Klarinettkvintetter er eksklusive varer. Mozart skrev én, angivelig det siste instrumentalverket han fullførte. Til Mozart å være er det musikk preget av ro og dybde, og klarinettisten får være kammermusiker mer enn briljerende solist. Johannes Brahms tok med seg både den kammermusikalske tankegangen og en rolig, litt tungsindig stemning inn i sin klarinettkvintett, som på flere måter er inspirert av Mozarts.
FOTO: BERGEN REISELIVSLAG/ODDLEIV APNESETH
Brahms og klarinetten
Da Brahms skrev sin ene klarinettkvintett, hadde han ikke komponert noe på flere år. Mange trodde han hadde lagt ned pennen for godt. Så fikk han våren 1891 høre klarinettisten Richard Mühlfeld spille Webers klarinettkonsert. Etter få måneder hadde Brahms kvintetten ferdig. Mühlfeld var opprinnelig fiolinist, og det er mulig å tenke seg at den erfaringen kunne farge hvordan han lot instrumentet sitt klinge sammen med strykere. Brahms ble i alle fall inspirert, og på kort tid skrev han fire kammerverk med klarinett: en trio, kvintetten og to sonater for klarinett og piano, alle til Richard Mühlfeld. Brahms' klarinettkvintett har fire satser, der den siste, som i Mozarts kvintett, er en variasjonssats.
Fra senromantikk til hardingfele
Både stemning og harmoniske farger binder klarinettkvintetten sammen med det andre verket på denne konserten, Arnold Schönbergs Verklärte Nacht. Denne musikken er skrevet før Schönberg begynte å arbeide med tolvtoneteknikker, og harmonisk har musikken et senromantisk preg som blant annet peker tilbake mot Brahms.
Mellom de to verkene skal Knut Hamre spille norske hardingfeleslåtter. Det kan synes som et langt sprang. På den annen side gjør en hardingfeleslått ofte det samme som Schönberg forsøker å gjøre i Verklärte Nacht: Den portretterer en person, en situasjon, et sted eller en følelse i en fri musikalsk form.
Ord som form
Verklärte Nacht henter tittelen sin fra et dikt av en av Schönbergs samtidige, poeten Richard Dehmel. Schönberg bruker ikke mer av teksten enn denne tittelen. Likevel er det diktet som styrer det musikalske forløpet. Musikken følger handlingen i de fem strofene tett.
Diktet tegner opp en scene i en skog i måneskinn, der en kvinne bekjenner for sin kjæreste at hun venter barn med en annen. Schönberg oversetter den dramatiske situasjonen og kvinnens følelser til mørke, flytende og tvetydige klanger. Mot slutten, når kjæresten i diktet lover å ta i mot den fremmedes barn som sitt eget, klarner også musikken opp.
Akkorder som ikke finnes
Verklärte Nacht ble et gjennombrudd for Schönberg. Da det ble fremført første gang i 1902, vakte det sterke reaksjoner, både på grunn av tematikken i diktet og fordi musikken tøyer og bryter gjeldende regler for harmonikk. Det konservative musikkmiljøet i Wien var betegnende nok mest opptatt av det siste. Stykket er fullt av kromatiske bevegelser, og mye av forløpet foregår langt fra hovedtonearten d-moll. Wien Musikverein avviste verket og begrunnet det med at de ikke kunne spille akkorder som ikke fantes.
Schönberg setter diktet ut i ett sammenhengende forløp på rundt en halv time. Musikken er fylt av metaforer, og er slik også et av de første eksemplene på programmusikk i kammerformat.
Tekst: Hild Borchgrevink