I dagene omkring 200-årsjubileet for Robert Schumanns fødsel den 8. juni 1810 feirer Festspillene den store tyske romantikeren med å fremføre de fire symfoniene og to av hans solokonserter.
Nikolaj Znaider på prøve med Bergen Filharmoniske Orkester. FOTO: MAGNUS SKREDE
Schumanns symfoniske produksjon står frem i kraft av sin egen rike skjønnhet og originalitet. Den satte merker både på samtid og ettertid. Schumanns innflytelse på Brahms er direkte og åpenbar. Påvirkning kan også spores i Liszts symfoniske dikt, og videre fram til Mahler og Sibelius. I sin samtid vant han likevel større anerkjennelse som forfatter og tidsskriftredaktør enn som komponist. På flere måter knytter han sammen elementer som var karakteristiske for den romantiske perioden.
Robert Schumanns far var forlagsbokhandler og hans utpregete boklige interesser stimulerte den begavede sønnens litterære utvikling. Fra faren arvet han også en labil psyke som skulle slå ut i lange ulykkelige sykdomsperioder og to selvmordsforsøk. Det var i første rekke moren som overvåket guttens musikalske evner. Alt i skoleårene gjorde Robert Schumann seg bemerket med fantasifulle klaverimprovisasjoner. I ungdomsårene skrev han mindre klaverstykker, men trangen til å komponere i store formater slo ut først langt senere. Først måtte han finne utløp for sine tanker om musikkens plass i samfunnet, og 24 år gammel begynte han sammen med venner å gi ut Neues Zeitschrift für Musik. Her gikk han til felts mot et musikalsk etablissement tilstivnet i vanegjengeri og tok hardt fatt på det utvendige virtuoseri som preget tidens konsertvirksomhet. Gjennon hans innsiktsfulle virke som redaktør gjennom ti år og bidragsyter med egne klartskuende analyser og artikler, fikk tidsskriftet betydning for utviklingen i europeisk musikkliv.
Da faren døde, hastet det for Robert Schumann å skaffe seg et levebrød gjennom jusstudier. Med han fant seg ikke til rette og greide å overbevise sin mor om at det riktige nå var grundige klaverstudier hos pedagogen Friedrich Wieck. Musikalsk begavelse og modenhet skulle tilsi en markant pianistisk karriere. Den ble hindret av en permanent håndleddskade utløst av et selvlaget apparat som var ment å styrke fingrenes kraft og spenst.
Unge Robert viste sterke følelser for lærerens begavede datter Clara. Aldersforskjellen på ni år var bare én av grunnene til pappa Wiecks motstand mot alliansen. Verre var den tilkommende svigersønnens tegn på ustabil oppførsel. Han hadde bange anelser, gamle Wieck, men måtte gi tapt for de unges planer. I september 1840 ble Clara og Robert gift og slo seg ned i Leipzig. Der håpet Schumann å bli Mendelssohns etterfølger som leder av konservatoriet, men nådde ikke opp og følte seg forbigått. I 1844 flyttet paret til Dresden. Forgjeves søkte Schumann stillinger som tilsvarte hans kompetanse. Lengre depressive perioder gjorde ikke saken bedre. I 1850 fikk han tilbud som stadsmusikkdirektør i Düsseldorf og overtok dirigentstokken. Der hadde også Felix Mendelssohn hatt vanskeligheter i sin tid. Sammenlignet med ham var Robert Schumann langt mindre erfaren både som administrator og dirigent. Problemer oppsto og arbeidspresset førte til konfrontasjoner med styret. Etter et slagtilfelle i 1853 måtte Schumann gi fra seg taktstokken for godt. Så fulgte et totalt nervesammenbrudd i begynnelsen av 1854. Han ble innlagt på sinnssykehus der han døde to år senere.
Symfoni nr. 1 i B-dur op. 38, «Vårsymfonien»
Robert Schumann var 22 år gammel da han gjorde sitt aller første forsøk i symfoniformen. Dette ungdomsarbeidet i g-moll ble spilt noen få ganger og så lagt vekk. Bare en enkelt sats er bevart, et famlende forsøk på å mestre det komplekse orkesterapparatet. I 1837 gjorde han så et nytt framstøt, også dette mislykket, før han i løpet av fire dager i januar 1841 skisserte en symfoni i B-dur, ferdig utskrevet få uker senere. Det er denne vi nå kjenner som Schumanns symfoni nr. 1. Den ble en overveldende suksess i mars da Mendelssohn dirigerte uroppførelsen i Leipzig. Det er en frisk, engasjerende og klart strukturert symfoni Schumann her maler fram fra sin frodige palett av klangfarger. Et vårlig dikt av lyrikeren Adolph Böttger skal ha inspirert komponisten som satte «vårtitler» på første og siste sats, betegnelser han snart tok bort. Men den overgripende tittelen Vårsymfonien ble stående, en god betegnelse på denne musikken som står i gjeld både til Beethoven og Mendelssohn, ja Schubert også.
Symfoni nr. 2 i C-dur op. 61
Ofte blir det pekt på at nr. 2 i C-dur er den av Schumanns symfonier som tydeligst er preget av Beethoven. Slik som i hans Niende, setter Schumann her inn Scherzo som 2. sats. I tillegg til slike formale ting åpner det seg innholdsmessige aspekter; symfonien som arena for en sjelekamp mot fiendtlige og nedbrytende krefter. I 1845 var Schumann blitt rammet av en akutt sjelelig krise. Han havnet i dyp fortvilelse. Da han kom ut av tunnelen, var det avgjørende å vinne selvtilliten tilbake. Det lyktes han med gjennom arbeidet med denne symfonien. «Utsagn fra en forpint sjel», er det sagt om denne symfonien.
Symfoni nr. 3 i Ess-dur op. 97, «den rhinske»
I 1850 overtok Robert Schumann som musikalsk leder for kor og symfoniorkesteret i Düsseldorf. Dirigentstillingen forpliktet ham til å skrive ny musikk for sine symfonikere. Schumann var nå inne i en frodig skapende periode. Han skrev i denne tiden cellokonserten, Faust-musikken, atskillige sanger og «den rhinske» som fikk plass som nr. 3 i hans symfonirekke. Symfonien sprang umiddelbart ut av inntrykkene fra en hyggelig familiær dagsutflukt til Köln. Det smilende landskapet de kjørte gjennom festet seg i komponistens sinn. Høydepunktet ble likevel møtet med den mektige domen. Her var man i ferd med å forberede innsettelsen av en ny kardinal dagen etter.
Den litterært inspirerte symfonien har en enhetlig form og rommer en strålende rikdom av musikalske innfall. I februar 1851 dirigerte komponisten uroppførelsen av sin symfoni i Ess-dur.
Symfoni nr. 4 i d-moll op. 120
D-moll symfonien er egentlig Schumanns andre symfoni som ble nr. 4 etter en gjennomgripende revisjon. Førsteutgaven hadde form av en Symfonisk fantasi, spilt i ett. Den slo ikke spesielt godt an ved presentasjonen i Leipzig 1841. Schumann lot så partituret ligge i ti år før han ominstrumenterte og omarbeidet verket. Dette representerer et viktig steg mot en ny type symfonisk form.
Klaverkonsert i a-moll op. 54
Som så mange av Schumanns verker har a-mollkonserten vært gjennom en omstendelig skapingsprosess. I sin første versjon forelå den under betegnelsen Fantasi for klaver og orkester, men ikke noe forlag ville ta den. Fire år gikk. Da skrev Schumann to nye satser, og Clara Schumann sto for uroppførelsen. Komponisten var egentlig usikker på om dette egentlig dreide seg om en klaverkonsert. I et brev til Clara skriver Schumann: «Konserten er en mellomting mellom symfoni, konsert og stor sonate. Jeg merker at jeg ikke kan skrive en konsert for virtuoser; jeg må lage noe annet.» Så ble det heller ingen bravurkonsert som de store teknikerne i bransjen kunne boltre seg i. Et eksempel på tidens holdning er Frans Liszt. Klaverpartiet var for lite briljant, syntes han, og strøk konserten av sitt repertoar, men angret. Konserten ble lenge undervurdert og miskjent.
«Å bli så sørgelig feilbedømt av sin samtid som Schumann ble, er ofte tegn på virkelig storhet. I dag innser vi at den demokratiske sammensmeltingen av klaver- og orkesterpartiet er a-mollkonsertens største fortrinn. Og vi er lykkelige over å slippe å vasse i den bravurens sump som vi kjenner fra eldre konserter. Opus 54 viser Schumann fra hans mykeste og mest poetiske side. I oppbyggingen, i fargeleggingen, i instrumenteringen, i den rytmiske oppfinnsomheten og frodigheten overgår han seg selv. Han har beholdt sin ungdommelige friskhet, slagkraft og spontanitet», skriver Robert H. Schauffler.
Schumann – liksom Beethoven i hans to siste konserter – bryter med det gamle mønsteret der det tematiske stoffet først legges fram i orkesterinnledningen, før solisten slipper til. Her er klaveret på banen fra starten.
Fiolinkonsert i d-moll WoO 23
Fiolinkonserten er Schumanns siste verk. Han slet da med store psykiske plager og var tidvis ute av likevekt. Clara Schumann, støttet av vennen og fiolinisten Joseph Joachim, mente at konserten ikke var komponisten verdig, og bestemte at den derfor ikke skulle spilles eller trykkes. Ettertiden har sett annerledes på dette, men det gikk lang tid før noen våget å trosse enkens avgjørelse. Da fiolinkonserten ble trukket fram igjen og spilt for første gang i 1935, skjedde det etter voldsomme protester, blant annet fra Schumanns datter Eugenie som ennå levde. Senere har flere av tidens største virtuoser satt den på repertoaret.
TEKST: REIDAR STORAAS