2012: Berlioz og Faust

Faust har sitt opphav i en renessanselegende om en lærd teolog som frivillig underkaster seg Djevelens makt for å få hjelp til å trenge inn i tilværelsens mysterier. Don Juan-skikkelsen (Don Giovanni) har sin opprinnelse i en middelalderlegende. Begge legender handler primært om striden mellom Gud og Satan og deres kamp om menneskets sjel. Like lite som Don Juan er altså Faust en kunstnerisk oppfinnelse.

De fleste assosierer ham ikke desto mindre med Goethes drama i to deler (1808;1832), og navnet får også mange til å tenke på Gounods opera (1859). En rekke andre kunstnere har likeledes vært opptatt av Faust. Blant komponistene finner vi noen av de mest berømte: Wagner (1832), Liszt (1857), Mahler (1912), Busoni (1925), Stravinskij (1949), og ikke minst Berlioz (1829; 1846). I sin roman Doktor Faustus (1947) har Thomas Mann også diktet en komponist som skriver en opera om Faust. I Mikhail Bulgakovs roman Mesteren og Margarita (1967; 1973) heter en sentral person Berlioz, og den kvinnelige tittelpersonens navn er Berlioz’ variant av Goethes Margarete (Gretchen).

I den franske romantikken var begge de to store poetene Victor Hugo og Gérard de Nerval opptatt av Faust. Nerval oversatte Goethes del I i 1828. Det var denne gjendiktningen som vakte Berlioz’ begeistring, og året etter utga han Åtte scener fra Faust. Alt i 1823 hadde Albert Sapfer publisert sin oversettelse av Faust I, snart illustrert med sytten litografier av Delacroix, men både Berlioz og Goethe selv foretrakk Nervals versjon. Den ble revidert og supplert med noen utdrag fra Faust II i 1840.

Da utkom det i tillegg to franske oversettelser av Faust I og Faust II samlet, og Berlioz kjente trolig minst én av dem da han i 1846 skrev Fausts fordømmelse, kalt en «dramatisk legende». Hos Goethe er nemlig ikke Fausts endelikt et tema før i del II. Berlioz’ verk, lenge fremført som et oratorium, først fra 1893 som opera, følger likevel ikke Goethe, men snarere Folkeboken fra 1587 (på fransk i 1603). Berlioz var kanskje dessuten inspirert av Christopher Marlowes Doctor Faustus (eldste bevarte manus, 1604; oversatt til fransk av Victor Hugo i 1858). Både her og hos Berlioz ender Faust i fortapelse, mens Goethe lar ham bli frelst. Først med Goethe ble Margaretes (Gretchens) skjebne like viktig som Fausts.

I Faust I tilbringer de to en elskovsnatt sammen som får konsekvenser. I bunnløs fortvilelse over den vanæren det er å bli mor uten å være gift og over å bli sveket av sin elskede, gjør Gretchen seg til barnemorderske og blir dømt til døden. Gud ser imidlertid i nåde til henne. I Goethes del II blir også Faust frelst takket være Margaretes forbønn. Hun har flere likhetstrekk både med Beatrice i Dantes Divina Commedia og med Jomfru Maria (liksom Solveig i Peer Gynt med henne), og det er i et kristent perspektiv vi må forstå sluttordene: «Det Evig Kvinnelige trekker oss opp mot det høye».

Grunnlaget for Fausts frelse er likevel at han til det siste fortsetter å hige etter noe mer og større enn det som er. Dermed har Herren vunnet det veddemålet han har inngått med Mefisto: Faust slutter aldri å søke videre.

Men hos Berlioz gis han ingen frelse. Bare Margarita (Margarete) får slippe inn i himmelen. Like fullt er ikke Berlioz’ Faust uten storhet, for når han i siste del signerer pakten med Mefisto, er det for å redde Margarita, som er fengslet. Ikke på grunn av barnedrap, som hos Goethe, men fordi hun har forgiftet sin mor for å være sammen med Faust.

På slutten tror Faust at han og Mefisto galopperer av sted for å befri henne. Men han er lurt, og rittet fører lukt i helvete. Mefisto, som konsekvent har motarbeidet hans og Margaritas kjærlighet, hylles av Mørkets fyrster.

Operaens siste ord lyder imidlertid fra himmelen og er rettet til Margarita: ”Kom!”

Tekst: Per Buvik, professor i litteraturvitenskap