2010 Verksomtale: Konsert med Leif Ove Andsnes & Det norske kammerorkester

 Carl Philipp Emanuel Bach (1714­­–1788):

Symfoni i e-moll H 653/Wq 178

Allegro assai

Andante moderato

Allegro

Av de nitten symfoniene Carl Philipp Emanuel Bach komponerte stammer ni fra hans nesten tredve år som cembalist ved Fredrik den stores hoff i Berlin. De øvrige ti ble til etter at han i 1768 hadde avløst sin gudfar Georg Philipp Telemann som kantor og kirkemusikalsk ansvarlig i Hamburg. I sine samlinger med henholdsvis seks og fire symfonier fra årene 1773–76, som alle er kjennetegnet av to estetiske retninger – Empfindsamkeit (følsomhet) og den litterære bevegelse Sturm und Drang, la han for dagen bemerkelsesverdig dristighet og vidd.

I de foregående symfoniene (den som står på kveldens program er komponert i 1756) representerer han imidlertid ikke «den lette førklassisisme», for han adopterte aldri den yngre broren Johann Christians galante stil, som skulle føre frem til Mozart. Han baserte seg på at den italienske operasinfonias tid var forbi, og at en symfoni måtte være medrivende og dristig i første sats, vakker/meditativ i annen og munter eller uskyldig i siste hvis den skulle ha noen mulighet til å fenge.

Engelskmannen Charles Burney, som på 1700-tallet reiste rundt i Europa og rapporterte fra musikklivet, fortalte at komponisten Johann Hasse anbefalte ham C.P.E. Bachs symfoni i e-moll som den beste han noensinne hadde hørt. Den ble opprinnelig skrevet for strykere, men Bach «forsterket» den senere med blåserstemmer, noe som tilførte komposisjonen nye kvaliteter.

***

Bent Sørensen (f. 1958):
Klaverkonsert nr. 2, La Mattina

Lento lugubre – Luminoso, quasi allegro – Lento misterioso – Andante – Presto

I oktober 2009 urframførte Leif Ove Andsnes og Det Norske Kammerorkester – i Den Norske Opera i Bjørvika – den danske komponisten Bent Sørensens annen klaverkonsert, som har fått tittelen «La Mattina» (Morgenen). Konserten er bestilt av Det Norske Kammerorkester, skrevet for Leif Ove Andsnes og tilegnet ham. Komponisten har fortalt at han ble inspirert til solopartiets mørke åpning da han hørte ham spille et Bach-arrangement av Ferruccio Busoni.

Konserten har fem satser som spilles i ett, men den kan også deles opp i to, tre, fire eller seks. Motiver og teksturer går igjen i nye forkledninger, og den mørke begynnelsen – «med lukkede øjne og et lille spor af en Bach-koral – ender i en hæsblæsende rondolignende sats – med vidt åbne øjne» (Sørensen).

I forbindelse med urfremførelsen skrev Ida Habbestad i Dagsavisen at «det lengtende og uhåndgripelige igjen er sentralt i komponistens musikk. Solisten utgjør det bærende element, men ikke med klare tematiske utlegginger, slik vi kjenner fra tradisjonen. Snarere minner materialet mer om fragmenter av fortid mot strykernes lyse, utholdte klangteppe – det siste så svakt at man bare så vidt kan fornemme det. Men siden får lyset folde seg ut».

***

Leoš Janáček (1854–1928):
Strykekvartett nr. 1, Kreutzer-sonaten

(arrangert for strykeorkester av Terje Tønnesen)

Adagio – Con moto

Con moto

Con moto – Vivace – Andante – Tempo I

Con moto

Leo Tolstoj (1828–1910) hevdet i sin sterke novelle «Kreutzer-sonaten» (som hentet sin tittel fra Ludwig van Beethovens komposisjon for fiolin og klaver med samme navn) at musikk har en negativ innvirkning på menneskets moral, og at den er en av utroskapets sterkeste drivkrefter. Den tsjekkiske komponisten Leoš Janáček inntok det stikk motsatte standpunkt. Ifølge hans kollega, fiolinisten og komponisten Josef Suk, som var med på urfremføre hans første strykekvartett i oktober 1924, er dette verket en moralsk protest mot menns despotiske holdning til kvinner. Musikken har her «rollen som den menneskelige samvittighet» (Jaroslav Vogel).

Janáček fulgte i landsmannen Bedrich Smetanas fotspor da han tok i bruk programideer i kammerkomposisjoner – innbegrepet av den absolutte musikk. Han vendte seg også konsekvent bort fra de formelle regler som som gjaldt for strykekvartetten. Korte og ytterst følelsesladde motiver utvikles ikke, men undergis en metamorfoseteknikk som gir et inntrykk av en flyktig, men allikevel tvingende nødvendig innordning av skarpe detaljer.

Janáček hadde lenge vært opptatt av Tolstojs novelle. Høsten 1908 skrev han en klavertrio inspirert av fortellingen, og et halvt år senere reviderte han den med tanke på en konsert i Brno som et ledd i en feiring av den russiske forfatteren. Trioen ble spilt, men den er siden gått tapt, og Janáček sa aldri noe om hvor mye av materialet som fant veien til strykekvartetten fjorten år senere.

Det ville være fåfengt å søke – takt for takt – etter Tolstojs beretning i komposisjonen, like lite som den bør analyseres som absolutt musikk. Foredragsbetegnelsene sier mye om hva som skjer – «sint», «skarp», «engstelig», «skremt» og «som i tårer». I flere avsnitt «virker instrumentene frusterte over sin manglende evne til å kommunisere, som partnere i et ødelagt ekteskap» (Paul Griffiths).

***

Wolfgang Amadeus Mozart (1756–1791):
Klaverkonsert nr. 24 i c-moll

KV 491

Allegro

Larghetto

Allegretto

Det ser ut til at Wolfgang Amadeus Mozart i 1780-årene «oppdaget» c-moll. Mellom 1781 og 1786 skrev han flere bemerkelsesverdige komposisjoner i denne dramatiske tonearten – blåserserenaden (KV 388), fugen for to klaverer (KV 426), den ufullendte messen (KV 427), en klaversonate (KV 457), klaverfantasien (KV 475), Maurerische Trauermusik (KV 477) og klaverkonsert nr. 24.

Konserten ble til mens arbeidet med «Figaros bryllup» var på sitt mest intense. Den har ingen happy end, og slutter i den samme mørke tonart som den begynner i. Åpningstemaet omfatter alle de tolv tonene i den kromatiske skalaen – «en hvileløs reise gjennom hele den kjente verden i løpet av mindre enn et kvart minutt» (Michael Steinberg). I reprisen kombineres satsens tilsynelatende vesensforskjellige elementer for første gang. Den langsomme satsens åpningsmelodi er (eller virker) enkel, og etter to kontrasterende episoder i blåserne samler codaen alle trådene. Finalesatsen består av variasjoner over et sørgmodig marsjmotiv.

Om det uforklarlige mozartske vemod, som kommer klart til syne i denne klaverkonserten, skrev den danske komponisten Carl Nielsen: «Han peger ikke paa sine Vunder, har ikke Medlidenhed med sig selv, men aabner for sit Inderste med et sjælfuldt Smil, der siger alt».