Mennesket og musikeren Franz Liszt

Han skrev sin musikk med et tilsynelatende selvmotsigende utgangspunkt – en bemerkelsesverdig «kombinasjon av religiøs begeistring og selvglorifiserende beherskelse av sitt fag, på bakgrunn av en dyptliggende indre usikkerhet og disharmoni» (Bryce Morrison).

Liszts problematiske lynne gjorde ham uopphørlig utilpasset, og musikken ble hans nøkkel til overlevelse. I sin kunst fant han trøst for og botemiddel mot uroen i sitt sinn. Musikken gjenspeiler både nyansene i hans turbulente følelsesliv og hans gnistrende intellekt. Resultatene av hans kreativitet var av ujevn kvalitet og ofte kontroversielle, men de kan også betraktes som vitnesbyrd om et edelmodig, visjonært og åndelig generøst menneske.

Naturlig nok dominerer Liszts produksjon for klaver fortegnelsen over hans verker, med over tre hundre komposisjoner. De kan deles i to kategorier – originale arbeider på den ene siden og transkripsjoner av og fantasier over andre komponisters musikk på den annen. Hans første modne verk er «Harmonies poétiques et religieuses» (Poetiske og religiøse harmonier) fra 1834. Det henter sin tittel fra en diktsamling av Alphonse de Lamartine, som den ti satsers komposisjonen er tilegnet. I årene fram til 1839 komponerte Liszt blant annet tolv av planlagte tjuefire etyder – «Vingt-quatre grandes études» (24 store etyder) og «Album d’un voyageur», hvor inntrykk fra et opphold i Sveits sammen med hans daværende elskerinne Marie d’Agoult fant musikalsk uttrykk.

Musikken fra 1830-årene ble revidert og gitt sin endelige form i årene 1848–52, da han var kapellmester ved hoffet i Weimar. Det er imidlertid fortsatt den unge Liszts uttrykksmåte vi møter, og flere kommentatorer mener at han ikke alltid forbedret sine komposisjoner. De tolv etydene kom i ny skikkelse i 1851 som «Ètudes d’exécution transcendante», og her finner vi den lyriske «Ricordanza» (Erindring).

I årene 1845–52 omarbeidet Liszt «Harmonies poétiques et religieuses», med den både dystre og dramatiske «Funérailles» (Gravferd) som et av høydepunktene. Lenge trodde man at den reviderte versjonen av stykket ble skrevet som en reaksjon på Frédéric Chopins død i 1849, men Liszt ville på denne måten minnes tre av sine venner som ble drept under revolusjonen i Ungarn samme år.

Syv av stykkene i «Album d’un voyageur» ble på samme tid omarbeidet og gitt plass i den første av tre bøker med tittelen «Années de pèlerinage» (Pilgrimsår). Den primært innadvendte, men også bevegede «Vallée d’Obermann» er inspirert av en hendelse i den franske forfatteren Étienne de Sénancours hovedverk, romanen «Obermann», som skildrer et menneskesinns lede, uro og utilfredshet – et emne Liszt hadde naturlige forutsetninger for å engasjere seg i.

Rundt 1840 komponerte Liszt fire klaverstykker med fellestittelen «Venezia e Napoli», som har tematisk tilknytning til det symfoniske dikt «Tasso, Lamento e trionfo», skrevet ni år senere. Han reviderte «Venezia e Napoli» i 1859 og sløyfet da en av satsene. «Gondoliera» (Gondolvise), «Canzone» (Sang) og «Tarantelle (en italiensk dans) er alle basert på andre komponisters melodier – «Canzone» på en arie av Rossini.

Liszts eneste sonate er et av de store mesterverker i 1800-tallets klaverlitteratur. Det ensatsige verket, som har tre klart avgrensede avsnitt, eier stor dramatisk kraft og lyrisk uttrykksfullhet, hvor stemningen ofte skifter brått. Komposisjonens hovedanliggende er tematisk metamorfose, et prinsipp som anvendes til ytterste konsekvens. Det musikalske materialet er forholdsvis begrenset i omfang, og Liszts mesterskap viser seg i måten han utnytter det i sitt stort anlagte og ytterst varierte verk. Etter introduksjonen følger presentasjonen av tre ulike temaer, som deretter utvikles i en gjennomføring før «den langsomme satsen», som har to motiver, midtparti og coda. Det tredje avsnittet omfatter annen del av gjennomføringen fra første avsnitt, og avsluttes med en rekapitulasjon og coda.

TEKST: HANS H. ROWE