Live Chat Support Software
Tettere på
Janine Jansen & Leif Ove Andsnes m/unge toppsolister

Mozart, Prokofjev og Brahms

I 1785 fikk komponisten og gründeren Franz Anton Hoffmeister en god idé til sitt nye musikkforlag, som skulle ta opp konkurransen med de etablerte utgivere i Wien. Det var salg av noter til dyktige amatørers kammermusikkvelder hjemme i stuene i både Wien og i resten av Europa, og for en velstående familie var det prestisje å eie et av de nye pianoene, som da holdt på å utkonkurrere den gamle cembaloen.

Hoffmeister så muligheter for å selge kvartetter for en ny kombinasjon av instrumenter, som forente pianoet med tre størrelser av strykeinstrumenter; fiolin, bratsj og cello – spesielt hvis musikken var av en berømt musiker og komponist. Fire år tidligere hadde Wolfgang Amadeus Mozart flyttet til Wien, og Hoffmeister bestilte tre pianokvartetter hos ham.

Men Mozart rakk bare å skrive det ene, en kvartett i g-moll. Den var nemlig, mente Hoffmeister, altfor vanskelig til at han ville kunne selge så store mengder av den som han hadde planlagt. Kontrakten på de øvrige to kvartettene ble annullert, men Mozart hadde likevel skrevet den første, viktige pianokvartetten i repertoiret.

Mozart har åpenbart likevel fått smaken for instrumentkombinasjonen, for ni måneder senere har han skrevet enda en pianokvartett, denne gangen i Ess-dur. Og komponister som Beethoven, Schumann, Dvorak og Mahler tok senere opp tråden, og skrev for samme besetning.

 

Det samme gjorde Johannes Brahms, som skrev hele tre kvartetter for piano, fiolin, bratsj og cello. I 1862 besøkte tyskeren Brahms Wien for første gang, som siden Mozarts og Beethovens dager hadde stivnet litt med hensyn til interessen for nålevende komponister. I 1815 var rundt 80 prosent av musikken som ble oppført av byens musikkforening – det berømte Musikverein – av komponister som ennå levde. 35 år senere var bildet akkurat det motsatte, da var 80 prosent av musikken av avdøde mestre.

Det var dette miljøet som Brahms skulle forsøke å slå gjennom i, og han valgte klokt nok å satse på musikk som tiltalte et publikum som allerede kjente pianokvartetter av Mozart og Beethoven. Brahms vant særlig wienerpublikummets gunst med finalen av pianokvartetten i g-moll, hvor han slipper løs festligheter. Brahms spilte selv pianostemmen sammen med musikere fra den kjente Hellmesberger-kvartetten – og det var sikkert bare en ekstra gevinst for Brahms at cellisten underveis i den fyrrige finalen ble så entusiastisk at han knakk broen på celloen. Man kan ikke forlange mer engasjement av sine musikere. 

«Når man lytter til dårlig musikk, kan man av og til få gode idéer.» Dette skriver Sergej Prokofjev i sin selvbiografi i 1941. «Etter en gang å ha hørt et ikke videre vellykket stykke for to fioliner uten akkompagnement, slo det meg, at man – på tross av de åpenlyse begrensninger i en slik duokonstellasjon – nok kunne skrive noe for den som ville være verdt å lytte til i 10–15 minutter.»

 

Som sagt, så gjort: Prokofjev skrev sin sonate for to fioliner i 1932 på en ferie i St. Tropez. Sonaten var et bestillingsverk fra en ny musikkforening i Paris, og skulle spilles på deres første konsert. Prokofjev brukte den gamle kirkesonateformen med dens fire satser; langsom, hurtig, langsom, hurtig.

Men før fremføringen i Paris ble sonaten faktisk urfremført i Moskva i november 1932 av to medlemmer av Beethoven-kvartetten, Dmitri Tsyganov og Vladimir Sjirinskij. Måneden etter fikk sonaten for to fioliner den planlagte premieren i Vesten, og har siden da vært fast på mange fiolinisters repertoir – når de kun vil spille med én kollega.

Tekst: Henrik Engelbrecht



Kalender
23. mai - 06. juni 2018
M
T
O
T
F
L
S

14
15
16
17
18
19
20

21
22


7
8
9
10

11
12
13
14
15
16
17



Kalender
23. mai - 06. juni 2018
M
T
O
T
F
L
S

14
15
16
17
18
19
20

21
22


7
8
9
10

11
12
13
14
15
16
17



<