Arnold Schönberg var med sin musikalske nyskapning og mangfold i komposisjoner den mest betydningsfulle komponisten på 1900-tallet.
Arnold Schönberg var med sin musikalske nyskapning og mangfold i komposisjoner den mest betydningsfulle komponisten på 1900-tallet. Schönberg begynte å komponere Gurrelieder vinteren 1899-1900, men arbeidet ble imidlertid ikke avsluttet før 1911.
Schönberg hadde da gjennomgått en enorm transformasjon som komponist. Med sin monumentale stil er Gurrelieder et grensesprengende verk som danner bro mellom Schönbergs tidlige verker og hans utvikling mot tolvtoneteknikken. Det er med sitt komplette uttrykk en avslutning av senromantikken, men det er også med sitt nyskapende musikalske språk en ny begynnelse for kunstmusikken.
Schönbergs estetikk inneholder to sentrale premisser som er av betydning når en skal fortolke hans verker hvor musikk står til en tekst. Det første premisset er at komponisten uttrykker seg poetisk, og ikke mekanisk, i musikken. Det vil si at komponistens «tenkende jeg» må gå utover seg selv og formidle en indre erfaring gjennom musikken som ikke kan gripes empirisk. Musikken har da en metafysisk kvalitet, og biografiskrivning gir ikke tilgang til sfæren av hva musikken uttrykker. Det andre premisset er at musikk griper verdens essenser direkte i lyd. Musikken skal ikke illustrere teksten, men teksten fungerer som en metafor for musikkens egentlig mening. Dette knytter seg til et språksyn som en kan gjenfinne hos filosofen Schopenhauer, samt i Wagners estetikk. Språket er begrenset ved at det kun kan vise hvordan tingene fremtrer for oss. Musikk kan med sin unike evne derimot frembringe tingenes essenser. Dette fordi den ikke trenger å referere til noe utenfor seg selv.
I sin utvikling mot tolvtoneteknikken var arven fra klassisismen viktig. I sitt essay Brahms den progressive argumenterer Schönberg for at det i Brahms musikk skjuler seg et musikalsk språk som han definerer som ’musikalsk prosa’. Brahms, som hadde blitt ansett som gammeldags i konflikten med Wagner, bidrar gjennom sine konstante variasjoner små fragmenter av det musikalske materialet i Schönbergs modernistiske utvikling. Den musikalske prosa utgår ifølge Schönberg fra en utvikling internt i den vestlige musikktradisjonen som har vært innesperret. I sin frigjøring av dissonans skaper Schönberg et nytt musikalsk språk som skal uttrykke ideer direkte.
Det var ikke bare Schönbergs stil som gjennomgikk en enorm transformasjon fra den tiden han begynte å komponere Gurrelieder. Også selve verket endret seg betydelig. I sin opprinnelige form var det en liedersyklus for vokal og klaver basert på de ni første diktene av Jens Peter Jacobsens episke diktsyklus, Gurresange. Dette ble ferdigstilt i 1903, men lagt til side av Schönberg. Verket i sin opprinnelige form ble fremført i 1910 som en konservativ kontrast til hans radikale verker, Tre klaverstykker og Das Buch der hängenden Gärten. Deretter begynte Schönberg på arbeidet med en ny orkestrering av verket. Orkestreringen var nå basert på hele diktsyklusen og integrerte mer av hans nye stil i komposisjonen. Til premieren i 1913 var syklusen omskapt til et gigantisk konsertverk som varte i nesten to timer og krevde et overveldende antall utøvere. Fremføringen ble en enorm publikumssuksess, og Schönberg hadde nå funnet en ny vei ut av dilemmaet som arven fra Wagner forespeilet.
Den tragiske kjærligheten var et tema som opptok 1800-tallets operaer. I en tid preget av nasjonalistisk ideologi ble Wagners Tristan und Isolde det mest komplette uttrykket for hvordan eldre myter kunne avdekke kulturens opprinnelse. Den danske middelaldersagaen som Gurrelieder er komponert over, er historien om kongen Waldermar og hans elskerinne Tove. Det er liten grunn til å tro at diktsyklusen var skrevet som et svar til Wagners estetikk, men det er allikevel mange punkter i diktsyklusen som korresponderer med Wagners verden. For Schönberg som på denne tiden var svært inspirert av Wagner, er det uunngåelig å se disse likhetene hvor Wagners tematikk speilvendes.
I P Jacobsen har basert sin episke diktsyklus over to myter om den danske kongen Waldemar Attertag (1340–1375). Han var kjent for å være en ikke-religiøs mann som ofte spottet Gud. Myten om Waldermars kjærlighet til Tove er historien om hvordan Tove vant kongens hjerte for så å bli drept i sjalusi av dronningen, Helwig. Kongen nekter imidlertid å gi slipp på sin elskerinne og beholder hennes lik. Gjennom en fortryllet ring holdes kjærligheten mellom dem i live. En tjener bryter denne trolldommen ved å kaste liket i en innsjø. Dette fører til at Waldemar i sin søkning etter Tove blir forelsket i naturen. Den andre myten som blir assosiert med Waldemar er en forklaring av et naturfenomen, den hylende vinden. Det er en mytisk forklaring på den kraftige vinden som kan forekomme om natten. Ifølge myten er vinden skapt av fordømte sjeler som jakter om natten. Jaktfølget er ledet av hunder for å finne sine bytter.
I P Jacobsen, som var inspirert av natursynet til Charles Darwin, anvender denne romantiske tematikken på en paradoksal måte. I diktet skylder Waldemar på Gud for Toves død. Dette fører til at han blir fordømt til å hjemsøke skogene om natten. I den hylende nattevinden vender Waldemar tilbake med sine menn og truer til kamp mot Gud som har skilt ham fra Tove. I diktsyklusen blir imidlertid nattevinden avløst av en soloppgang hvor en ny tid for menneskeheten åpnes. Solens gjenoppståelse transformerer det mytiske og religiøse. Det er en ny tid hvor det vakre og realistiske i naturen åpner seg for mennesket. Diktsyklusen ble skrevet i 1869, men ble imidlertid ikke publisert før etter I.P. Jacobsens død, i samlingen Digte og Udkast (1886).
De ideologiske føringene av I P Jacobsen hvor religiøse og mytiske forestillinger faller for et nytt syn på naturen, transformerer seg i Schönbergs fortolkning til en kamp som utfolder seg mellom romantikken og moderniteten. I forhold til Wagners estetikk som Schönberg var inspirert av på denne tiden, fungerer teksten som en speilvending av romantikkens idealer og åpner for å stille spørsmål ved Wagners mytiske verden. I likhet med Tristan und Isolde er Gurrelieder en historie om de elskende som ikke kan få hverandre og som ender med død. Døden og kjærligheten er imidlertid speilvendt, for Tristan og Isolde blir døden en forening av deres kjærlighet. For Waldemar og Tove fører lengselen som oppstår for å dø sammen, en metafor for å elske, til en evig separasjon mellom dem.
I den første delen av Gurrelieder, som består av ni sanger med en symfonisk stil, er arven fra Wagner tydelig. Kjærlighetsdramaet utvikler seg gjennom repetisjon av motiver i en kompleks logisk struktur som skaper en helhet, men det anvendes også forskyvninger i strukturen. I den første sangen beskriver Waldemar en majestetisk solnedgang og hvordan natten nå forandrer hans opplevelse av verden. Waldemar synker inn i seg selv i en verden av drømmer. I sangen dukker motiver fra det forutgående instrumentelle preludiet opp og skaper en effekt av kontinuitet mellom dem. Den første delen omhandler den intensive kjærligheten mellom Waldermar og Tove, men i deres lykke er også døden et faretruende element. Tove foreslår å skåle for døden, i metaforisk forstand, men det ender i en bokstavelig død for henne. Den første delen avsluttes med sangen Stimme der Waldtaube, som har et mer narrativt preg enn de tidligere sangene. Sorgen over Toves død har nå lagt seg over skogen som omringer Gurre.
Den andre delen består av kun en sang, hvor Waldemar i sin sorg over Toves død, blir konfrontert med en tapserfaring. Han gir nå Gud skylden for hennes død. Sangen fungerer som et interludium til den tredje delen.
Del tre, Die wilde Jagd, består av en serie av sanger som i likhet med første delen avsluttes med et nytt perspektiv. Det åpner med at Waldemar i raseri over Toves død gjenoppliver likene av sine døde menn. Dramaet griper inn i Wagners Der fliegende Holländer som er fordømt til for alltid å seile på havene, men for hollenderen er det kjærligheten som frelser ham. Skjebnen for Waldemar har imidlertid oppstått fra kjærligheten og det finnes intet håp om å bli forent med Tove eller med Gud. Dramaet utvikler seg med vekslende beskrivelser av distinkte karakter av solostemmene Waldemar, en bonde (bass stemme) og Klaus narren (tenor).
Waldermars intensive raseri resoneres i det utvidede orkesteret. Orkestreringen er imidlertid mer fragmentarisk, hvilket kan ses allegorisk med tekstens mening. I musikken er det også en kamp mot den romantiske ånden ved at det er en oppløsende strøm av de forutgående motivene. Waldermar truer nå Gud. Hvis han ikke blir gjenforent med Tove vil han samle sin hær for å hente henne i himmelen. I avslutningen av Gurrelieder, Des Sommerwindes wilde Jagd anvender Schönberg Sprechstimme for første gang. Det nye perspektivet på vinden som herjer om natten er nå en lyrisk og vakker beskrivelse om hvordan naturen forandrer seg om natten, for igjen å våkne opp med all sin livskraft. Gleden over at solen vender tilbake avsluttes med en gigantisk hyllest til fremtiden. Det er en åpenbaring om de erfaringer som utfolder seg i møtet med den nye musikkens verden. Erfaringer vi ennå ikke er ferdige med …