2010: Gullberg Jensen & NDR Radiophilharmonie

Fantastisk orkesterprakt

Hector Berlioz (1803–1869): Symphonie fantastique op. 14

 En lidenskapelig forelskelse med sterke dramatiske ingredienser ligger til grunn for Hector Berlioz’ Symphonie fantastique. Vi kjenner knapt et tilsvarende tilfelle fra musikkhistorien, en komponist som kjemper pasjonert med musikalske midler, med store personlige og økonomiske offer over lang tid. Og så endte det hele i tragedie.

Som ung student i Paris, utfattig etter at foreldrene brøt forbindelsen med ham, forelsket han seg hodestups i en kjent irsk skuespillerinne, Henriette Smithson. Hun gjorde på den tiden lykke med Ophelia og Julie i Shakespeare-oppsetninger på franske hovedstadsscener.

For å fange Smithsons oppmerksomhet, skrev Berlioz en ouverture til Romeo og Julie, musikk hun slett ikke observerte. Men ett tapt slag tok ikke motet fra den pasjonerte elskeren. Nå arrangerte han en hel konsert med egne verker for å gjøre henne oppmerksom på sin eksistens og sine hensikter. Til komponistens enorme skuffelse dukket hun ikke opp på konserten. Tross en slik avvisende holdning glødet lidenskapen like intenst. Og nå er det Berlioz får ideen til sin fantasiske musikalske selvbiografi, en symfoni med undertittelen «Episoder fra en kunstners liv». Her bruker han musikk for å formidle sin jublende besettelse, sin ekstatiske kjærlighet til denne kvinnen, Henriette Smithson; en kjærlighet blandet med fortvilelse og raseri fordi hun avviser ham. Det er musikalsk diktning så nær opp til virkeligheten som mulig.

Samme år som «den fantastiske» hadde premiere, vant Berlioz den ettertraktede Prix de Rome. Tilbake i Paris etter tre års opphold i Roma, fant komponisten at det engelske teaterselskapet hadde gått konkurs og Henriette Smithson satt med stiv ankel etter et benbrudd. Nå hadde hun også tid til å reflektere over beundrerens trofaste kjærlighet. De to giftet seg, og Berlioz utholdenhet hadde ført ham til målet. Snart viste det seg at partene var for ulike av gemytt, de passet ikke sammen og skilte lag. Men affæren har fått plass i musikkhistorien fordi dette verket innleder en ny epoke, programmusikken. Og Berlioz blir gjerne kalt «programmusikkens far».

Åpningssatsen Rèveries. Passions, skildrer den unge komponistens sinnstilstand i sterke svingninger mellom overmot og dyp melankoli. Og det gir ingen rast eller ro at den elskedes skikkelse dukker opp. I andre sats møter han den tilbedte på et praktfullt ball. Dansen går lystig over tilje og hans egen idée fixe blander seg inn i musikken. Aldri føler elskeren seg så ensom som i mengden. I sommerkvelden tar han en spasertur i landlige omgivelser, han hører gjeterens fløyte og tordenskrall i det fjerne. Dette er som ekko av han egen sinnstilstand, opprøret i eget hjerte. Til slutt blir den fikse ideen som del av omgivelsene, og med et lyrisk hovedtema munner satsen ut i en pastoral stemning.

I de to siste satsene gjør opiumen seg gjeldende med sterk virkning. Komponisten drømmer at han har myrdet sin kjæreste og straffes for forbrytelsen; han ser seg i marsj mot skafottet. I sluttbildet Heksesabbat er komponistens «fikse idé» grotesk fordreiet ved feiringen av sin siste suksess.

Griegs store hit

Edvard Grieg (1843–1907): Pianokonsert i a-moll op. 16

Flere ting peker på at Schumanns konsert for klaver og orkester har vært et forbilde for Edvard Griegs eneste verk i sjangeren. Der er likhetstrekk i form og struktur. Begge åpner med en akkordrekke hos solisten, og så veksler orkesteret og klaveret om å presentere hovedtemaet. Schumann hadde en stor beundrer i Grieg. At han lot sin klaverkonsert gå i samme toneart som Schumanns, kan være en hentydning til den gjeld han følte han sto i.

Grieg skrev sin konsert i Søllerød sommeren 1868 og klargjorde partituret samme høst i Kristiania der han hadde slått seg ned som dirigent og klaverpedagog. Tidens fremste nordiske klavervirtuos Edmund Neupert spilte verket til øyeblikkelig suksess ved uroppførelsen i København. Grieg ble snytt for den opplevelsen. Trolig var han for spent og våget ikke å reise. Slik gikk han glipp av en øyeblikkelig suksess. A-mollkonserten kom raskt i trykken og er et paradenummer for konsertpianister over hele verden. For Festspillene i Bergen er det blitt et signaturverk, på programmet hvert år.

Tekst: REIDAR STORAAS