Live Chat Support Software
Tettere på
Lekende galskap i d-moll

Til kveldens konsert har Mahan Esfahani satt sammen et meget intelligent program som byr på utelukkende musikkhistoriske godbiter. Gjennom musikk forteller han hvordan et lite, enkelt tema kan være grobunn for stor kunstnerisk utfoldelse.

Nøyaktig 100 år etter innledningen til den epoken i musikkhistorien vi kaller barokken, utga komponisten Arcangelo Corelli i 1700 sitt opus nr 5. Det var en samling av 12 triosonater, hvorav den siste sonaten hadde tilnavnet ”Follia” – altså ”Galskap” på norsk. Corelli var slett ikke gal, ei heller musikken hans, men stykket var skrevet over et musikalsk tema som gikk under navnet ”La follia di Spagna”. Opprinnelig var det en dansemelodi fra den iberiske halvøy med røtter tilbake i renessansen. Melodien var enkel, men effektfull og umåtelig populær å danse til. Jo flere runder den gikk, jo villere ble dansen – derav galskapen.

Det nye musikalske elementet som ble utviklet i barokken var dur- og mollsystemet. Og med dur- og mollskalaen kom også et helt nytt sett av harmoniske vendinger, dvs. rekkefølger av akkorder. Komponistene skrev først en basslinje med tilhørende akkorder, og dernest føyet de til en melodilinje. Snart oppstod det standardiserte basslinjer, og én av dem passet som hånd i hanske til den gamle follia-melodien. Det er denne bass- og melodilinjen som er utgangspunkt for kveldens konsert.

Første komponist ut er Francesco Geminiani. Han lærte musikkteori av Alessandro Scarlatti og studerte fiolinspill under Arcangelo Corelli. Hans verk på kveldens program kan derfor sees på som en hyllest til sine to læremestre. Basert på Corellis triosonate, som nevnt over, og med lærdommen fra Scarlatti som ballast, turnerer han med stor fynd follia-temaet i form av en concerto grosso.

Johann Sebastian Bachs sønner, Carl Philipp Emanuel og Wilhelm Friedemann gikk i sin fars fotspor og ble komponister. Utrustet med grundig lærdom hjemmefra, hadde de det beste utgangspunkt for å utvikle sin egen stil. Etter pappa Bachs død i 1750 var barokken over, og en ny æra, kalt rokokko, pekte frem mot wienerklassisismen med Haydn og Mozart. Fars intrikate stil var gått av moten, og sønnene måtte forholde seg til den nye, lettere musikkstilen. Carl valgte å se fremover, eksperimentere og gå nye veier. I hans variasjonsverk over follia-temaet viser han det aller siste i hva som er mulig å utføre på cembaloet – dyktig cembalist som han var. Annerledes var det med Wilhelm. Det var som om han gikk baklengs inn i fremtiden, rotfestet i sin fars musikkstil. Sonaten i D-dur er virtuos, men gir ikke helt slipp på barokkens idealer. Konserten til pappa Bach er en lek i d-moll, men den langsomme midtsatsen byr på overraskelser. Cembaloets uendelige vakre, nesten improvisatoriske melodistrøm rammes inn av et mystisk alvor en sjelden hører hos Bach.

Alessandro Scarlattis bidrag i follia-tradisjonen er skrevet i 1723, to år før han døde. Han var først og fremst en vokalkomponist med over 600 solokantater og 100 operaer på verkslisten. I de siste ti årene av sitt liv begynte han å interessere seg for instrumentalmusikk, og det er fra denne tiden variasjonsverket stammer. Gjennom 29 variasjoner over det 16-takters follia-temaet utvises stor musikalsk glede og oppfinnsomhet.

Kveldens program rundes av med den særs innovative konserten til C.P.E. Bach. Siste rest av barokken er borte, og komponistens eksperimenterende stil kan selv i dag virke utfordrende – i d-moll.



Kalender
23. mai - 06. juni 2018
M
T
O
T
F
L
S

14
15
16
17
18
19
20

21
22


7
8
9
10

11
12
13
14
15
16
17



Kalender
23. mai - 06. juni 2018
M
T
O
T
F
L
S

14
15
16
17
18
19
20

21
22


7
8
9
10

11
12
13
14
15
16
17



<