2010 verksomtale: Konsert med Vertavo og Hadland

Béla Bartók (1881–1945):
Strykekvartett nr. 3

Prima parte: Moderato –

Seconda parte: Allegro –

Ricapitolazione della prima parte: Moderato –

Coda: Allegro molto

Béla Bartók var opptatt av strykekvartetten som musikalsk medium i nesten hele sin komponistkarriere. Tidlige forsøk omfatter to kvartetter fra 1896 (som begge er gått tapt) og én to år senere, mens den første av de seks kvartettene som utgjør hans viktige bidrag til sjangeren ble til i 1908. Syklusen er alminnelig anerkjent som den mest indivduelle siden Beethoven. I likhet med denne komponistens sene kvartetter byr de på «krevende, men alltid tiltalende utfordringer for utøvere og tilhørere» (Richard Drakeford), og de utgjør et slags resymé av komponistens musikalske utvikling.

I 1927 hørte Bartók en fremførelse av Alban Bergs «Lyrisk suite» – i den opprinnelige versjonen med seks satser for strykekvartett, komponert etter tolvtoneprinsippet, og den dristige skrivemåten kan ha inspirert ham i arbeidet med tredje og fjerde kvartett. De to verkene er nemlig de dristigste i rekken.

***

Carl Nielsen (1865–1931):
Strykekvartett i g-moll op. 13

Allegro energico

Andantge amoroso

Allegro molto

Allegro inquieto

Kammermusikk dominerer Carl Nielsens komposisjonsvirksomhet før 1900, og tre av hans fire strykekvartetter er fra denne tiden. Han gjorde sitt første forsøk allerede i 1881 – etter å ha blitt kjent med Haydns og Pleyels kvartetter som fiolinelev. Da han ble student ved konservatoriet i København skrev han nok en strykekvartett og flere selvstendige satser, men denne musikken ble aldri utgitt.

Kvartetten som står på kveldens program er komponert i 1887–88, og ble urfremført i 1889 i en privat kammermusikkforening. Ti år senere reviderte Nielsen komposisjonen, og den fikk sin første offentlige fremførelse vinteren 1898. Kvartetten er tilegnet den norske komponisten og dirigenten Johan Svendsen, som var kapellmester ved Det kgl. Theater, hvor Nielsen spilte annenfiolin i orkesteret fra 1889 til 1905.

Nielsen valgte gjerne korte og konsise motiver framfor lange og blomstrende temaer. Jørgen I. Jensen karakteriserer i sin Nielsen-biografi kvartetten som «et betydelig verk», som «borer seg med korte motiver inn i den mørke toneart», men som også kan «bevege seg oppad mot svimlende melodiske og lysende bueformer». Komposisjonens oppbygning følger epokens konvensjoner med unntak av et avsnitt i finalen med betegnelsen Resumé, der tematisk materiale fra første og tredje sats og finalen selv forenes i kontrapunkt.

 ***

Robert Schumann (1810­­–1856):
Klaverkvintett i Ess-dur op. 44

Allegro brillante

In modo d’una marcia: Un poco largamente – Agitato – Tempo I

Scherzo: Molto vivace

Allegro ma non troppo

I september 1840 kunne Robert Schumann endelig gifte seg med Clara Wieck, og da han to år senere gikk inn i sin «kammermusikkperiode» skrev han klaverkvintetten til sin ektefelle – ikke bare på grunn av hennes store pianistiske ferdigheter, men som følge av at de to hadde studert Johann Sebastian Bachs musikk sammen. I dette populære verkets finale, hvor to fugeavsnitt er integrert i en rondo, er det særlig tydelig at den store barokkmesteren har inspirert Schumann.

Kvintetten er det første store mesterverk for strykekvartett og klaver (Franz Schuberts «Forellen»-kvintett fra 1819 er for fiolin, bratsj, cello, kontrabass og klaver). Det virtuose og dominerende klaverpartiet ble til med Clara i tankene, og kvintetten er tilegnet henne. I løpet av årtiene hun var aktiv som pianist hadde hun komposisjonen på programmet hundrevis av ganger når hun medvirket i kammermusikalsk sammenheng. Den er blitt betegnet som en kammerkonsert for klaver, men den er samtidig et intimt kammermusikkverk. Hele veien er Schumanns musikalske oppfinnsomhet av ypperste klasse – med minneverdige melodier og rytmisk vitalitet som resultat.

Sørgemarsjen med den tilsvarende sats i Beethovens «Eroica»-symfoni som forbilde er verkets sentrum, for den briljante innledningssatsen gir forvarsler, og de to siste satsene bringer reminisenser av den. Og Mozarts «Jupiter»-symfoni kan – ved siden av Bach – være inspirasjonen til den fritt behandlete dobbeltfugen i finalen.

TEKST: HANS H. ROWE