2010: Vilde Frang

 Franz Schubert (1797–1828):
Sonate i A-dur, D. 574 (Op. posth. 162)

I sin levetid ble Franz Schubert høyt verdsatt i en vennekrets som gjerne lyttet til hans musikk i private omgivelser. Ellers var han lite kjent. Han ble for eksempel neglisjert av Goethe, som ikke oppdaget storheten i den unge komponistens tonesettinger av hans dikt. Likevel må en si at Schubert levde på rett tid og sted – i Wien mens Haydn og Beethoven virket der, og hoffet, kirken, teatrene brukte musikk i en grad som aldri før. Det ble en enestående stimulans. Det aller meste av Schuberts produksjon er utgitt først etter hans død. Og ikke før på midten av 1900-tallet fikk folk flest mulighet til å danne seg et helhetlig bilde av Schuberts sanne geni.

Arven Franz Schubert overlot til ettertiden består av ufattelige tusen verk i alle former – operaer, messer, symfonier, sanger, kammermusikk, klaververk. I denne overveldende rikdom av musikk er det overraskende lite for fiolin solo. Schubert har – i motsetning til de fleste kjente komponister – ingen fiolinkonsert, og bare én fiolinsonate. Den står heller ikke ofte på konsertprogrammet, til tross for alt den eier av vakre melodiske linjer, livskraft og skjønnhet.

***

Béla Bartók (1881–1945):
Sonate for solofiolin Sz. 117, BB 124

Fordrevet fra Europa av nazistene, befant den landflyktige Béla Bartók seg i New York, alvorlig syk, isolert fra sitt vanlige miljø, deprimert på grunn av krigens herjinger og hjemlandets skjebne. Feberen ville ikke slippe taket, det var trolig et varsel om leukemi-sykdommen som snart skulle bli konstatert og ende komponistens liv. I denne deprimerende tiden opplevde han at Yehudi Menuhin fremførte både hans fiolinkonsert nr. 2 i Filharmonien og fiolinsonate nr. 1 ved en annen anledning. En oppløftet Bartók ga denne tilbakemeldingen: «Det å få høre sin musikk oppført er stort i seg selv, men her spilte Menuhin slik han alltid hadde trodd musikk kunne spilles først lenge etter komponistens død.» Menuhin svarte med straks å bestille et nytt verk, en solo sonate. Og da Bartoks sykdom letnet i en periode vinteren 1943–44, skrev han solosonaten og opplevde Menuhin spille musikken ved «en storartet fremføring» i november 1944. I utgangspunktet var han redd det skulle bli risikabelt å skrive en såpass lang solosonate, men det holdt, «i hvert fall for meg», som han sa. Solosonaten og den tredje klaverkonserten er Béla Bartóks siste komposisjoner.

***

Richard Strauss (1864–1949):
Sonate for fiolin og klaver Ess-dur op. 18 (TrV 151)

 
Andre halvdel av 1800-tallet var de store oppfinnernes og pionérenes tid. Telefonen kom i allmenn bruk, kanaler åpnet nye vannveier og jernbanenett knyttet kontintene sammen i en stadig mer industrialisert samfunnsorden. Teknikken la naturen under seg på helt andre måter enn tidligere. En ny mentalitet smittet over på kunsten, og musikklivet gikk ikke fri. Nye stilidealer gjorde seg gjeldende. Nå var det Wagners drama og Liszts symfoniske diktning som pekte ut veien videre. Kammermusikken som oppnådde sitt mest sublime uttrykk de første tiår av 1800-tallet, føltes nå passé. En ny tid krevde større klangvolum, en rikere orkesterpalett, dristigere instrumental koloritt og dynamiske eksesser. Senromantikken gjorde sitt inntog. I denne perioden er Richard Strauss en av de bærende søylene. Men før han for alvor trådte inn i orkesterfantasiens og de komplekse operaers verden, undersøkte han mulighetene i intimformatet. Fiolinsonaten opus 18 Ess-dur fra 1887–88 er det aller siste kammermusikkverk signert Richard Strauss. Selv om Beethoven og Mendelssohn ikke er langt borte, gir denne sonaten signaler om noe nytt, en frigjøring av latente krefter som slår ut i fullt mesterskap gjennom virtuos bruk av det store orkesterapparatet i verk som Macbeth og Don Juan.

Tekst: REIDAR STORAAS