Live Chat Support Software
Tettere på
2014: Le Concert Spirituel

En hyllest til italiensk tidligmusikk.

Vi tenker kanskje ikke så ofte over hvor avgjørende bibliotekarer er – de katalogiserer og systematiserer vår litterære og musikalske kulturarv slik at den kan bli tilgjengelig for oss. Likevel hender det rett som det er at de gjør feil, som da en bibliotekar i selveste Bibliothèque-Nationale i Paris plasserte partituret til den italienske komponisten Alessandro Striggios d.e. (1537–1592) Missa sopra Ecco si beato giorno fra 1561 på feil navn. Man visste at Striggio hadde skrevet denne messen, for det fortalte samtidige brev om, men man fant ingen spor av den. Inntil dirigenten, organisten og musikkforskeren Davitt Moroney ved en tilfeldighet oppdaget den i Paris i 1978, fikk den transkribert og selv fremførte den i 2007 under en Proms-konsert i Royal Albert Hall. Likevel er det dagens dirigent Hervé Niquet og hans Le Concert Spirituel som har gjort Striggio virkelig kjent som én av renessansens viktigste komponister.

Messen er en såkalt parodimesse, og det kan gi helt gale assosiasjoner for oss fordi vi tenker på humor og satire. Men slik var det ikke på 1500-tallet, for da hadde parodi samme betydning som imitasjon. En parodimesse er derfor en messe hvor komponisten henter melodisk stoff fra allerede skrevet musikk, for eksempel en motett eller en verdslig chanson. I renessansen var dette den dominerende messeformen, men kirken likte den ikke, og på Trientinerkonsilet ble den forbudt i et dokument datert den 10. september 1562. Og dette forbudet ble etterlevet i Italia, så Striggios messe er én av de siste parodimesser som ble skrevet der. I Frankrike hadde denne messeformen gått av moten tidligere, mens man i Tyskland ignorerte hele forbudet og fortsatte med den enda en tid.

Mens messen er skrevet for 40 stemmer, er dens siste del, Agnus Dei eller «O, Du Guds Lam», laget for hele 60 stemmer. Nå var ikke dette konsertmusikk, slik den er i dag – den var musikk laget for en katolsk gudstjeneste hvor de fem faste leddene ble sunget, nemlig Kyrie, Gloria, Credo, Sanctus og Agnus Dei. De førti sangerne var da oppdelt i fem kor av åtte sangere i 1570 og plassert rundt i kirkerommet på mindre gallerier slik at lyden ble stereoaktig. Det samme gjalt Striggios motett Ecce beatam Lucem («Se det velsignede lys») som også ble skrevet i den såkalte venezianske flerkorsteknikk – fire kor med henholdsvis 16, 10, 8 og 6 stemmer plassert rundt i rommet.

Striggios komposisjoner er italiensk renessansemusikk på det aller beste. Han var primært knyttet til Medici-hoffet i Firenze, men laget også musikk for Este-familien i Ferrara og Gonzaga-familien i Mantova. Striggio virket også som diplomat for storhertugen av Toscana og besøkte i den forbindelse både München, Wien og England. På disse turene sørget han også for å fremføre både messen og motetten, blant annet i London. Der ble den engelske komponisten Thomas Tallis (1505–85) i 1570 inspirert av Striggios musikk til å skrive sin egen messe, Spem in alium, for 40 stemmer fordelt på åtte kor med fem sangere i hver.

Selv om Striggio er kveldens hovedperson, får han følge av både Francesco Corteccia (1502–71), som var hans forgjenger som hoffmusiker for Medici-familen, Claudio Monteverdi (1567-1643) og Orazio Benevolo (1605–72). Monteverdi arbeidet primært ved San Marcus-kirken i Venezia og representerer overgangen mellom renessanse og barokk, mens Orazio Benevolo fra Roma var en markant tidlig barokk-komponist. Felles for dem alle er at de i sin kirkemusikk – og det er den kveldens konsert er viet til – benytter flerkorsteknikken.

Tekst: Gunnar Danbolt



Kalender
23. mai - 06. juni 2018
M
T
O
T
F
L
S

14
15
16
17
18
19
20

21
22


7
8
9
10

11
12
13
14
15
16
17



Kalender
23. mai - 06. juni 2018
M
T
O
T
F
L
S

14
15
16
17
18
19
20

21
22


7
8
9
10

11
12
13
14
15
16
17



<