Tross dette repertoarets en gang ubestridelig sentrale plass i engelsk musikkliv: En konsert med consort-musikk av komponistene Byrd, Gibbons, Ward og Lawes, fremført på gamber, kan i dag fremstå som en perifer kulturbegivenhet. Ikke alle har hørt om komponistene og verktypene, og ikke alle vet hva en gambe er.
Phantasm. FOTO: MARCO BORGGREVE
La oss begynne med det siste:
Gambe-familien ble utviklet i renessansen og minner i utseende om fiolinfamilien. Bassgamben er på størrelse med en cello, tenorgamben med en bratsj, diskantgamben med en fiolin. Gamben har flere strenger (fem til syv), som gir et stort register og rike muligheter for akkordisk spill. I tillegg har den som gitaren tverrbånd, som gir en uanstrengt klang. Instrumentet støttes mot bena (de mindre instrumentene settes i fanget, de større holdes mellom bena), derav navnet gambe, som betyr «fot». Consort var det engelske begrepet for et ensemble av instrumenter. Fra midten av 1500-tallet var gambe-familien essensiell i det engelske musikkliv, hvor gambe-consortet forble den kanskje viktigste ensemble-formen i halvannet århundre.
Med mindre man har erfaring med engelsk instrumentalmusikk fra 1500- og 1600-tallet, er det ikke greit å vite hva man skal forvente seg av titler som Fantasi, Air, Pavan og Galliard eller consort-sett. Sistnevnte er en samling av ulike satser. I dag ser vi ofte ordet «suite» brukt i samme sted, men «sett» var det begrepet man anvendte frem til cirka 1650. Et sett kan inneholde alle satstypene nevnt ovenfor. Settene av Lawes i kveldens program består av fantasier, airs og cantus firmus-komposisjoner.
En fantasi var ifølge komponisten og Byrd-eleven Thomas Morley (1557–1602) den viktigste instrumentale musikkformen. Komponisten sto fritt, og kunne mer enn i noen annen form bruke de kunstgrep han ønsket. Resultatet ble ofte intrikate satser med utforsking av et eller flere tema gjennom utstrakt bruk av imitasjon og motstemmer.
En cantus-firmus er en forhåndskomponert melodi, ofte en kirkesang, som danner utgangspunkt for en flerstemt komposisjon. Den spilles som regel i langsomme noteverdier i en av stemmene. Komponisten kan finne på nesten hva som helst med de andre stemmene. Tendensen i engelsk consort-musikk er intrikate satser med mye imitasjon, ikke ulikt fantasien. I denne kategorien faller en stor gruppe engelske consort-komposisjoner med navnet In nomine (Lawes' sett i B-dur). Disse er bygget rundt samme kirkesang, antifonen «Gloria tibi Trinitas» fra Salisbury. Hvilken sang som ligger til grunn for cantus firmus-komposisjonen On the Playnesong (Lawes' sett i g-moll), er ukjent for undertegnede.
En Air er en lettere sats. Den er som regel hurtigere og klinger gjerne danseaktig, uten at den er en dansesats.
Pavan og Galliard har derimot opprinnelse som danser. De ble ofte satt i par. Navnet Pavan henviser sannsynligvis til Padova som opprinnelsessted. Den høytidelige og stolte karakteren har ledet til spekulasjoner på om ordet har røtter i det spanske ordet Pavón, som betyr påfugl. Morley forteller at Pavan er den tyngstveiende formen etter fantasien. Den er i langsom to-takt, og har tre deler. Tre deler har også Galliard, som er hurtigere og i tretakt. Navnet (fra gammel fransk gaillard = djerv) passer til dansetrinnene, som er preget av spenstige hopp og virtuost fotarbeid.
Programmets fire komponister var sentrale gjennom regjeringstidene til Elizabeth I, James VI og Charles I. John Ward var, som den eneste av de fire, ikke hoff-musiker. Et stort antall kopier av hans musikk vitner likevel om dens utbredelse. Ward jobbet for Fanshawe-familien (en familie av statsmenn), som musiker og advokat. Det var ikke uvanlig for en komponist å inneha/bli pålagt andre yrker. Noen av fortidens komponister har vært prester, diakoner, sekretærer, diplomater, eller som William Lawes, soldater. Da det brøt ut borgerkrig i 1642 ble han innskrevet i hæren. Tross forsøk på å holde ham unna kampene, ble han til kong Charles I’s sorg drept under et blodig slag. Ifølge historikeren Thomas Fuller (1608–1661) avholdt kongen umiddelbart en minnehøytidelighet for sin hoffkomponist, et tegn på deres nære relasjon. Oppmerksomheten gitt til Orlando Gibbons da han ble brått syk og døde kan kanskje illustrere også denne komponistens bånd til Charles I. De kongelige leger var til stede, og undersøkte og rapporterte dødsfallet nøye.
Den bekjennende katolikken William Byrd må ha hatt tilsvarende sterk forbindelse til monarken. Under Elizabeth I ble katolikker utsatt for betydelig forfølgelse. De som ikke ville anerkjenne den anglikanske kirke risikerte i verste fall livet. Byrd gjorde lite for å skjule sin tro. Deler av hans produksjon er utpreget katolsk i valg av både tekster og former. Han tonesatte sogar et protestdikt, skrevet etter en oppsiktsvekkende henrettelse av en kjent jesuitt, Edmund Campion, i 1581. Dette ser ikke ut til å ha fått konsekvenser for Byrd. Noen år senere satte Elizabeth I ham til å komponere musikk til hennes eget takkedikt for seieren over den spanske armada.
Musikken vil gi det beste inntrykket av disse fire komponistenes betydelige meritter. Disse innførende kommentarene vil forhåpentligvis bidra til å demonstrere den sentrale plass gambe-consortet og komponistene holdt i sin samtids England.
TEKST: JOSTEIN GUNDERSEN