nye klangdybder mellom klaveret og fiolinene.
Vekker erotiske følelser
«Beethoven komponerer en ny dimensjon inn i en gammel genre,» skriver en biograf.
Vårsonaten er den mest musikalske, elsket av publikum og solister fra første øyeblikk, og åpenbart komponert med det mål å skape ren, uberørt musikalsk skjønnhet. I den andre enden av skalaen står Kreutzer-sonaten, den mest virtuose. Ingen amatør kan mestre dette verket. Det er altfor komplisert. Første versjon ble uroppført av George Augustus Pollgreen Bridgetower med Beethoven selv ved klaveret. Men den endelige versjonen ble tilegnet Rudolpho Kreutzer, en berømt fransk fiolinist.
I en kortroman tar Leo Tolstoj for seg musikkens makt – en farlig makt, i hans øyne, fordi den trenger rett inn i følelseslivet. Han skriver hvordan musikken vekker erotiske følelser til live. Novellens tittel er ”Kreutzer-sonaten”. Tolstoj minner oss om et sentralt trekk i Beethovens voksne liv. Han lengtet alltid etter et varig kjærlighetsforhold til en kvinne. Han fant det aldri. For like sterk som hans søking etter kjærligheten var hans motstand mot et fast forhold. Han så en fare for at det ville berøve ham den tid og energi han trengte for å arbeide. Han har nok levd med både et savn og en drøm i sitt hjerte. Leo Tolstoj er ikke den eneste som har hørt gjenklangen i musikken.
Bygger bro
Beethoven bygger bro fra klassisismen til romantikken. Hans credo er at musikken må uttrykke menneskets følelser og favne samtidens impulser. Det politiske engasjementet er til stede i alt han komponerer, også skuffelsen. Han dediserer sin 3. symfoni til Napoleon, men stryker dedikasjonen da soldaten lar seg utrope til keiser i 1804.
Selv om Beethoven fnøs foraktelig over Goethes innyndende geberder for keisermakten, er det også sannsynlig at han var påvirket av ham. Goethes verk hadde sterke sensuelle og følelsesmessige trekk. Romanen om Den unge Werthers lidelser gjorde for eksempel enormt inntrykk på samtiden, og – må vi gå ut fra – på Ludwig van Beethoven.
Alt dette kan vi finne uttrykk for i de ti fiolinsonatene. Med sine store innbyrdes variasjoner, forskjellige oppbygging og følelsesmessige uttrykk, gir de et rikt bilde av den unge komponistens utvikling.