Den legendariske fiolinisten Ida Haendel er fortsatt aktiv både som solist og pedagog i sitt 83. år. I denne festkonserten møter hun flere generasjoner norske utøvere i et strykerrepertoar som både har norske og europeiske farger.
Sammen med Haendel skal Arve Tellefsen og de to unge fiolinistene Vilde Frang Bjærke og Guro Kleven Hagen kaste seg ut i Antonio Vivaldis Konsert for fire fioliner fra 1711. Denne konserten er blant verkene som for alvor gjorde Vivaldi kjent i Europa. Tittelen L'estro armonico er vanskelig å oversette, men blir som oftest omskrevet til «harmonisk inspirasjon».
Cellist Truls Mørk fikk strålende respons da han tidligere i år spilte sin første konsert etter lang tids opphold. Til Festspillene har han med seg Joseph Haydns første cellokonsert. I nesten to hundre år trodde man at notene til denne konserten var tapt, helt til en kopi av partituret ble funnet på nasjonalmuseet i Praha i 1961. Som verk står konserten med det ene benet i barokken og det andre i klassisismen, med trekk både av ritornellform og klassisk sonatesats. Blant annet derfor er den kjent for å være teknisk og stilmessig krevende å spille.
Fra Haydn gjør programmet et langt sprang både i tid og tradisjon, til en komponist som var døråpner for musikalsk modernisme i Norge. Arne Nordheims Nachruf for strykeorkester er et tidlig verk, skrevet i 1956 og revidert igjen tyve år senere. Både i orkesterverkene og den elektroniske musikken sin arbeider Nordheim ofte med klokkeklang. Også de stillestående, skimrende klangene i Nachruf kan minne om klokkeklang, der de folder seg ut i én langsom bevegelse med små variasjoner på overflaten. Verket åpner opp store klanglige rom som man kan bevege seg rundt i som lytter. Nachruf betyr ettermæle, og musikken kan tenkes som en langsom etterklang av en tidligere hendelse.
Fra Nachrufs skimrende rom trekker konserten en linje tilbake til en annen nordmann med tette bånd til Europa: fiolinvirtuosen Ole Bull. Utover 1800-tallet, da hardingfelemusikken utviklet seg til også å bli konsertmusikk, var det populært å sette sammen potpurrier over kjente melodier, nesten som nåtidens samleplater eller spillelister. Ole Bulls Et Sæterbesøk er satt sammen av folkevisemelodier, slåtteliknende partier, Ole Bulls egen melodi Sæterjentens søndag og lange, virtuose løp.
Festen munner ut i Mozarts Sinfonia Concertante i Ess-dur, skrevet da Mozart var 23 år. Den har tre satser og en hybrid form som befinner seg et sted mellom symfoni og konsert. Et besøk hos Mannheim-orkesteret skal ha inspirert Mozart både til utviklingen av formen og en livlig og variert dynamikk.
Tekst: Hild Borchgrevink