I et minneår er det viktig å kaste av seg den vanetenkning og historiens falmede løv som lett legger seg over store menns minner. Man må på nytt gå inn i kildene for å høre og se etter.
Edvard Grieg hadde en formening om hvorfor og hvordan han ble til det han ble. Han var meget heldig i valg av foreldre og fødested. Han ble født inn i en bergensk kjøpmannsfamilie med sterke forbindelser til musikklivet i byen og til Europa. Familien var både musikalsk og gudfryktig, men først og fremst liberal når vi ser hvordan Edvard Grieg fikk utfolde seg som barn.
«Hadde man forbudt meg dette, å følge mine barnslige instinkter, hvem vet da om ikke fantasien hadde gått i baklås i de unge år, eller tatt en annen retning, bort fra dens natur. » (Edvard Grieg i sin selvbiografiske artikkel «Min første suksess»)
Han fant også tidlig i sin utvikling sitt kunstneriske prosjekt. Da han hadde avsluttet sine studier i Leipzig, var han blitt «¿ en heksemester i tonenes rike», men han hadde ikke funnet seg selv. Det var først i møtet med Ole Bull og Rikard Nordraak at han forsto at det fantes en vei som kunne og skulle bli hans egen. På sin særegne og personlige måte fant han elementer fra folkemusikken og smeltet dette som en sølvtråd inn i sin tysk-romantiske drakt. Resultatet ble dette vi kaller «typisk norsk», men som egentlig er «typisk Griegsk».
Dette er mest fremtredende i hans mange bearbeidelser av folketoner. De høstet mye begeistring, men også harme. Grieg sa selv at han visste det var «en synd» å skulle bearbeide Myllargut-slåttene for klaver, men inspirasjonen og gleden over dette materialet fikk ham til å bestemme seg for dette var «¿ en synd jeg vil begå!»
Den ungarske komponisten Béla Bàrtok ble så begeistret over Slåttene at han reiste til Norge i 1912 og dro langs hele kysten med Hurtigruta. Han fikk lokale spillemenn til å spille for seg, og han kjøpte flere hardingfeler. Senere i livet uttalte Bartok til sin landsmann, dirigenten Antàl Doràti, da denne stusset over at Bàrtok hadde Griegs a-moll konsert liggende på sin lesepult, «Det er viktig å studere Grieg. Han var den første som kastet av seg det tyske åk».
For Edvard Grieg var det å skaffe kunsten bedre kår i Norge, det å få befolkningen til å forstå behovet for, betydningen av og hva som ligger bak kunstnerisk virksomhet, nesten like viktig som det å kunne komponere. Denne Griegske holdning er fortsatt (burde være!) til stor inspirasjon for kunstnere og kunstarbeidere i dag.
Hva er det i musikken som fortsatt vekker vårt engasjement og våre følelser?
Grieg hadde evnen til å finne og bruke det vi kan kalle «urmønstre» i folkekunsten. Slike motiver og mønstre ligger nedarvet i våre erfaringer. Når Grieg innarbeidet dette i sine komposisjoner, lå fellesarven innbakt, og musikken treffer lderfor våre minnemønstre. Musikkens former opptrer som paralleller til våre følelsesformer – som den amerikanske kunstfilosofen Susan Langer sier det. Dette er også årsaken til at Griegs musikk er så lett å identifisere. Selv uten særlig musikalsk bakgrunn gjenkjenner mennesker verden over Griegs toneganger.
Morgenstemning fra Peer Gynt er et godt eksempel på bruk av et urmotiv. Melodien er den samme som vi kan spille på understrengene på hardingfela eller på de svarte tangentene på pianoet – en pentaton melodi. Denne melodikken finner vi i folkemusikk over hele verden – særlig i Østen. Grieg bruker det i dramaet for å beskrive minnet som dirrer i Peers underbevissthet der han ligger dødrukken og forlatt på stranden i Marokko i starten av 4. akt. Grieg forsøkte ikke å beskrive det som foregikk på scenen, men det som rørte seg i Peers indre. Ut fra et slikt perspektivet er det grunn nok til å høre Peer Gynt-musikken på nytt.
Slik kan en gå gjennom hele Griegs produksjon og finne spor etter folkemusikk og det norske tonefall. Var han da en tjuv eller pastisjmaker? Nei, slettes ikke! Store kunstnere har evnen til å trekke ut essens fra det lokale og folkelige og gjennom sin individualitet og sitt kunstneriske geni å transfomere og utvikle dette til å bli enestående og universelt.
Grieg kunne utvikle en ide – en stor tanke – i et stort anlagt verk som a-mollkonserten, men langt oftere konsentrerte han ideene sine i fortettede utrykk i sanger eller klaverstykker. Mitt favoritteksempel er Aften på høyfjellet - et lyrisk stykke for piano. Med en enkel melodilinje tegner han skylinen av de mektige fjellmassiver i Jotunheimen. Omtrent på samme tid komponerte Richard Strauss sin fantastiske Alpesymfoni. Der veltes kaskader av lyd nedover fjellsidene ved hjelp av et kjempestort orkester. Virkemidlene er helt forskjellige, men Griegs «alpesymfoni» er ikke mindre overveldende.
Edvard Grieg kunne gjennomføre sitt «prosjekt» fordi han hadde den bakgrunn han hadde. Han fikk en utdannelse som satte ham i stand til å gi sine ideer et klingende uttrykk, og han fant tidlig i sin utvikling sin egen vei og sitt personlige uttrykk. Veien var ingen strak landevei. Å være kunstner var «... både det lykkeligste og ulykkeligste kall på denne jord». Hans helse var slettes ikke god. Én lunge, kronisk gastritt, nerveplager, mmm. Han hadde et følsomt sinn med sinnstemninger som vekslet hele tiden mellom oppstemthet og melankoli – ja, til tider sterk fortvilelse. Han var klar over dette og beskrev det på sin underfundige måte: «Hvor Livet dog er besynderlig! Det er som de norske Folkeviserne, om hvilke man ikke ved, om de er tenkt i Dur eller Moll¿»
Hvordan skal vi bli kjent med Edvard Grieg i dag?
Det er slik at hver generasjon må skrive historien på nytt. For at vi kan danne oss en kvalifisert mening om kvaliteten på Griegs musikk, må den spilles og framføres av dagens beste utøvere. Historieskriving, formalanalyser eller mimring over gamle innspillinger kan ikke holde liv i musikken,- det er det bare utøvere og publikum som kan. Et eksempel på dette er det som skjedde på Student-Impulser i Logen i slutten av april. Der spillte bla. Leif Ove Andsnes Griegs Ballade i g-moll for det ungdommelige publikum som sto som sild i tønne. Dette er et av de mest dramatiske og opprivende stykker Grieg har komponert – en fortelling i toner om hans store sorg og fortvilelse over å ha mistet foreldrene, over kunstnerisk stagnasjon og rådvillhet. Og fortellingen gikk inn! Sjelden har jeg opplevd et så lydhørt og konsentrert publikum.
Det sier sitt om den levende formidlings betydning, og musikken blir derfor fortsatt Troldhaugens viktigste museumsgjenstand og det eneste middel mot at museet skal bli et mausoleum.
Edvard Grieg Museum, Troldhaugen, har nå gått gjennom sine andre gjenstander og sin historie og skriver og forteller historien om Grieg og Troldhaugen på nytt. Like viktig som at musikken spilles og tolkes av vår generasjon er det at museet med utstillinger og sine samlinger bidrar til å inspirere, opplyse og utdanne oss slik at vi kan hedre Griegs minne med glede og berike oss av hans kunstneriske kraft også i dag.