Beethovens fem sonater står som en søyle i cellolitteraturen.
Ludwig van Beethoven var den første av de store komponistene som skrev cellosonater etter barokken, og han står faktisk tilbake som den eneste som skrev en serie sonater (fem stykker) på 1800-tallet. Johannes Brahms skrev to sonater i 2. halvdel av århundret, og vi har enkeltsonater av Rachmaninoff, Grieg, Chopin og senere av Sjostakovitsj, Barber, Britten m.fl., men Beethovens sonater er helt sentrale den litt sparsommelige litteraturen for cello og piano.
Beethoven ble inspirert til å komponere sonater for fiolin eller cello og klaver av gode utøvere i samtiden og av utviklingen av instrumentene. Den viktigste fiolinist på slutten av 1700-tallet var Giovanni Battista Viotti (1755-1824). Han virket over hele Europa - fra Italia til Frankrike. På grunn av revolusjonen i 1789 dro han derfra til London, og han bodde siste delen av sitt liv i Tyskland. Selv om Viotti ikke underviste noe særlig, fikk hans spill betydning i generasjoner. Alle yngre utøvere hadde Viotti som ideal, og de ble 1800-tallets store lærere. Beethoven kjente godt til Viottis fiolinspill og komposisjoner, så det var nok en medvirkende årsak til at han komponerte en rekke fiolinsonater rundt århundreskiftet. (9 av 10).
Åpnet for alle registrene
Til Berlin og dro også den franske cellisten Jean-Pierre Duport (1741–1818). Han ble 1. cellist i Wilhelm IIs hofforkester, og han var også keiserens cellolærer. Beethoven besøkte slottet i 1796, og han komponerte to cellosonater tilegnet keiseren (honorert med en snusdåse i gull fylt med en Louis d’or /20 gull franc). Beethoven fremførte sonatene i Berlin sammen med broren til Jean-Pierre, Jean Louis, og han ble godt kjent med Duport-brødrenes kapasitet som cellister. I sonatene (op. 5 nr. 1 og 2.) åpnet Beethoven derfor opp for alle registrene i celloens toneomfang. Både mellomregister og det dype leie blir utnyttet på en hittil ukjent måte. (Brødrene Duport fikk avgjørende betydning for cellospillet i sin samtid og ettertid). I 1806 utga Jean-Louis den første omfattende øvelsessamling for utviklingen av celloteknikk. Den obligatorisk for cellister er den dag i dag. I disse kan vi finne igjen mange spor etter Beethovens bruk av Duports ideer i sine sonater.
Beethoven hadde ingen modeller fra Mozart og Haydn da han tok fatt på arbeidet med cellosonatene. Celloen hadde jo fram til denne tid tradisjonelt vært et basso continuo instrument, så Beethoven måtte «frigjøre» det fra denne rollen. Dessuten var de verkene som var skrevet for cello og klaver sjelden utstyrt med en utskrevet klaverstemme.
Som pianokonserter
Beethoven var på denne tiden «verdens beste» pianist og improvisator. Det er derfor naturlig at man i de to første sonatene har en klaverstemme som underbygger dette faktum. I den første sonaten er det også en egen pianokadens. Det har gjort at enkelte musikologer griner litt på nesen og sier at dette nærmest er for pianokonserter – med cello akkompagnement – å regne. Da må vi huske at disse sonatene ble til mens Beethoven var på en større europaturne – først og fremst som pianist. For å befeste sitt renommé, måtte han selvsagt vise hvilken kapasitet han var som pianist, også. At han i tillegg kunne skrive en cellostemme som viste instrumentet fra en helt ny og overbevisende måte, var banebrytende. Cellostemmen er utrolig variert og beveger seg naturlig gjennom hele tone- og uttrykksregisteret.
Begge sonatene har to satser der første sats har en langsom innledning før en bredt anlagt Allegro med dristige modulasjoner tar over. Andre sats er en Rondo.
«Blant tårer og sorg»
Etter disse to cellosonatene ble det et langt opphold før den tredje, op. 69 i A-dur, kom i 1808. I mellomtiden kom det ni fiolinsonater. Det sies gjerne at den siste av disse, Kreutzer-sonaten, op. 47 (1803) er det til da mest «demokratiske» kammermusikkverk, dvs. at begge instrumentene er jevnbyrdige, utfordrende og forsterker hverandres egenart.
A-dursonaten følger opp denne idé. Den har undertittelen Inter Lacrimas et Luctum (Blant tårer og sorg). Dette er kanskje ikke så åpenbart når en hører sonaten, men bak den lyriske stemning som preger sonaten, er det en melankolsk klang,- noe innledningen indikerer.
Nesten 10 år senere kom de to siste sonatene, op. 102. Igjen var det en cellist som inspirerte. Joseph Linke, som var 1.cellist i fyrst Razumovskys orkester i Wien, tilbrakte sommeren 1818 hos fyrst Erdödy i Jedlersee – Razumovskys palass i Wien hadde brent ned – sammen med Beethoven.
Disse sonatene var de siste kammerverkene med piano Beethoven skrev. De peker i form og uttrykk fram mot de siste store strykekvartettene.
Tekst: Erling Dahl jr.