Live Chat Support Software
Tettere på
Musikalsk sprengladning

Sonatene på kveldens program har til felles at de er fulle av musikalsk dynamitt og dynamiske kontraster. Det gikk nesten 100 år mellom Beethovens første to cellosonater og Griegs eneste. På ulike måter sprenger de grensene for hva instrumentene har å gi.

Ludwig van Beethoven var en ung mann da han skrev sine første to – av i alt fem – cellosonater. Han urfremførte dem selv i Berlin med den dyktige amatørcellisten Jean-Pierre Duport, som var hoffmusiker hos kong Fredrik Wilhelm II av Preussen. Beethoven var en fremadstormende 25-åring som forsøkte å slå igjennom som pianist, noe som er lett å høre i disse sonatene. Iblant fremstår klaverstemmen som sonater for klaver med cello – og ikke omvendt. Musikken tok publikum i Berlin med storm, selv om det gikk noen forferdete gisp gjennom salen. Til da hadde nemlig cellosonater ikke hatt utskrevet klaverstemme, men en basso ostinato der cembalisten improviserte over gitte akkorder. Beethoven var ikke kjent for å være fintfølende som musiker. Han kunne forføre sitt publikum til tårer med sine mest følsomme og vakre improvisasjoner – hvorpå han kunne avbryte med et plutselig latterutbrudd: «Dere idioter!». I sistesatsen i den første sonaten blir vi således minnet om Beethovens favoritt-triks: Mot slutten av satsen tror en at musikken skal falle til ro i en poetisk avslutning. Så blir en plutselig vekket fra idyllen og så haster det av sted igjen mot en høylytt finale.

69 år etter Beethovens sonater så dagens lys, flyttet Grieg til Christiania hvor han gjorde et forsøk på starte opp et musikkakademi sammen med andre gode utøvere. Han var sterkt engasjert i arbeidet for at norske kunstnere skulle kunne utdanne seg i sitt eget fedreland. Akademiet åpnet i januar 1867 og Grieg underviste selv i teori og partiturspill. Selv om akademiet ble lagt ned etter bare et par år, var dette kimen til det første musikkonservatoriet Norge. Det er fra denne tiden det lille Intermezzo for cello og klaver stammer fra. Manuskriptet viser at den var tenkt som en sats i en større suite.

Mange av sonatene til Grieg har andresatser som kan fungere som selvstendige, frittstående verk fordi de har et musikalsk materiale og et dynamisk spenn som skaper en fullkommen helhet. Grieg omskrev selv andresatsen Allegretto fra sin tredje fiolinsonate, opus 45, for cello. Dette var en bursdagsgave til sin bror, John. Også her finner vi det friske og naturlige utrykket som er så typisk for Griegs melodier, og som i ettertid etablerer seg som det norske tonefall.

Cellosonaten ble ferdig vinteren 1882–83 på bestilling fra Griegs gode venn og forlegger i Peters forlag, Max Abraham. Forlaget tilbød Grieg 3000 mark for en ny pianokonsert, pianostykker, en konsertouverture og en ny sonate. En ny pianokonsert ble det dessverre aldri, men cellosonaten opus 36 så dagens lys. Selv om verket er skrevet for broren John, ble den urfremført av Johns lærer fra studietiden i Leipzig, Julius Klengel med Grieg selv ved klaveret. Grieg spilte verket også en gang i Amsterdam med den spanske cellisten Pablo Casals. Sonaten kan oppleves på ett vis svært maskulin, med sitt grensesprengende og nesten fysisk utagerende utrykk. Samtidig er det lyriske og kvinnelige også sterkt representert. I andresatsens hovedtema maler Grieg frem sitt særegne, poetiske tonefall. Uttrykksmessig rent og naturlig, som en budeie som synger, men hun vet ikke at hun synger. Klaverstemmen er – i likhet med Beethovens cellosonater – også nærmest en klaversonate når det gjelder omfang og krav til virtuost klaverspill. Sonaten fremstår som noe av det mest kontrastfulle Grieg har komponert, og har fått plass blant et av de viktigste verkene i en cellists repertoar. 

Tekst: Annabel Guaita



Kalender
23. mai - 06. juni 2018
M
T
O
T
F
L
S

14
15
16
17
18
19
20

21
22


7
8
9
10

11
12
13
14
15
16
17



Kalender
23. mai - 06. juni 2018
M
T
O
T
F
L
S

14
15
16
17
18
19
20

21
22


7
8
9
10

11
12
13
14
15
16
17



<