Kopatchinskaja og Say vil at du skal føle musikken, ikke bare høre den. Er det egentlig mulig? Kan musikk formidle og fremkalle følelser sånn helt uten videre? Ikke hvis musikken skulle bli spilt slik Igor Stravinskij ville at den skulle spilles. Stravinskij mente musikken skulle fremføres saklig og notetro, uten følerier av noen slag slik at den fremstod som ren og ubesudlet. Som en ren tanke.
Patricia Kopatchinskaja & Fazil Say. FOTO: MARCO BORGGREVE
Slik er det ikke med Patricia Kopatchinskaja og Fazil Say og det programmet de har valgt å presentere i Håkonshallen. Her er det duket for heftige følelsesutbrudd, kamp og lek. En invitasjon til et følelsenes teater der musikken er et mellomledd, et nødvendig onde, en anledning og arena for et uforutsigbart spill med ulike følelser presentert i alle regnbuens farger.
Musikken de har valgt seg innbyr definitivt til eruptive følelsesutbrudd. Men om denne konserten blir en emosjonell opplevelse for deg som lytter, henger helt og fullt på hva Kopatchinskaja og Say selv legger av følelser i fremførelsen. For slik er nå engang forholdet mellom musikk og følelser, sier de som har forsket på slikt. Det du eventuelt føler ved å lytte til musikk, kommer fra musikeren. Musikerens følelse for musikken smitter helt enkelt over på lytteren.
En konsert er som kjent ikke det samme som en film. Vi kan ikke identifisere oss med Kopatchinskaja gjennom hennes rolle som fiolinist og gråte med henne på samme måte som vi kan gråte med Meryl Streep i filmen Sofies valg. Men vi kan ane, sanse og ikke minst høre det intense eller inderlige og på den måten ha en emosjonell opplevelse av fremførelsen. Riktignok avhengig av dagsformen, om vi er mottakelige eller ikke.
Besetningen fiolin og piano leder ubønnhørlig tankene over på mellommenneskelige forhold. Vi ser to mennesker, i dette tilfelle til og med en mann og en kvinne, og lurer på hvordan de forholder seg til hverandre. Den ene sitter og den andre står. Den ene er dømt til å fremstå som mer solistisk enn den andre, selv om duoen vil blånekte og hevde det motsatte. Det er duket for drama.
Og i Beethovens Kreutzer-sonate smeller det allerede i starten. Først fiolinen for seg selv med et tilforlatelig, nesten unnselig tema i form av en beroligende akkordrekke, før pianoet svarer med et realt smekk på fingrene. Pianoet har et mildt sagt annet syn på sakene enn fiolinen og presenterer nesten samme tema, men med et mollstemt blikk. Tonen er satt og et aggressivt preg dominerer en forrykende første sats. Er det en opprivende krangel vi er vitne til, eller to mennesker som finner hverandre i et felles raseri?
Om første delen preges av uforsonlighet, er det nettopp forsoning som er gjennomgangstonen i sonatens andre del. Her finner de to partene sammen og vi hører noe av det vi kommer til å høre mye mer av i konserten, det lekne og gleden i det å finne en partner man kan leke med, kanskje til og med er forelsket i?
Befriende er bare fornavnet på siste satsen i Beethovens Kreutzersonate. Jublende og halsbrekkende virtuost danser fiolinen og pianoet sammen i en hyllest til musikken, til menneskenes muligheter til den rene ånden. Tror du jeg bryr meg om en ynkelig fiolin når Ånden taler til meg? – kunne komponisten slenge ut om noen klagde på at musikken var vanskelig å spille.
Man skal gjerne ikke legge for mye i slike ting, men det er påfallende at programmet til konserten med Kopatchinskaja og Say som helhet avspeiler den samme emosjonelle bevegelsen som finnes i Kreutzer-sonaten. Først fokus på friksjon, duellering og temperament. Deretter beveger vi oss inn i det rolige, avspente og der hvor man innfinner seg og finner sammen. Til slutt en feiring av det lekne og et velfungerende partnerskap. Det svinger fra det hamrende og heftige til det intime og lekende. En dramaturgi som virker befriende.
Maurice Ravel mente at fiolinen og pianoet i utgangspunktet representerte to uforenlige klangverdener. Og selv om vi nå befinner oss i et mye roligere landskap enn det beethovenske, så er denne uforenligheten med som en utilpasshet som ikke slipper helt tak i hverken den 1. eller 2. satsen. Stadig vekk hører vi hvordan Ravel lar elementer stikke seg ut, være tilsynelatende upassende. Denne fiolinsonaten fra midten av 1920-årene er på flere måter et portrett av det moderne sett gjennom impresjonistens briller. Her har både bluesen og maskinen fått sin hyllest (2. & 3. sats), mens åpningssatsen er et stilsikkert stykke musikalsk art deco.
De rumenske dansene til Béla Bartók er et spennende og overrumplende valg. Korte og rene utsagn, snapshots fra balkansk folkeliv som har fått klassiske navn som ikke gir hverken utøvere eller lyttere mer å tygge på enn det som kan høres. En grunntone som vi tidligere i konserten bare har ant, kommer i dette verket tydeligere frem. De heftige og de sterke klare fargene oppsummeres da også til slutt i programmet i pianisten Fazil Says egen sonate for fiolin og piano. Her svarer Say med sin egen tyrkiske dialekt på Bartóks folkelivsskildringer, Ravels sideblikk på det moderne i den befriende ånden Beethoven har satt siden siste satsen av Kreutzer-sonaten. Og som en ivrig sportsjournalist som er spent etter en slik heftig seanse, kan man jo til slutt lure på hva du føler nå?
TEKST: Glenn Erik Haugland